Genova

På fredag kommer Silje på besøk til meg og Henriette for å ha en liten Italia-reunion. Det betyr egentlig bare en fin kveld med middag og vin (eller sangria). Så kom jeg på at jeg ikke har postet bildene fra da vi var i Genova, som var den første italienske byen vi dro til. Det var en idyllisk togtur fra Nice langs kysten til Genova. Vi bodde på en veldig koselig bed&breakfast hos en italiener som, av alle ting, var begeistret for fotballklubben Brann(!) og som en ekte italiener veivet han med armene samtidig som han snakket. Bellissimo Bellissimo! Byen hadde både havn, strand, park og byliv.
fullsizerender_6fullsizerender_1img_1939fullsizerender_7img_1941fullsizerender_3fullsizerender_4fullsizerender_2fullsizerender_5fullsizerender_5fullsizerender_6fullsizerender_1fullsizerenderfullsizerender_2fullsizerender_3
fullsizerender_4
Aaah, ta meg tilbake!

 

Advertisements

Konsertdrømmer

VI FIKK BILLETTER TIL BON IVER. I januar, i Oslo. Jeg skal gå med Kamilla og venninnen hennes. Helt siden 2010 har jeg vært stormforelsket i Bon Iver sitt musikkunivers og har siden den gangen drømt om å se de live. Vi har sitteplasser, og det er i Oslo Spektrum. Aaaah, det blir det beste!

Levis

fullsizerender_levis21fullsizerenderlevis
I Italia fant jeg en Levis jeans på en secondhand butikk. Klippet av en del i lengden, og vipps så ble de perfekt. Eneste er at modellen er litt baggy – noen ganger synes jeg det ser veldig bra ut mens andre ganger ikke. Kanskje det går på dagshumøret mitt? hehe.

Å leve i spenningspunktet

Solskinnshistorier er ikke for meg. Kanskje jeg aldri kommer til å oppleve den såkalte A4-lykken. Men kanskje det er fordi jeg ikke tror helt på den type lykke heller. Siden jeg er en person som passer inn flere steder og miljøer har jeg akseptert at jeg aldri kommer til å føle meg hundre prosent hjemme én plass, i én vennegjeng eller i ett miljø. Selv om jeg mener at det er en styrke, så er det en styrke som gjennom livet har kostet meg smerte. Det er en form for å være innenfor og samtidig utenfor. Det å være utenfor kan oppleves utrolig smertefullt, likevel er det en smerte som bærer med seg mye visdom og kunnskap. Jeg kommer alltid til å leve i et spenningspunkt, der hvor motpoler møtes og krever forståelse for ulikheter. Med “spenningspunkt” mener jeg altså en spenning i form av diversitet og konflikt, en slags sammensmelting og et møtepunkt. Det er i spenningspunktet at jeg får være meg selv. Det er her jeg stadig blir forvirra og ødelagt, men det er også her at jeg kan skape og blomstre. Noen vil mene at det er en svakhet at jeg ikke har et mer presist landingspunkt, men greien er at jeg faktisk har et landingspunkt, bare ikke av den typen som forventes. Jeg hadde en samtale med Charlotte Aa denne uken om det å tørre å bryte ut fra rammer og gjøre noe på en litt annerledes måte enn det alle andre forventer. Jeg føler at jeg mange ganger ser ting på en litt annen måte, nettopp fordi jeg lever i et spenningspunkt. Ikke bare vil jeg akseptere at jeg kommer til å leve med en fot innenfor og en fot utenfor, jeg vil også omfavne hver eneste bit av det paradokset fordi det gjør meg til den jeg er.

Ukens sang: Uke #37

Siden jeg var på konsert denne uken med Alibiet, et lokalt og lovende band, så har jeg selvsagt hørt ekstra mye på de, spesielt den nye låten Gaten min. Men musikken var en ti ganger bedre opplevelse å høre live! Konserten var rett og slett helt nydelig. Nydelige vibes og høy kvalitet. Venter i spenning på EP eller album, alt ettersom det neste de skal utgi. Elsker også at vokalisten synger på bergensk.
alibiet3

Tenk om vi kunne eige verda

fullsizerender_jj1
Denne uken blir det mye greier. Fire vakter på jobb. Konsert på Lille Ole Bull med Alibiet. Nattkino premiere på Bridget Jones med jentegjengen. Oppstart Life samling. Forelesninger. Men i går streiket kroppen. Var allerede helt utkjørt og hadde hodepine, og fikk mensen på toppen av det hele, så jeg gikk på nær-butikken for å kjøpe tamponger, bind og sjokoladeis. Tror mannen bak kassa forstod greia. I går spiste jeg så mye is at jeg ble litt kvalm. I dag spiste jeg siste rest til kveldsmat. Har jeg fortalt at jeg vokste opp i et hjem hvor is var vanlig å spise til kveldsmat annenhver dag? Is var nemlig ikke forbeholdt helgene. Nei, det var (nesten!) daglig kost hjemme. Sykt funny egentlig! Heldigvis har jeg, siden jeg flyttet for meg selv for en del år siden, klart å avvende meg den matvanen. Men noen ganger, da kjøper jeg en boks med is hvis jeg virkelig skal unne meg noe godt. Guilty pleasure for sure.

Det finnes musikk

Det finnes musikk som rammer oss
som om den alltid var her
og har ventet oss, som livet selv
der det grenser opp mot død og sorg
Musikk som trenger inn i oss
og bærer tidens mørke ut i lys
Og det er ikke vi som gjenkjenner tonene
Det er tonene som gjenkjenner oss
Musikk, ikke som en kopi av livet
Men som en ny versjon av det å leve

  • Stein Mehren

 

Dette er et av versene i Stein Mehren sitt dikt Det finnes musikk, som jeg leste i Mehrens samlede diktverk fra 2002-2006. Poesi om musikk – lidenskap møter lidenskap blir det for meg, jeg som lever for begge deler. Jeg kjøpte Mehrens diktsamling nylig og har allerede lest titalls dikt, og tar ofte meg selv i å gråte fordi det berører noe. Deler av anmeldelsen på bokomslaget på samlingen beskriver dikt-kunsten som “Uventede bilder, en varhet overfor klangen og nyansene i språket, sammen med bevisstheten om følelse og tanke som uoppløselige deler av hverandre.”