Å hente fram det som ligger under overflaten, under de lagene man pynter på. “Your beauty runs deep” er en setning som jeg tror på. Jeg tror på skjønnhet som går forbi en fin kropp, et pent smil, pene klær og høflighet. Mennesker har en innebygd skjønnhet som vår Far i himmelen la ned i oss, som et avtrykk av Han. Men jeg tror at vi har misforstått hva denne skjønnheten er. Mange tenker at “først må jeg fikse det der greiene” “først må jeg få på plass dette og dette i livet mitt” men vet du, du trenger ikke fikse på noe. Det å tenke at et korrekt bilde av seg selv er skjønnhet, det er jeg overbevist om at ikke stemmer. Jeg, for eksempel, lever ikke et “korrekt” liv, jeg har ikke livet på stell, veldig langt ifra. Jeg gjør feil, og de feilene jeg gjør blir gjentatt igjen og igjen, jeg er full av blandede følelser og tanker, jeg er et menneske. Skjønnhet har ikke sitt dypeste uttrykk i form av prestasjoner, popularitet, suksess, rikdom eller anerkjennelse. Skjønnhet har sitt dypeste uttrykk i empati, medfølelse, forståelse, oppriktighet, ydmykhet, villighet til å si unnskyld og til å vise nåde. Det er å hente fram gullet i andre mennesker, se potensialet og heie det fram. Et varmt hjerte og åpne hender er nettopp skjønnhetens ansikt.