For se, vinteren er forbi, regnet er over og borte.

Endelig er jeg ferdig med å være sint og frustrert. Jeg er ferdig med å gjøre opprør, jeg er ferdig med å være forvirret og gå på svingete veier.

I går kveld var en gjeng med folk i leiligheten vår for å feire min roomie Ragnhild Marie sin bursdag. På slutten av kvelden hadde jeg en samtale med en som jeg ikke kjenner så godt. Han har tenkt gjennom mye av det samme som meg, det var som om han tok ordene ut av munnen på meg, og snakket om ting som ligger mitt hjerte så nært. Det var som å høre et ekko av mine innerste tanker og lengsler i troslivet… Det gjorde et sterkt inntrykk på meg, og senere, da alle var gått, hadde jeg en sterk opplevelse med Gud. For i denne vanskelige opp-og-ned-forvirra perioden har jeg sagt til Gud at midt i dette vanskelige så trenger jeg, så jeg, høre fra Han. Og det gjorde jeg, i går, gjennom den samtalen.

Å distansere seg, trekke seg litt unna, ta en pause, reflektere og få nye perspektiver er vanvittig viktig, og helt nødvendig. Men hele tiden, de siste månedene, mens jeg har gjort dette, har jeg også vært nedbrutt på mange måter, fordi jeg ikke har sluppet Gud helt til. Og det har jeg vært fullstendig klar over, men jeg har liksom ignorert det. Det er ganske vanskelig å forklare, men det er noe med det å leve halvveis, å ikke gjøre det jeg er ment til å gjøre, som har fått min sjel til å sørge, på en måte.

Du har vendt min klage til gledesdans for meg. Du har tatt av meg mine sørgeklær og kledd meg i glede. – Salme 30:12

Jeg tror at min periode med tvil (tvil på kristenlivet generelt, kulturen, konstruksjonen av menighet, osv) har vært verdifull, og jeg kommer til å få bruk for det i framtiden. Det er viktig å kjenne etter på tvilen, og ikke trykke den ned. Men mitt hjerte vil aldri være lykkelig uten Jesus, sånn er det bare. Han har vist meg altfor mye av sin godhet og kjærlighet, at jeg ikke kan leve uten. Det som er ganske sykt er at Gud talte inn i livet mitt før min periode med tvil, gjennom en dame som ba for meg for noen måneder siden. Hun fikk bilde av istapper som smeltet, og fikk følgende vers fra Salomos Høysang 2:10-13

Stå opp, min kjæreste, du min skjønne, og kom av sted! For se, vinteren er forbi, regnet er over og borte. Blomstene viser seg på jorden. Tiden for å synge er kommet, og turtelduenes kurring høres i vårt land. Fikentreet modner sine grønne fikener, og det dufter av vintrærne som står i blomst. Stå opp, min kjæreste, min skjønne, og kom av sted!

Der og da forstod jeg ikke bildet med istapper som smeltet, og en vinter som var forbi, fordi jeg fikk det ikke til å stemme med noe fra der og da eller litt tidligere. Det var jo småting som det kunne være, men ingenting som jeg kjente at stemte med Guds ord til meg. Det som skjedde videre var jo at perioden med tvil og spørsmål ble sterkere og sterkere, så jeg forstod virkelig ikke hva Gud ville med disse versene når jeg følte at det motsatte skjedde. Men i går minnet Gud meg om de versene, og da forstod jeg at det gjelder , det gjaldt egentlig hele veien, helt til jeg ville se det. Så Gud var alltid i forveien av min tvil, Han har allerede sagt at vinteren er forbi og at jeg vil “stå opp” og “komme av sted!” Jeg sier ikke at jeg kommer til å hoppe tilbake i det samme mønsteret som førte til all min tvil. Jeg mener fremdeles alle de tingene jeg mener. Men jeg vil ta det med meg, bygge på det, og gjøre nye ting. Det er aldri for sent å starte på nytt.

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s