29.12.15

Den dagen vi tok farvel med vår kjære Benedicte. Begravelsen var nydelig, personlig og tung. Seremonien fikk så tydelig frem hvem Benedicte var, sånn som vi kjente henne. Tårene trillet, og smerten var stor. Det kjennes så urettferdig, tragisk og tungt. Hun skulle jo få se barna sine vokse opp.

Det som inspirerte meg mest med Benedicte var at hun alltid hadde rom for alle, og hun aksepterte alle som de var. Det er en egenskap som faktisk er litt sjelden, men som hun virkelig hadde. Aller mest kommer jeg til å savne latteren og humoren, og hennes vakre smil og ansikt.

Det er om kveldene jeg kjenner sorgen komme snikende. Når jeg skal legge meg og tankene flyr. Det er da det gjør vondt. Om dagen er jeg mest tankefull. Da virker det liksom som om sorgen ikke får ordentlig fatt i meg. Men så, om kvelden, da kommer det så brått. I går lå jeg og hulket langt utover natten. Jeg synes ikke synd på meg selv, men jeg synes det hele er så urettferdig. Tapet er så stort for så mange. Hun var så ung. Det er så mange som var så glade i henne. Hun er en sånn person som etterlater seg tydelige spor i folk sine liv.

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

w

Connecting to %s