“Man plans his ways, but then God butts in”

Hvis du vil høre en skikkelig bra tale om kjernen av hva alt handler om, så hør på denne. Judah Smith leverer bunnsolid, med en god dose humor. Han er så ekte og sier ting sånn som det er. Dette er forrige søndags gudstjeneste fra The City Church i Seattle.

Advertisements

För jag är förlorad för alltid

DSC05437
Nå har jeg tatt fri i to uker, og fy søren, det trengte jeg. I morgen starter aller siste innspurt av lesing til muntlig. I natt hadde jeg mareritt om nettopp muntlig forsvaring av masteroppgaven, at jeg kom en halvtime for sent, og ikke hadde printet ut oppgaven min for å ha med meg. Shit, jeg er visst litt haunted in my dreams, selv om jeg har klart å legge vekk oppgaven disse to ukene og bare kost meg med fri, gitt hodet en pause rett og slett. Jeg har forresten fått tre(!) buketter med blomster fra gode venninner som har vært på besøk siden jeg ble ferdig, og i går på jobb kom Ingrid med kaffe og jordbær til meg. ÅÅåååh. Hjarte hjarte.

Give me a passion worthy of Your name

IMG_0238
Hva annet kan jeg gjøre, enn å begi meg ut på livets daler og høyder med verdensbeste Gud? Det finnes ingenting mer spennende enn å la seg lede av Hans ånd. Gud jobber så mye med mitt indre for tiden, Han taler til meg på så mange ulike måter, og jeg er så emosjonell at jeg begynner å gråte før jeg begynner å be. Bare de siste dagene har jeg tatt konkrete valg for å komme meg videre, for å kunne si ja til det gode som Gud vil gi meg. Men på en annen måte enn før. Jeg har virkelig opplevd at Gud kan utruste meg på tross av min mislykkethet og kompleksitet. Hjertet mitt bobler over av Hans kjærlighet, og dette her er vanskelig å forklare, men det føles som om hjertet mitt snart eksploderer av nød. Jeg er nødt til å gjøre noe, gi videre til mennesker, gi tilbake til Gud. Jeg er klar for å leve for noe større enn mitt eget liv. Jeg har sagt til Gud at Han skal få den største plassen i mitt hjerte og i mitt sinn. Selv om dette kan høres ut for noen som at man mister seg selv helt totalt i prosessen, at man ikke kan være seg selv lengre, så er ikke det sant. Jeg kan være meg selv fullt og helt, jeg er fremdeles Silje, som har temperament og som ikke alltid gidder å være sykt hyggelig mot folk. Jeg er fremdeles Silje, som ikke vil være en boblekristen (selv om jeg kanskje er det i perioder) og som relaterer ofte mye mer til verden utenfor kirken. Men det betyr ikke at jeg ikke opplever Guds kjærlighet for mennesker på en ufattelig radikal måte. Det er noe som er gitt meg, det er hele poenget, det er ikke noe jeg har skapt eller er i stand til å kjenne av meg selv, det er gitt. Derfor, hva annet kan jeg gjøre, enn å begi meg ut på livets daler og høyder med verdensbeste Gud?

suddenly i am supposed to do nothing.

DSC05461DSC05465
Nå har jeg hatt en uke fri uten masterskriving. Det er fremdeles uvant å ikke stå opp for å gå på lesesalen og skrive. Jeg har nesten glemt hvordan man slapper av på dagtid. Får jeg liksom lov til å gå rundt og chille i leiligheten når jeg står opp? haha. Det tok noen dager før jeg “tillot” meg selv i å ta det med ro ordentlig. De første dagene satt jeg i gang med rydding av garderoben, i gamle papirer, satt på hundrevis av klesvask, tørket støv, osv, fordi det var så rart at jeg skulle gå rundt uten å gjøre noe. Jeg tar meg fri denne uken også, og bruker tiden på å catche up med venner, jobbe, trene, og nyte solen. Men jeg merker at jeg fremdeles er veldig sliten, så jeg trenger å slappe litt av. Så tar jeg fatt på lesingen igjen når det nærmer seg muntlig forsvaring av oppgaven. Må lese om igjen noen av teoriene, og så klart lese om igjen oppgaven med et nytt kritisk blikk. Hjelp! Gleder meg til å bli helt ferdig den 10.juni. Da skal mamma og pappa spandere middag på meg og min søster for å feire at vi er ferdig med master og eksamen. Hurra!

Pilene i hjertet

Det river og tærer mellom der jeg er og dit jeg vil komme. Frem og tilbake, frem og tilbake, jeg kommer ingen vei. Selv om jeg skulle ønske at man kunne spole fram tiden, så er det her jeg må akseptere, ta valg, gå stegene. Gjøre det for min egen del, for å være god mot meg selv. Så mange stemmer, som kjemper om min oppmerksomhet. Så mye, som skal ta så stor plass. Jeg synker, lengre og lengre ned, i selvmedlidenhet. Smerten, alt sentreres om smerten. Min smerte. MIN SMERTE… Jeg orker ikke lengre å fokusere på min egen smerte. Blikket mitt ser mot himmelen, navnet Jesus lyser i mørket. Alle pilene som traff hjertet mitt, som jeg tillot å treffe det, de tar Han ut, en etter en, og leger sårene med sine hender. Mitt hjerte løftes. Mitt hjerte bæres. Han bygger et nytt hjerte. Et hjerte som pumper Hans kjærlighet og godhet. Jeg kan se fremover. “Stol på meg” sier Han. “Jeg vil gi deg liv.”