Elena & Lila

Jeg skriver hjemmeeksamen i sosiologi denne uken, mens jeg hører på dette fantastisk vakre pianostykket  fra HBO serien My Brilliant Friend. Spotify: Elena & Lila – Max Richter.

image

Advertisements

Ukens sang: Uke #48

Electronica beats med noen strofer japansk vokal gjør denne låten spesiell, sær og fengende. Jeg liker den litt tunge mørke electronica beaten. Lysgaard skal spille på Landmark i helgen, og jeg drar muligens en tur for å glemme tid og sted og bare høre musikken. Spotify: Singsiri – Lysgaard.

avatars-000403037475-q29ggx-t500x500

 

Girls in Oslo

Denne høsten har jeg vært to fine turer til Oslo. Seint i oktober fikk jeg og Kamilla endelig sett Bon Iver i spektrum. Det var magisk beyond magisk. Det var fint å få de gode samtalene med Kamilla igjen. Fikk også et fint gjensyn med Charlotte og kusinen min Ina.

Reunion med master-gjengen skjedde i høstferien. Vi bor jo på hver vår kant av landet, men møttes i Oslo (Majas town). Det er lenge siden sist vi alle var samlet, og det var et skikkelig etterlengtet gjensyn!

IMG-0125
Vi snakket om livet, drakk vin, spiste taco og italiensk, vandret rundt i Oslo, meg og Ingrid stakk innom en poesifestival, og vi fikk alle en tur på byen hvor vi brukte nesten 150kr på en digg økologisk drink med basilikum. Vi drakk også kaffe og bobler midt på dagen (ref. bildet). IMG-0100
Ikke minst ble Nikoline sitt polaroid kamera brukt flittig! Det ble også planlagt overlevelseskoloni ASAP hvis jorden går under i nærmeste framtid.
IMG-0123
Savner dere!

Er det plass til poeten i menigheten?

  • Et utdrag fra boken “Ingen introverte i himmelen: om å gi plass til kreativitet og den gode individualismen” skrevet av Hans Eskil Vigdel. Fra kapittelet “Skapt” med undertittel “Er det plass til poeten i menigheten?”

 

Jeg lar meg lett imponere over menigheter som vokser raskt. Samtidig må jeg minne på faren for å bli blendet av vakre fasader. For enkeltmennesker er alltid langt viktigere enn grandiose prosjekter, imperier og store planer. Men vi glemmer så lett. Vi blendes så lett. Forstyrr oss som leder kristne fellesskap, og du som selv er leder – la deg forstyrre, og la oss minne hverandre på at det som bare har et imponerende ytre, ikke er det som imponerer han som ble født i en krybbe, uansett hvor gode intensjonene er. Jesus så den ene i menigheten, alltid. Så la oss myndiggjøre og synliggjøre den ene. La oss ta på alvor mørket og lyset i hver enkelt. For det var slik Jesus møtte mennesker. Nettopp noe av det som kjennetegner en sunn kultur, er når mennesker oppmuntres til å være seg selv, og til å utvikle sitt livsuttrykk og sin kreativitet uavhengig av om den kommer til syne i menighetens regi. 

Er det plass til det tilsynelatende unyttige og uproduktive i menigheten? Er det plass til kunsten i menigheten? Er det plass til vårt mørke? Er det plass til hun som gjør det hun er skapt til å gjøre, det hun brenner for, selv om det faller utenfor menighetens ukentlige aktivitetsrytme og vekststrategi? Anerkjennes kunsten for kunstens skyld? Er det ikke plass til poesiens mørke er det heller ikke plass til hele Gud eller til hele mennesket.