When They See Us

Denne ferske miniserien på Netflix er en av de beste jeg har sett i år. Fire mindreårige og én sekstenåring blir dømt for en forbrytelse de ikke har gjort. Siden den er basert på en sann historie fryktet jeg at jeg skulle reagere veldig emosjonelt, og ja, under første episode trillet tårene av frustrasjon. Dette er en historisk viktig serie å se, som avdekker et rasistisk amerikansk politi og et korrupt rettssystem som bruker klin uærlige metoder. Selv om det er vondt og fryktelig å se på, så vil jeg anbefale den. Helt umulig å ikke bli engasjert! Troverdig skuespill, scener som gjør skikkelig inntrykk, kul musikk og filming, og på det hele veldig bra laget.
cp5_102_unit_02442rwwtsu_104_unit_00657r

Omveltninger

Når folk spør meg hvordan jeg har det, har jeg svart at jeg både har det bra og ikke bra. For det meste kjenner jeg at jeg har det bra, men det siste året har vært tøft. Jeg har vært takknemlig og hatt mange stunder med glede og latter. Men jeg har også vært nedstemt, sliten og kjent på uro og vonde følelser, mer enn jeg vanligvis gjør. Når jeg tenker over det er det kanskje ikke så rart. Det bunner trolig ut i alle omveltningene i livet mitt som har skjedd det siste året. Jeg gikk fra å ha min egen hverdag hvor jeg stod i sentrum til å måtte skape en hverdag sammen med V hvor vi begge må finne en balanse. Jeg gikk fra å være student til å gå inn i arbeidslivet, og å sette meg inn i en ny jobb og alle utfordringene som følger. I alt dette endrer jo også vennskapsrelasjoner seg, iallefall når man som par gjerne tar én retning, og samtidig vil man beholde gamle vennskap. Siden tiden ikke strekker til må man tenke mer over hvem man vil bruke tid med. Jeg prøver å finne min plass sosialt, men det er ikke lett. Jeg har følt meg litt rotløs, og det har vært spesielt tøft fordi jeg er egentlig en person som er veldig sikker på hvem jeg er og hva jeg ønsker. Livet er alltid i endring, og jeg må akseptere at jeg er i en prosess som omhandler endringer. Jeg håper bare at jeg etterhvert kan kjenne at jeg lander.

Om å føle seg annerledes

Helt siden jeg var liten har jeg følt meg annerledes. Meg og Vegard har snakket om det flere ganger. Han tenker at det ikke er noe som merkes utad, og at det å være annerledes ikke er noe folk nødvendigvis oppfatter oss som. Delen om å føle seg annerledes handler kanskje mer om det vi observerer, tenker og prosesserer – at det er her følelsen om annerledeshet bunner ut i, fordi man opplever at man tenker og observerer på en annen måte enn det “alle andre” gjør.

Det kan i tillegg handle om at jeg erfarer at kvaliteter som forventes av omgivelsene ikke er kvaliteter som jeg har. Det som jeg mener er viktig, og kvalitetene mine, er ting som ikke blir satt pris på eller snakket om i like stor grad. I sosiale settinger hvor det er mange folk, på jobb, i kirken og andre arenaer, kan jeg ofte føle meg litt usynlig og misforstått, eller at folk ikke ser meg for den jeg virkelig er. Samtidig er jeg en ekte utgave av meg selv. Jeg er jo den jeg er, men tankene mine og opplevelsen min av alt rundt meg får ikke uttrykk for andre på den måten som jeg kanskje har behov for. Jeg har ikke så mange svar, men synes det er fascinerende å tenke på hvorfor det er sånn.

Present

And I asked myself about the present: how wide it was, how deep it was, how much was mine to keep.

Et sitat fra romanen Slaughterhouse-Five skrevet av Kurt Vonnegut. Denne boken leste jeg i et av litteraturfagene jeg tok i Chicago, som fanget min interesse for postmodern American literature. Kurt Vonnegut er en av favorittene hvis jeg vil lese litt science-fiction inspirert satire.