Podcast

DSC05456DSC05457
På disse regnfulle sommerdagene har jeg hørt veldig mye på podcast som jeg har fått tipset av min søster. Kan anbefale Flora&Frida (svensk) og Strøm Wasenius (nrk P3). Sistenevnte er min favoritt. En østlending og nordlending som prater dønn ærlig om livet, relasjoner og hverdagssituasjoner, tar opp ulike tema og reflekterer ordentlig rundt ting som mange folk går rundt og tenker på men ikke snakker om eller tør å innrømme. Utrolig fint og lærerikt å lytte til. Ellers pleier jeg å høre podcast fra Studentradioen (Srib) og kristen podcast fra Intro Oslo, Sentrumkirken Sandnes og City Church Seattle. Jeg elsker podcast. Sykt bra input om man vil fylle på tankene med noe bra.

Advertisements

En skatt

På torsdag var vi en liten gjeng som feiret Charlotte sin 25 årsdag. Vi fikk deilig tapas og vin, og i tillegg hadde hun skrevet et lite kort til hver gjest med noen fine ord. Hun brukte altså sin egen bursdag på å gjøre stas på andre! En nydelig kveld og feiring av en nydelig jente. Lotten fortjener en shoutout, hun er virkelig god tvers gjennom og har et stort hjerte. Hun er en venninne som støtter i tykt og tynt, og bryr seg oppriktig. En trofast bloggleser er hun også! Hun er så flott, og så veldig veldig verdt å bli kjent med. En skatt!
Lottenbirthday

Ukens sang: Uke #28

Et av de beste minnene fra Roskilde var den siste kvelden og klokken var rundt to på natten, og M83 spilte på Orange scenen (den største). Meg og Ingrid løp mot scenen og hørte musikken og så de lilla lysene langt der fremme, vi løp bortover en stor stor gressplen i mørket og hørte den fantastisk deilige dreamy musikken med kraftige trommeslag spille ut mot folkemengden. De spilte denne sangen: Reunion – M83. Jeg følte jeg fløy på skyer da jeg løp bortover, som i en lykkerus, helt fri fra alt. Som i en drøm. Et minne jeg kommer til å leve lenge på. Derfor er ukens sang (fra det nyeste albumet): Do it, Try it – M83.
maxresdefault

 

Wait. Disappear, with the night.

Ja, altså. Det er som om denne låten, Wait – M83, beskriver, i ord og musikk, alt det jeg føler nå. Jeg har nemlig en type kjærlighetssorg, og har egentlig hatt det en stund. En relasjon som har vært over mange ganger, men ikke helt over likevel. Det er en sånn tortur tilstand, noe som jeg virkelig ikke unner noen. Det tærer veldig på følelseslivet. Det verste med noe sånt er at man konstant bearbeider at det er over, men så plutselig får man kontakt og det blusser opp igjen og man får et lite håp likevel, innerst inne, selv om man vet at det er slutt. Jeg har følt meg alt annet enn fornuftig, alt annet enn smart, og rett og slett svak som har tillatt meg selv å ha det på denne måten. Men jeg er et menneske, og når mine følelser er involvert er det ikke alltid enkelt å være en supersterk kvinne og handle så sinnsykt fornuftig. Jeg har noen venninner som er veldig fornuftige, som ikke hadde latt seg selv komme i en slik situasjon, men jeg er ikke sånn. Jeg tillater meg selv å feile og jeg tillater meg selv å falle for personer som bare av en eller annen grunn klarer å dra meg inn.

Det går over, det vet jeg. Jeg bruker alltid lang tid, men jeg bearbeider det ganske bra om dere skjønner. Jeg tillater meg selv å kjenne på alle spektrene ved sorgen. Som i podcasten til Frida&Flora (to grymme svenske tjejer) så sier de “men livet handler jo om att känne” altså å føle. Jeg er delvis enig der, å føle er absolutt et veldig menneskelig aspekt ved det å leve. Selv om prosessen å komme over noen oppleves veldig veldig kjipt, så er det likevel nyttig lærdom å ta med seg videre. Jeg opplever at Gud er med meg hvert eneste steg, og Han har i det siste stadig minnet meg på at velsignelser venter på dem som stoler på Ham. Jeg stoler fullt og helt på Gud i dette, og opplevde senest i dag en helt overnaturlig glede i hjertet og i sjelen fordi jeg tilhører Ham. Det føltes som om jeg gikk rundt i en slags lykkerus, jeg var så uendelig glad. Tenk å få ha det midt i sorgen, det er helt sykt og helt nydelig, spør du meg. Det var ikke noe jeg innbilte meg, det kan jeg med hånden på hjertet si. Tro det om du vil eller ei. Gud er så utrolig god.

Det som er en ganske fin del av det å komme over noen er å kunne starte litt på nytt. Om man kjenner at ting er bare kjipt så synes jeg at det er deilig å gå en runde eller to med seg selv og finne ut hva man vil fokusere på og legge energien sin i. Det er en ypperlig mulighet til å tenke utenfor boksen, til å se utover og over sitt eget følelsesliv. For min del har det betydd å fokusere mer på å investere tid i menigheten som jeg går i. Til høsten skal jeg starte i en ny og spennende tjeneste og kunne gjøre noe betydningsfullt for andre, samt begynne i en LIFE-gruppe med en gruppe utrolig flotte og kule damer som jeg kjenner fra før. For min del kommer det til å være viktig å beskytte meg selv litt fra det som drar meg ned, og heller involvere meg i ting som er gode og som gir vekst. I tillegg er det nytt studie fra høsten, og jeg har flyttet inn i ny leilighet. Så med andre ord, mye fresht og fint. Så får jeg heller tåle å ha det litt kjipt, men det går jo over, til slutt, og jeg har dessuten veldig mye annet i livet mitt å glede meg over.

EN SHOUTOUT til mine venninner og til min søster, som støtter meg i tykt og tynt. Dere vet hvem dere er, dere som visste om alt dette jeg har skrevet om her, dere som har holdt ut med meg og dette greiene, TAKK. Uendelig takk til dere. Dere er nydelige mennesker og jeg hadde aldri klart meg uten dere.

Sick love is my modern cliché

I det siste har jeg tillatt meg selv å være lat. Kroppen ga signaler uken før jeg dro til Roskilde, våknet med hodepine mange dager på rad, lå i sengen to dager i strekk, og jeg tar meg selv fremdeles(!) i å sove eller ta en lur på dagtid, og det er ikke typisk meg. Så da tenker jeg at istedenfor å være veldig fornuftig og effektiv akkurat nå, så vil jeg være litt lat. Og det er helt ok. Jeg er effektiv og produktiv resten av året. Jeg har tross alt skrevet en master og dermed aldri hatt helt pause dette siste skoleåret. Det virker som om kroppen har vært på høygir så lenge, levering av oppgaven, muntlig forsvaring, også var det flytting, jobb, mye sosialt, og festival på Roskilde. Vanligvis kan jeg ta meg en dag fri også er jeg på an igjen neste dag, men nå er det som om kroppen min krever en lengre periode med latskap. Den krever at jeg bare leser bok etter en dag på jobb, for eksempel. Jeg orker ikke farte rundt i hele sommer, og hva er i det hele tatt vitsen med det i dette triste “sommer”været i Bergen. Så derfor kjøpte jeg meg disse to bøkene som jeg skal kose meg med inne.
unnamed
Etter jeg ble ferdig med masteren leste jeg “Et helt halvt år,” den som alle snakker om. Fikk den til jul i forfjor så derfor tenkte jeg at nå måtte jeg gripe fatt på den. Men jeg likte den ikke så godt. Selv om plottet av en ung mann i rullestol som har et halvt år igjen å leve er tragisk og trist, så klarte ikke boken å gripe meg. Jeg har blitt veldig farget av studiet mitt, og merker at det som jeg blir grepet av er et mer rikt språk. Studiet mitt har jo lært meg opp til å lese litteratur med et kritisk blikk, og jeg merket at det var flere ting i den Jojo Moyes sin roman som var problematisk for meg å svelge, rett og slett ting jeg fant problematisk men som ingen andre har nevnt som jeg har snakket med. Men men, jeg tror jeg holder meg til de type bøkene som jeg liker. Squad-gjengen fra studiet har startet bokklubb fra høsten, det blir bra.

Stemningsrapport Roskilde

IMG_1107IMG_1109IMG_1110IMG_1113IMG_1119IMG_1116IMG_1121IMG_1117IMG_1115IMG_1120IMG_1114Ja, altså som dere ser så overlevde vi tre dager på Roskilde festivalen. Det er noe av det villeste og feteste jeg har vært med på i mitt liv. Det var enormt mange mennesker der, så masse fascinerende folk. Å gå rundt på campene er helt sykt egentlig, det er nesten som en helt egen kultur. Jeg var meget fornøyd med hotell i Køben, meg og Ingrid tok tog og buss til og fra Roskilde, som funket veldig bra. Muligheten for å trekke oss vekk fra folkemengden, sove en god natts søvn, og dusje,var absolutt verdt togturene. Likevel fikk vi smake litt på campuslivet også siden Ingrid hadde en kompisgjeng og en venninnegjeng som bodde der og som vi hang med. Konsertopplevelsene var helt magiske. Red Hot Chili Peppers var noe av det sykeste og gøyeste jeg har vært med på (og jeg er ikke enig med den dårlige anmeldelsen fra aftenposten!!). Det var sinnsykt mange tusen folk på RHCP konserten, og da Ingrid tok meg opp på skuldrene fikk jeg seriøst et adrenalinkick, det var helt vilt. Vi så Neil Young, Foals, Biffy Clyro, Kvelertak, M83, Birdy Nam Nam, og danset som noen gale til Tenacious D og Macklemore & Ryan Lewis. Men det beste var Tame Impala. Jeg var på en lykkesky under konserten. Stemningen da de spilte Eventually kommer jeg til å huske resten av livet. Generelt var det så utrolig gøy på alle konsertene fordi vi danset hele tiden og kom inn i en sånn zone liksom, haha, og da sitter man ikke bare igjen med musikken, men med hele opplevelsen. Og i tillegg vil jeg huske alle menneskene, alle lydene, luktene (som ikke alltid var så digge), alt det sosiale, og ikke minst de digge brunchene hver morgen med Ingrid i Køben, og kaffekopper som aldri kunne smakt bedre i min villeste fantasi.