Solskinnshistorier er ikke for meg. Kanskje jeg aldri kommer til å oppleve den såkalte A4-lykken. Men kanskje det er fordi jeg ikke tror helt på den type lykke heller. Siden jeg er en person som passer inn flere steder og miljøer har jeg akseptert at jeg aldri kommer til å føle meg hundre prosent hjemme én plass, i én vennegjeng eller i ett miljø. Selv om jeg mener at det er en styrke, så er det en styrke som gjennom livet har kostet meg smerte. Det er en form for å være innenfor og samtidig utenfor. Det å være utenfor kan oppleves utrolig smertefullt, likevel er det en smerte som bærer med seg mye visdom og kunnskap. Jeg kommer alltid til å leve i et spenningspunkt, der hvor motpoler møtes og krever forståelse for ulikheter. Med “spenningspunkt” mener jeg altså en spenning i form av diversitet og konflikt, en slags sammensmelting og et møtepunkt. Det er i spenningspunktet at jeg får være meg selv. Det er her jeg stadig blir forvirra og ødelagt, men det er også her at jeg kan skape og blomstre. Noen vil mene at det er en svakhet at jeg ikke har et mer presist landingspunkt, men greien er at jeg faktisk har et landingspunkt, bare ikke av den typen som forventes. Jeg hadde en samtale med Charlotte Aa denne uken om det å tørre å bryte ut fra rammer og gjøre noe på en litt annerledes måte enn det alle andre forventer. Jeg føler at jeg mange ganger ser ting på en litt annen måte, nettopp fordi jeg lever i et spenningspunkt. Ikke bare vil jeg akseptere at jeg kommer til å leve med en fot innenfor og en fot utenfor, jeg vil også omfavne hver eneste bit av det paradokset fordi det gjør meg til den jeg er.