Ærlighet varer lengst, sier de
Jeg er bare et menneske
men det blir ikke tatt i betraktning
Tråkker jeg feil og er ærlig så er jeg
alltid den store stygge ulven
Hvordan skal dette gå
Jeg klarer jo ikke gi f***
Jeg bryr meg så mye, så altfor altfor mye
at det til slutt
biter meg i ræven
Det nye albumet til Bendik. Åh, det gir meg frysninger. Låtene setter liksom musikk og tekst til følelser som er så vanskelige. Det er så sårt, så avkledd, og samtidig så kraftfullt og dramatisk. Det er direkte vondt å høre på noen ganger, men samtidig så vakkert. Noen anmeldelser har vært helt ok, og sier ting som at sangene repeat themselves og derfor får ikke albumet full score. Men jeg tenker bare at hallo, det treffer i sjelen, det treffer noe viktig, og det er det ikke alle som får til! Dette er et album fullt av følelser og det er mye viktigere enn en full score. Mine favoritter er Hun, Siste gang, Ingenting, Det er din skyld, Evig limbo. De kommer til Bergen i starten av april, gjett om jeg gleder meg! Det kommer til å bli uforglemmelig.
Jeg forsøker å stå opp kl 7 eller senest 8 for å være disiplinert. Til frokost spiser jeg allbran med biolamelk (med blåbær smak). Leser et par kapitler i Bibelen og sier godmorgen til verdensbeste Gud. Jeg tar den der 3er bussen, eller bybanen. Jeg sitter på den der stolen på lesesalen. Jeg leser de samme teoriene og artiklene og romanene om igjen og om igjen, også skriver jeg noe bra, også skriver jeg noe dårlig, også skriver jeg noe driiitbra, også skriver jeg noe driiitdårlig. Og sånn går det, da. I pausene har vi den der quizboken som jeg aldri klarer å svare på siden spørsmålene er helt randomme og merkelige. Men jeg har alltid med meg et saftig eple som jeg kan spise mens de andre prøver å resonnere seg frem til svarene. Så tar jeg den der 3er bussen hjem mens jeg hører på det der albumet av Kurt Vile, eller Silja Sol. Når jeg kommer hjem er jeg litt sprø i hodet av dagens kritiske tenkning på lesesalen, og tar en pause fra tenking og setter på en episode Anno på nrk nettTV mens jeg spiser en festlig middag. For tiden er jeg glad i vegetar-taco med bønner, og søtpotet suppe. Noen ganger tar jeg turen til venner, andre ganger til et spennende seminar eller en konsert, andre ganger til Sats. Før leggetid flyter tankene i spinn, og mange ganger blir jeg liggende lenge og prate med Gud. Han viser meg ofte ting om livet og om meg selv eller om verden som gjør at jeg begynner å gråte. Men på en god måte.
Så ja, sånn går no dagane.
Ingenting skulle vel bli vanlig
Hvorfor skulle jeg falle til ro med det
Det er derfor jeg liker deg, for du er
alt annet enn
Vanlig
På mandag var jeg så heldig å få høre Melissa Horn på Ole Bull scene. Som dere sikkert kan tenke dere, så var det en magisk opplevelse. På to av låtene trillet tårene, fordi tekstene treffer så veldig. At de er på svensk gjør de bare enda finere. Jeg har i det siste opplevd et par kjipe situasjoner, men under konserten var det liksom som om Melissa fortalte meg at alt kommer til å gå fint. Konserten ble en slags terapi. Ukens sang er selvfølgelig fra hennes siste album, og denne er det noe helt spesielt ved som rører meg: De två årstiderna – Melissa Horn.
Charlotte Aa delte denne med meg i går som en liten fin oppmuntring. Synes den var så fin og morsom at jeg må bare dele den her også. Have a good sunday peeps.
I will never be your love
but –
in my other universe I was yours
and you were mine
Yet you hold on to me somehow
but please don’t take parts of me
if you don’t want the whole of me, darling
but you already did
and I let you
You got to me in a way
no one else did, and there’s
a depth to you that I recognize in myself
You still come around and I
wonder what it means
So much we touch on
but don’t hold with our hands
as we talk about the truth of things
blurred with laughter
and here we are as friends
but you still give me
– that look
and we both know
whatever this was
at least it was real
