Ukens sang: Uke #3

Plutselig kom Silja Sol til meg, som en sol. Musikken treffer rett i hjertet, en sånn norsk nerve liksom. Hun har kommet med ny låt i år, og det er ukens sang, hør på Spotify her: Wåhåå – Silja Sol.
siljasol

Advertisements

Hvor er den av-på knappen?

DSC05348
Selv om man ofte ønsker å starte helt på nytt i det nye året, så er det ikke så lett. Det finnes ingen av-på knapp på meg som jeg kan trykke på for å slå av følelser og slå av savn. Jeg bruker alltid tid. Er det noe jeg er dårlig til når det gjelder relasjoner, så er det å gi slipp på folk. Selv om jeg vet at jeg må, så vil ikke alltid resten av meg henge med på den tanken. Jeg hater sånne ting. Jeg hater å måtte komme over noen. Men jeg skal gjøre det, og jeg skal prøve å fokusere på annet, og bevare mitt hjerte midt i det hele.

Endring

Noen perioder, mer tydelig enn andre perioder, gir vekst og endring. Jeg tror jeg har vært i en sånn periode nå. Det har vært så mye tankekjør og soulsearching. Revurderinger. Et steg utenfor et kjent rammeverk. Enormt mange spørsmål. Møte med døden, av to venninner. Følelser for en sjelden fyr som ikke kan bli noe mer. Tvil i troen, ikke på Jesus, men på rammeverket og på meg selv. Gud har vist meg så mye av sin nød for mennesker. Alle disse tingene går så veldig på dypet, at en endring i meg har vært uungåelig. Jeg kjenner meg ikke lengre igjen i alt som jeg engang var. Men kanskje det ikke er meningen, heller. Vi er jo ikke ment til å stå stille.

Jeg har ikke lyst til å bare leve et monotont hverdagsliv fullt av rutiner, hvor det viktigste er å fullføre en utdannelse og få seg jobb og få seg kjæreste og få seg hus og få seg bil og få seg barn. Før var det egentlig drømmen min, men ikke nå lengre. Nå vet jeg ikke helt hva jeg drømmer om.

Jeg har vært i perioder av vanskeligheter før, men da var jeg veldig opptatt av å få det bra igjen, å gjøre mest mulig som skulle fylle hverdagen min med glede. Det var annerledes den gangen. Nå er det ikke meg personlig jeg føler at vanskeligheten sitter i, men mer på alt som er rundt, og min opplevelse av det. Selv om en del går på meg personlig også, så er det likevel en liten forskjell.

Mamma tror at jeg har blitt voksen og realistisk. Men jeg tror det kan være andre ting. Jeg vet ikke, jeg vet bare at jeg ikke er helt sånn som jeg engang var, selv om jeg er meg. Forvirrende greier, det der.

 

 

 

Black

I think I see the black in things that are in colors
because the world is dark with an infinite series of events
I could sing of its colors but instead I sing only of
Black tangibility and black reality
Palpable absurdity
Exists in the void, Exists in
the void
Because life is not all dreams and goals and missions and happiness
Sometimes it is black
Demanding recognition of
the hard parts
Death is real, Sickness is real
Loneliness is real
We are afraid
Afraid of change, of transition and variation
but we need to live with it all
All bits and pieces which make us human
Or else we are not
Human at all

Farvel

I går var bisettelsen til vår kjære skjønne Maria. Det var en veldig tung dag, men også veldig fin. Kirken var full av mennesker, og seremonien var fylt av gode minneord og fiolinspill til ære for henne. Etter minnestunden dro vi jentene som har vokst opp sammen med Maria, på restaurant og spiste litt mat sammen. Det var veldig fint. Jeg er heldig som har de. Vi er heldig som har hverandre.

Han som alltid ser, Han som alltid tar vare på meg.

Jeg har opplevd mye sterkt med Gud de siste dagene. Livet med Han er så uforutsigbart, spennende og rikt.

På søndag var jeg tilbake i kirken etter lang tid uten, og var naturligvis litt nervøs og redd for hvordan alt skulle bli. Flere dager i forkant så jeg for meg to spesifikke personer, en venninne og hovedpastoren i menigheten, som var de som kom til å gi meg en klem og ønske meg velkommen tilbake, men visste ikke helt hvorfor jeg så for meg akkurat de to. Hver søndag er salen helt full på gudstjenesten, så sjansen for at jeg skulle få se disse to var egentlig ikke sånn kjempestor. Men hvem er de første som møter meg når jeg kommer inn i salen, med en god varm klem og et gledelig “Silje!” Først var det hun venninnen min, og rett etterpå hovedpastoren i menigheten. Han er jo en travel mann som veldig mange skal ha tak i, men likevel gikk han rett bort til meg, sa han hadde tenkt på meg og at de hadde savnet meg. Det er altfor random til at det er en tilfeldighet, når jeg sa til Gud “jeg er nervøs” så svarte Han med å si “Silje, disse personene vil ønske deg velkommen tilbake” og jammen gjorde de det! Gud er så kul, Han svarer så konkret på bønner!

På mandag var det bønnemøte i menigheten hvor vi skulle be kollektivt for flere ulike tema. Jeg var så heldig å bli bedt for personlig også, og de som ba for meg ble minnet på ulike ting og fikk ord fra Gud til meg. Jeg blir så utrolig oppbygget i troen når Gud bekrefter eller overrasker meg på den måten, det er å se Gud virke i sin kraft, for de personene som ba visste ingenting på forhånd, det kan ikke forklares på noe annet vis.

En annen person som går i menigheten, som jeg ikke har hengt mye med før, sa da jeg traff henne randomly på bussen sist uke at hun hadde tenkt på meg og hadde blitt minnet på meg. Nå skal vi ta en kaffe! Jeg tror Gud prøver å si noe til meg, at Han ser meg, og mer enn det. Jeg blir litt satt ut, det varmer mitt hjerte.