i was never lost, i only chose to never go home.

last ned (42)
Det har vært intenst med masteren den siste uken! På torsdag presenterte jeg nemlig et utdrag fra et kapittel. Eller, det var ikke så mye presentasjon, men jeg satt “in the hotseat” og fikk respons fra medstudenter og veiledere. Det var skummelt men veldig nyttig! Oppgaven begynner endelig å ta form, og fremover skal jeg jobbe med en ny spennende teori, og første kapittel må være skrevet ferdig før jul (hjeeelp!) Men det er spennende og gøy! Jeg synes oppgaven min har et veldig kult tema, så jeg er veldig engasjert.

I dag skal jeg på Halloween-fest, det blir gøy!

Advertisements

Ukens sang: Uke #44

Matt Corby har lansert ny sang. Den er rolig, deilig og vakker. Teksten er så fin. Jeg har hørt på denne sangen hver morgen i over en uke nå. Han er jo helt vilt talentfull, men han har ikke utgitt et komplett album ennå utenom EPer. Så jeg gleder meg helt sinnsykt til albumet hans er ferdig! Matt Corby er noe av det fineste jeg har sett (i mean, just look at that man!) i tillegg til kanskje den fineste stemmen jeg har hørt. Spotify: Monday – Matt Corby.
week44

Nød

Diktet i innlegget under skrev jeg i dag morges etter jeg hadde lest noen kapitler i Romerbrevet og vært litt i bønn. For å være ærlig så bruker jeg ikke så mye tid med Gud for tiden, fordi jeg synes det er vanskelig når jeg er så veldig i tankeboksen. Men når jeg først gjør det, så oppleves det ekstra sterkt, sikkert fordi jeg er et emotional wreck.

Men det som møter meg er ikke fordømmelse. I dag viste Gud meg mer av sitt hjerte og sin nød for mennesker. Noe av den nøden forsøkte jeg å formidle i diktet nedenfor. Jeg bare vet ikke hva jeg skal gjøre med det. Det føles helt håpløst. Jeg bare sitter og griner og kjenner på en så stor smerte, som Gud kjenner for alle de som blir oversett og holdt utenfor. Evangeliet er brutalt fordi Guds kjærlighet er radikal, den inkluderer alle mennesker. Det er ingen koselig eller hyggelig virkelighet vi lever i, og jeg tror det irriterer meg at mange kristne fremmer et sånt happy-clappy type bilde, når det i mine øyne ikke stemmer.

Jeg må gjøre noe, for dette begynner å bli ganske tungt å bære uten å gjøre noe med det. Jeg vet at Gud vil vise meg noe. For flere uker siden var jeg og Silje N på besøk i en menighet, og på slutten av møtet skulle vi be sammen med to damer vi ikke kjente fra før. Da de damene ba for meg sa de spesifikt at Gud ville ta meg dypere i sin kjærlighet og vise meg mer av hva Hans kjærlighet handler om. Det er ganske sykt, for det er nettopp det jeg har opplevd at Gud har villet vise meg siden tidligere i vår. Men hva skal jeg gjøre med det?!? Det er helt håpløst å gå rundt og kjenne på smerte og nød. Jeg har muligens en tanke om noe jeg vil engasjere meg i, men vi får se.

Deaf.Ignorant.Blind

I saw him on the sideline, watching
Watching us jump and sing
His face was bleeding
His arms were tied
but we didn’t see him
Invisible blind

I saw him on the sideline, yelling
Yelling for attention
His voice was trembling
His words desperate
but we didn’t hear him
Deaf to our surroundings

I saw him on the sideline, wondering
Wondering why we clap and smile
His mind was wondering
His heart was aching
in absence of love
Aching violently

I saw him on the sideline, begging
Begging for mercy
His clothes filthy
His feet covered in dirt
but we wrinkled our noses
and turned our backs in sympathy