In a time of healing

Når folk ser tilbake på dette året vil utfordringene med koronaperioden tre fram. Alle snakker om hvor tøft det har vært og hvor mye det har påvirket ens liv. Men når jeg ser tilbake på dette året så er det ikke korona som har vært utfordrende. Koronaperioden har egentlig ikke påvirket meg personlig noe særlig, og det er jeg selvfølgelig takknemlig for. For meg er det andre ting som har vært vanskelig. Jeg har tatt en ganske god oppvask med tankemønstre og selvbilde, og roten til det vonde. Jeg har stått ansikt til ansikt med barnet Silje og ungdommen Silje i emosjonsfokusert terapi, og sett hvordan opplevelser fra de tidligere årene har formet meg som voksen. Jeg har stått ansikt til ansikt med mine svakheter og de usunne røttene som så lett sprer ugress i mitt indre. Jeg ser sammenhenger fra tidligere opplevelser (noen ganske traumatiske) og mine nåværende reaksjonsmønstre. Jeg har stått ansikt til ansikt med min indre kritiker og avslørt dens metoder. Jeg forstår nå, og det hjelper meg på veien videre med å håndtere ting på en sunnere måte. Men jeg er på ingen måte ferdig med prosessen, og noen sår må fremdeles ha tid til å leges.

På mange måter har jeg de siste årene hatt mye selvtillit, vært klar over styrkene mine, respektert meg selv, blitt flinkere på å sette grenser, og vært glad i meg selv. Men det har likevel vært mye ved mitt selvbilde som har vært ødelagt. Jeg ble ikke sett og bekreftet for den jeg var da jeg var barn og ungdom, noe som i bunn og grunn er avvisning. Dette gjorde til at jeg vendte meg mot venner for å få den bekreftelsen og kjærligheten jeg trengte. Jeg har alltid hatt mange nære venner, men jeg har også hatt flere vonde opplevelser med utestenging og utfrysning – avvisning igjen. Jeg trodde lenge jeg hadde tilgitt og lagt dette bak meg, men jeg har innsett at jeg har dratt alt dette med meg videre og latt det få makt i livet mitt – noe som har utspilt seg på flere måter. Uten å være bevisst på det har jeg blant annet gitt andres blikk makt til å avgjøre om jeg er verdifull eller ikke, og om jeg er god nok. Det sier seg selv at dette gir vekst til et utrolig ustø og usikkert selvbilde. Ut fra dette er det mye annet usunt som vokser fram, blant annet sammenlikning og en konstant uro. I denne uroen ligger en obsessive tilnærming til hva andre synes og tenker, hvorvidt jeg er inkludert eller ikke, hvem som er mer inkludert enn meg, og ansvaret for relasjonen mellom meg og en annen ligger totalt på meg for å motvirke frykten om å bli left out. Den minste ting kan trigge disse tankene og følelsene – et bilde på instagram kan være nok. Derfor har jeg et veldig ambivalent forhold til sosiale medier.

Hva hjelper? Det er en skikkelig hard jobb å gå inn i tankemønstre og følelsesreaksjoner, og jeg klarer det ikke alene. Profesjonell hjelp, podcaster om emosjonell helse (gjerne fra et kristent perspektiv), bøker, bønn, samtale og tid – dette er mine go-to verktøy. Det er veldig lett for at jeg blir skuffet over meg selv for at jeg ikke har kommet lengre i prosessen, fremdeles reagerer på en viss måte, og liksom henger igjen. Som oftest når dette skjer ender jeg opp med å kritisere og være hard mot meg selv, men det er jo nettopp det som viser at selvbildet mitt ikke er som det skal være. Jeg må øve meg på å møte meg selv med omsorg, ikke en hard stemme.

Kanskje du lurer på hvorfor jeg bretter ut om noe så personlig på bloggen. Vel, det er bare venner som leser denne bloggen, og dessuten er det mye kraft i å få noe out in the open – ut i lyset. Da blir det avslørt, og får ikke den samme makten over meg lengre. Selv om slike prosesser er harde, er jeg glad for at jeg tar det nå. Det er viktig for meg å ikke bli bitter, men at jeg klarer å tilgi det som må tilgis slik at bitterheten og selvmedlidenheten ikke tar tak i meg. Det er umulig for meg å klare alene, men jeg har Gud på laget. Han setter meg fri fra bitterhet, uro, frykt for avvisning, og erstatter det med sin trofaste kjærlighet. Han har sagt til meg flere ganger at jeg skal få se meg selv gjennom Hans øyne. Selv om jeg ikke gjør det nå, håper jeg at jeg vil gjøre det en dag. Det tar den tiden det tar.

Under jorden

I forrige uke snakket meg og Henri om hvor lei vi er av nyheter om korona. Vi trenger noe annet også. Vi trenger kunsten. Vi trenger kunsten til å få oss gjennom dette. Om det så vil si å fordype seg i en bok og vakre formuleringer, å høre på et stykke musikk som tar deg inn i en annen verden, eller om du bruker hendene dine til å skape noe. Hva det enn er, gjør det, utsett deg for noe annet enn nyheter og regler og tunge ting.

Å gi opp sin ungdom

Jeg hører på låten “Å gi opp sin ungdom” av John Olav Nilsen og Nordsjøen, og tenker på nettopp det tittelen formidler. Jeg merker at Nostalgien med stor N lister seg inn i tankene mine, og utover låten tar mer og mer del i følelsene mine – helt til mine minner, Nostalgien og låten er én og samme del. Delen som søker bakover i tid, i alt det som var, i de gode følelsene, de spennende årene da man gikk fra å være russ til student til yrkesutøver. Fra å være en resolutt idealist til å innse realismens krav på åpenbaring. Nostalgien er de gode følelsene, de gode opplevelsene. Men man må kanskje også innse at man etterhvert må gjøre nettopp det John Olav synger, å gi opp sin ungdom.

Musikk er det som tar meg tilbake. Jeg husker hva jeg hørte på da jeg satt på lesesalen eller biblioteket på Sydneshaugen, da jeg gikk til forelesningene og kjente vårsolen i ansiktet. Jeg husker hva jeg studerte de ulike semestrene, bøkene jeg leste, hvem jeg tilbragte somrene med, hvilke fjell og turer jeg gikk, hvem jeg bodde sammen med, hvem jeg var forelsket i, hva jeg hørte på og hvilke konserter og utesteder jeg var på. Musikken tar meg tilbake til minnene, atmosfæren, sinnsstemningen, følelsene, alt.

Så selv om jeg må gi opp min ungdom, kan jeg i det minste ha musikken, og i musikken ha nostalgien og minnene.

Ukens sang: Uke #41

Fleet Foxes sitt nye album, Shore, blir mest spilt. Det er et helt fantastisk album. Det er litt annerledes enn de forrige i det at det er mer “normal” oppbygging av låtene, og ikke to låter i én, slik det ofte er på de andre albumene. Men de har fremdeles Fleet Foxes sounden. Alle låtene på Shore klinger helt nydelig og har en vakker stemning. Jeg har flere favoritter på albumet, blant annet Cradling mother cradling woman, I’m not my season, Wading in waste-high water, Shore, Thymia og For a week or two. Ukens sang: Fleet Foxes – I’m not my season. Dette er en av de låtene som er mest nedstrippet, men den er bare så fin og så vakker.