Color Me Rad

colormerad
For to lørdager siden deltok jeg og Charlottene på Color Me Rad, et 5km løp hvor man blir kastet maling på mens man løper. Sykt random og gøy konsept!
IMG_0115
TEAM SMASHING! Vi måtte finne et lagnavn (dette gjorde vi for lenge siden da vi bestemte oss for å melde oss på), og vi har kalt oss Team Smashing ever since. haha. Jentene mine. Som alltid heier på meg, ikke bare når jeg løper (lol) men også i alle andre ting som skjer i livet mitt. Når jeg trenger en boost går jeg alltid til de, de holder ikke tilbake på gode og oppmuntrende ord. Vi heier på hverandre♥

Advertisements

Sånne ting som er vanskelig å sette ord på

Det er veldig vanskelig å forklare helt med ord kaoset som er i meg for tiden. Mange netter ligger jeg nesten søvnløs fordi jeg bare tenker og tenker. Noe av tankene mine har gjerne kommet frem i de siste diktene mine.. I går tror jeg at noen av følelsene kom til overflaten, fordi jeg opplevde en enorm sorg… En sorg for overfladisk kultur. Jeg knakk helt sammen fordi jeg kjente sorgen fysisk på hele kroppen. Jeg synes det er så vanvittig absurd at vi går rundt og tar på oss masker og later som om alt er bra, når egentlig ting ikke er så tipptopp tommel opp! Mange mange folk sliter med ensomhet. Snakker vi om det? Nei. Nærmer vi oss temaet i det hele tatt? Nei. Vi bare later som om ensomhet ikke finnes.

I en del av den sorgen jeg kjente, kom det veldig tydelig fram det å leve i en boble. Å beskytte seg, å leve komfortabelt. Det er det letteste. Det er det mest behagelige. Det koster oss ingenting. Jeg tror faktisk at det kan gjøre Gud sorg hvis vi alltid velger det komfortable, for da tør vi ikke å se en annen virkelighet utenfor vår egen trivsel. Men virkeligheten er der. Virkeligheten er nyansert og mangfoldig, og noen ganger ganske brutal.

Jeg tror vi trenger å være sammen med mennesker som har andre perspektiver enn vårt eget, for å kunne relatere til folk som er annerledes enn oss selv. Det er så viktig! Det er nettopp derfor det er så trist når så mange ikke bryr seg om å ta steget utenfor sin egen verden og sin egen boble. Det blir jo sagt at man vokser som person når man er utenfor komfortzonen, ikke omvendt. Til slutt ender man opp inngrodd i sin egen måte å oppføre seg på, snakke og tenke. Man blir inngrodd i en spesifikk kultur, og skaper en avstand til kulturer og mennesker som er annerledes. Jeg synes det er utrolig forfriskende å være med folk som har en annen livsstil enn meg. Jeg trenger å se andre perspektiver.

Alle disse tankene (+ veldig mange flere som jeg ikke har skrevet om) har ført til at jeg revurderer utrolig mye. Hvorfor gjør vi det vi gjør. Hva er det som egentlig er viktig. Vennene mine – forstår de hvem jeg er som person, eller velger de bare å se den de ønsker å se? Jeg revurderer alt, alt jeg tror på og tenker. Jeg er ustabil. Jeg er frustrert. Jeg tror ikke noen vet hvor sinnsykt dypt dette har gått inn på meg… Når jeg forsøker å sette ord på dette til andre er det mange som bare ser på meg. De vet ikke hva de skal si. De forstår ikke frustrasjonen min. Eller kanskje de ikke skjønner hva jeg mener. Vanligvis pleier jeg å føle at det er noen som forstår meg, men akkurat i denne situasjonen føler jeg meg faktisk ikke forstått av noen. Men det kan være helt min egen feil, jeg skal ikke klandre andre. Kanskje det ikke er rettferdig å forlange at andre skal bli like engasjert som meg? Hehe.

The narrativity of your own life

Da jeg satt på lesesalen i dag og leste i en bok som heter noe sånt som “the contemporary American novel in context” begynte jeg å gråte da jeg leste: “Identity is precisely not what consumer culture says it is. It’s not the playlist on your iPod. It’s not your personal preference in denim washes. The moment you become an individual is the moment when all that consumer stuff falls away and you’re left with the narrativity of your own life.” At jeg begynte å gråte kan ha en sammenheng med at det er dagen derpå, at jeg la meg klokken fire i går, at jeg er rar, eller det kan rett og slett handle om alt jeg tenker på for tiden. Det er mye sannhet i det sitatet, det er spot-on eksempel om forbrukersamfunnet. Hvem er vi egentlig? Når vi blir nedstrippet til kjernen av oss selv. Klarer vi å se oss selv for den vi er uten alt det som vi pynter på på utsiden?