Black

I think I see the black in things that are in colors
because the world is dark with an infinite series of events
I could sing of its colors but instead I sing only of
Black tangibility and black reality
Palpable absurdity
Exists in the void, Exists in
the void
Because life is not all dreams and goals and missions and happiness
Sometimes it is black
Demanding recognition of
the hard parts
Death is real, Sickness is real
Loneliness is real
We are afraid
Afraid of change, of transition and variation
but we need to live with it all
All bits and pieces which make us human
Or else we are not
Human at all

Farvel

I går var bisettelsen til vår kjære skjønne Maria. Det var en veldig tung dag, men også veldig fin. Kirken var full av mennesker, og seremonien var fylt av gode minneord og fiolinspill til ære for henne. Etter minnestunden dro vi jentene som har vokst opp sammen med Maria, på restaurant og spiste litt mat sammen. Det var veldig fint. Jeg er heldig som har de. Vi er heldig som har hverandre.

Han som alltid ser, Han som alltid tar vare på meg.

Jeg har opplevd mye sterkt med Gud de siste dagene. Livet med Han er så uforutsigbart, spennende og rikt.

På søndag var jeg tilbake i kirken etter lang tid uten, og var naturligvis litt nervøs og redd for hvordan alt skulle bli. Flere dager i forkant så jeg for meg to spesifikke personer, en venninne og hovedpastoren i menigheten, som var de som kom til å gi meg en klem og ønske meg velkommen tilbake, men visste ikke helt hvorfor jeg så for meg akkurat de to. Hver søndag er salen helt full på gudstjenesten, så sjansen for at jeg skulle få se disse to var egentlig ikke sånn kjempestor. Men hvem er de første som møter meg når jeg kommer inn i salen, med en god varm klem og et gledelig “Silje!” Først var det hun venninnen min, og rett etterpå hovedpastoren i menigheten. Han er jo en travel mann som veldig mange skal ha tak i, men likevel gikk han rett bort til meg, sa han hadde tenkt på meg og at de hadde savnet meg. Det er altfor random til at det er en tilfeldighet, når jeg sa til Gud “jeg er nervøs” så svarte Han med å si “Silje, disse personene vil ønske deg velkommen tilbake” og jammen gjorde de det! Gud er så kul, Han svarer så konkret på bønner!

På mandag var det bønnemøte i menigheten hvor vi skulle be kollektivt for flere ulike tema. Jeg var så heldig å bli bedt for personlig også, og de som ba for meg ble minnet på ulike ting og fikk ord fra Gud til meg. Jeg blir så utrolig oppbygget i troen når Gud bekrefter eller overrasker meg på den måten, det er å se Gud virke i sin kraft, for de personene som ba visste ingenting på forhånd, det kan ikke forklares på noe annet vis.

En annen person som går i menigheten, som jeg ikke har hengt mye med før, sa da jeg traff henne randomly på bussen sist uke at hun hadde tenkt på meg og hadde blitt minnet på meg. Nå skal vi ta en kaffe! Jeg tror Gud prøver å si noe til meg, at Han ser meg, og mer enn det. Jeg blir litt satt ut, det varmer mitt hjerte.

Kjernen

Denne høsten tok jeg et steg tilbake fra å være aktiv i menighet, av mange ulike grunner. Nå merker jeg at jeg ønsker å komme tilbake, jeg savner det veldig. Gud skapte jo fellesskap og relasjoner for en grunn, vi er jo ikke ment til å vandre alene i troen, og det har jeg visst hele tiden, men likevel var det helt nødvendig for meg å ta et steg tilbake.

Jeg spurte Gud igjen og igjen dette spørsmålet: Hva skjer dersom alt av opprigg, team, lovsang, lys og lyd, preken, det sosiale, og alt det som gjennomføres på en gudstjeneste – slås av. Hva står igjen da? Hva er kjernen av det vi holder på med? Svaret har Gud gitt meg gjennom flere ulike ting. Det ene er et bilde, som jeg har sett gjentatte ganger i tankene mine: det er helt mørkt og helt stille, men midt i mørket står Jesus, og Han er lyset som står igjen når alt annet blir borte. Selv om jeg stiller spørsmålstegn ved mye av kristen kultur, så har det blitt så tydelig for meg at Jesus er the real deal.

Jeg tror det er et problem vi har laget i menigheten: et ideal som sier at det viktigste er å være aktiv, engasjert, positiv, blid, sosial, talentfull, godt likt, anerkjent, og mer. De personene som er dette, blir hyllet. Men faktisk, så er det ikke dette Gud hyller. Mennesker vil alltid ære det synlige, det ytre. Det verste er at vi vurderer troen til hverandre basert på nettopp disse tingene. Jeg gjør det mot andre og mot meg selv! Det jeg elsker aller mest med Gud er at Han ser rett forbi det ytre og inn i hjertet. Følgende bibelvers sier veldig mye om hva som er mest verdifullt i Guds øyne.

Lukas 10: 38-42
Da de dro videre, kom han til en landsby der en kvinne som het Marta, tok imot ham i huset sitt. Hun hadde en søster som het Maria, og Maria satte seg ned ved Herrens føtter og lyttet til hans ord. Men Marta var travelt opptatt med alt som skulle stelles i stand. Hun kom bort til dem og sa: “Herre, bryr du deg ikke om at min søster lar meg gjøre alt arbeidet alene? Si til henne at hun skal hjelpe meg.” Men Herren svarte henne: “Marta, Marta! Du gjør deg strev og uro med mange ting. Men ett er nødvendig. Maria har valgt den gode del, og den skal ikke tas fra henne.”

Det handler om å kjenne Jesus på dypet, og sitte ved Hans føtter og bli kjent med hvem Han virkelig er. Det betyr ikke at Gud ikke ærer godt arbeid og engasjement, for det gjør Han, og uten folk som står på og gjør en innsats blir jo ingenting gjort. Men det er ikke det viktigste. Det viktigste er å bli forankret i Hans kjærlighet, som aldri kan måles eller vurderes ut fra noe vi gjør eller ikke gjør.

Jesus er ikke nødvendigvis det vår moderne kristne kultur har “pakket han inn i” hvis dere skjønner hva jeg mener. Noe av det som jeg tror beskriver Jesus aller best er at Han alltid heier på “the underdogs.” Jesus vil alltid være en som velger å henge med de upopulære framfor de populære, Han setter seg på bakerste rad, Han tør å se folk inn i øynene. Han bryr seg ikke en eneste shit om du er “kristen på papiret,” det finnes ingen checklist som Han krysser av. Maria har valgt den gode del, og den skal ikke tas fra henne, sier Han jo, og det har Han minnet meg på gjennom hele høst når jeg ikke har vært aktiv, når jeg bare har grått tusen desperate tårer i bønn og følt meg så uverdig og så dømt av andre og av meg selv. Så jeg vil velge å være en Maria, jeg vil være en Maria så lenge jeg lever med Jesus.

 

Kjære Maria

Jeg husker deg best som
Ei spretten lita jente
Sta og bestemt
Ei av de skjønneste jentene
i hele klassen
Mørkt vakkert hår og sjokoladebrune øyne
Med din fiolin var du
talentfull som få
Jeg skulle så gjerne fått sett deg igjen,
for å si unnskyld, min venn
Unnskyld for at jeg ikke var der for deg
Unnskyld for at jeg ikke brydde meg
For at jeg glemte
Glemte at din hverdag var annerledes
At din hverdag alltid var tung
Ingen av oss kunne noengang
forstå dine byrder
og tankene i hodet ditt som aldri tok slutt
som bare spinnet og spinnet rundt
Til du ikke orket det lengre
Du fikk aldri fred, helt til du
sa farvel
Nå når vi samles for å tenne lys
og bry oss, er det for sent
Det er for sent å bry seg
Men vi tenner lys likevel, For vi er
glade i deg
Og vi vil alltid, alltid
savne deg, kjære Maria

999515_10151496588827452_1782344818_n

Bilde fra en herlig sommerkveld hjemme hos meg for to og et halvt år siden.