Ukens sang: Uke #52

God jul til dere. Håper dere koser dere med julefred i sjelen.

Ukens sang er en julesang, big surprise! Jeg elsker gamle amerikanske julelåter fra 50-og 60tallet, det gir en sånn ordentlig varm nostalgisk julefølelse. Hør ukens (jule)sang på Spotify her: Winter Weather – Peggy Lee.
large2

Julebord

12375247_10156378850130302_2990419631305229649_o (1)
I går var det duket for julebord med Askøyjentene mine. Det ble servert fantastisk god ribbe og dessert. Vi storkoste oss hele kvelden! Kjenner jeg er så glad i disse jentene. Vi har kjent hverandre i så mange år, helt siden barne-og ungdomsskolen. Jeg er så komfortabel rundt dem. Vi er alle veldig ulike, men går så godt sammen.
886972_10156378851240302_1187937598863569970_o (1)

them boys

Jeg blir helt håpløs når jeg er betatt av noen. Ofte blir jeg tiltrukket av menn som har et eller annet ved seg, noe interessant. Jeg prøver alltid å play it cool, mens egentlig oppsluker det meg totalt. Jeg blir helt gal av å holde tilbake, og jeg blir helt gal av å gå rundt og være så sårbar. Man gir jo en annen person makt til å såre deg, til å avvise deg, på hvilket som helst tidspunkt. Det er jo faktisk helt fryktelig! De siste gangene nå så har jeg ikke hatt hell i kjærleiken. Jeg går og depper over det en periode, også skriver jeg dikt om det etterpå. Jeg er lei av menn som bare vil gi meg halve pakken når jeg fortjener hele pakken!

Perspektiv

Livet er så altfor kort. Det har de siste dagene vist. Å miste en venninne føles så merkelig, så fjernt, så uvirkelig. Selv om hun ikke var en av mine aller nærmeste så har hun merket livet mitt og hun var en kjær venninne. Mesteparten av tiden går jeg bare rundt som vanlig, men så noen ganger, på bussen, når jeg skal legge meg, eller bare plutselig, så går det litt opp for meg, og da klarer jeg ikke å holde tårene tilbake. Det skal være begravelse i romjulen, og det både gleder jeg meg til og gruer meg til. Det blir fint å kunne ta ordentlig farvel.

Sånne ting gir perspektiv på livet. Selv om jeg til vanlig reflekterer og filosoferer veldig mye over livet og de store spørsmålene, så blir det litt på en annen måte når en slik virkelighet slår en i trynet. Man blir liksom litt sjokkert over døden, over hvor reell den faktisk er. Selv om jeg har vært lei meg de siste dagene så har det også blitt tydelig for meg at jeg ikke ønsker å gå rundt og bare være lei meg. Jeg vil sørge, men jeg vil også leve. Og jeg vil gjøre verdens beste innsats på masteroppgaven det siste semesteret, til ære for Benedicte. Jeg vil dedikere oppgaven min til henne. Jeg vil leve livet til det fulle. Og når jeg sier til det fulle så mener jeg ikke å fylle opp timeplanen min eller reise jorden rundt (selv om jeg vil reise jorden rundt) – jeg mener å gjøre alt det jeg ønsker å gjøre, og ikke bare det alle andre rundt meg sier at jeg burde. Å bruke tid på lidenskapen min og mine kreative sider, nå ut til mennesker med Guds kjærlighet, finne ut hvem jeg egentlig er, finne roen, finne freden, og bli frigjort fra alt som drar meg ned. Jeg vil nyte alle stunder med mine fantastiske venner og familie, for man vet aldri hvor lenge man har hverandre.

Ukens sang: Uke #51

Trygve Skaug har nylig utgitt en juleplate, Seine Natt Desember, som smelter mitt hjerte. Akustisk, rolig og stemningsfullt. Jeg husker første gangen jeg hørte Trygve Skaug live, det var på UL festivalen i Stavanger for fire-fem år siden. Med en simpel gitar, nydelig stemme og norske tekster tok det kort tid før jeg ble helt bergtatt. Han skriver nydelig norsk poesi. Men denne juleplaten består altså av julesanger, både tradisjonelle og mindre tradisjonelle, og noen egenkomponerte. Ukens sang er en av de fineste på platen. Hør på Spotify her: Kimer, I klokker – Trygve Skaug. Vil også kaste lys på den helt utrolig fine versjonen av Deilig er jorden. Jeg anbefaler varmt hele platen, den er nydelig fra start til slutt, og vil gi deg julestemning som tar tempoet ned noen hakk.

large1

Kjære Benedicte

Kjære Benedicte, du gikk bort i går kveld. Lesesalen ble stille i dag. Den ble tom i dag. For du pleide å gå i gangene, du pleide å sitte i de samme stolene på lunsj-rommet. Sammen med oss. Vi satt der med hver vår kaffe, du og jeg, og pratet om musikk og litteratur. Du kunne så mye om kultur og andre kule ting. Latteren satt alltid løst i deg. Var det noen som hadde noen morsomme historier på lur, så var det deg, Benedicte. Jeg husker før en av de første seminarene i fjor sa du noe som gjorde noen av oss litt usikker og da sa du “Jeg bare tuller altså! Dere kjenner meg ikke godt nok ennå til å kjenne igjen sarkasmen min” Men etterhvert kjente vi sarkasmen godt. Du fikk oss alle til å le.

Du spredde så mye glede. Du hadde en varme som varmet hele rommet. Du ville bruke tid med alle, du ville alltid sitte ekstra fem minutter som ofte ble til en time. For du elsket å prate, være tilstede, bruke tid med folk. Og for en skjønnhet du var! En dark beauty som jeg kalte det, for du så jo ikke helt norsk ut med dine mørke vakre trekk, selv om du var fullt og helt bergenser.

Jeg er så glad for at jeg fikk komme i bryllupet ditt i sommer. “Dette er ikke en sorgens dag, men en gledens dag” ble det sagt, og det var akkurat det dagen var. Med en kort hvit brudekjole, hvit turban på hodet, og en nydelig utstråling til tross for sykdommen i kroppen, så var du noe av det vakreste jeg hadde sett. På slutten av kvelden danset du med oss, vi lo og smilte. Og jeg fikk tårer i øynene da du plutselig ga din datter en lang lang klem, en klem av ekte omfavnelse og kjærlighet.

Siste gangen jeg så deg, Benedicte, var da vi spiste på restaurant. Vi pratet mye. Jeg ville så gjerne be for deg og det fikk jeg. Jeg la mine hender i dine, og ba en bønn stille inni meg, midt på restauranten. Takk for at du lot meg be for deg.

Jeg forstår ikke at du er borte. Det er uvirkelig. Vi kommer til å savne deg så mye, Benedicte. Gjengen vår er ikke den samme uten deg.

Du vil alltid være vår kjære Benedicte. Hvil i fred.

 

I’ve got plans to get to you, you know, don’t you know.

DSC05187
I går var jeg på GLAMFEST, og forrige helg på FESTFEST, og i morgen er det tapas-julebord med lesesalgjengen. Forrige helg da vi var ute havnet jeg i en dyp samtale med en hipster-fyr som studerer på NHH, vi pratet om meningen med livet og at vi rike nordmenn er så opptatt av status og velstand. Jeg ble så engasjert at jeg viste han diktet mitt “rik.men.fattig.” Kanskje jeg ender opp på samme måte i morgen kveld og viser folk diktene mine, på utesteder, haha.