Min lille hemmelighet

Ja… altså. Jeg har hatt en liten hemmelighet i det siste. Eller, de siste par ukene har det ikke vært så hemmelig lengre. Det har seg sånn at jeg har vært så heldig å bli kjent med en person som har snudd opp ned på hverdagen min på rekordfart. Vi har gått i samme menighet i noen år, men vi har ikke pratet så mye. Det morsomme er at jeg av en eller annen grunn, helt siden tidligere i år, har hatt en veldig magefølelse på at vi er samme type personer, at vi på en måte snakker samme “språk.” Det er bare sånn med noen mennesker, det er noe spesielt og uforklarlig. Så, en vakker dag i høst, ble vi kjent. Faktisk, på vei til vår første date hørte vi på samme (!!) album på vei bort før vi traff hverandre. Bare den lille tingen sier litt om oss sammen.

Det er ganske vittig, for jeg husker en kveld tidligere i høst da jeg var i bønn og sa til Gud at jeg gir opp hele den romantiske kjærligheten, både på grunn av kjipe erfaringer, og fordi det finnes nesten ingen menn der ute som er dedikert til Gud og samtidig er interessert i musikk og litteratur og som jeg har en dyp connection med. Jeg følte meg helt ødelagt og håpløs på innsiden, så mye at jeg la det helt helt vekk i meg selv og la det istedenfor helt totalt i Guds hender. Så, morgenen etterpå, fikk jeg en uventet melding fra Vegard ut av det blå. Men jeg skjønte jo at det ikke var ut av det blå. Det er flere ting som gjør at jeg vet at Gud har jobbet bak kulissene. For ja, Vegard har hele pakken jeg ville ha, og i tillegg mange bonuser, som for eksempel at han er dødsflink på å lage mat, og lager sykt fancy mat.

vegard
Stjal dette bildet fra fb i mangel på egne bilder. Men ååh, fin.

Det er en million ting jeg kunne skrevet om Vegard, men jeg skal forsøke å skrive litt kort med hensyn av å ikke bli too much. haha. Vegard er genuin, stødig, trygg, omsorgsfull, uselvisk, dyp, klok, nyansert, reflektert, kjekk, morsom, og til tider helt crazy bananas. Det beste av alt er at han er en bestevenn, som jeg kan være meg selv sammen med, og som jeg er forelska i.

Kanskje var det min tur å være lykkelig nå, og jeg takker Gud for det og gir Han all ære for denne gode “tingen” i livet mitt.

Advertisements

Sjukass

fullsizerender
Tror det er i snart to måneder nå at jeg har hatt forkjølelse og en syk hoste. Jeg er så lei! Mitt immunsystem er vanligvis bra. Trodde jeg ENDELIG var nesten frisk helt til jeg i går ble helt tett igjen. Uansett hvor mye jeg pøser på med ingefær og sunn mat så hjelper det liksom ikke. Veldig ulikt min kropp å ikke bli fort frisk. Meen, da får jeg forsøke å smile, som på dette bilde, og leve med det en liten stund til og forstyrre alle på biblioteket med snufsing og hosting.

Ubegrenset

Systemene. Boksene. Begrensningene. Alt det som lurte meg til å tenke lite, tenke smalt. Tiden da jeg fikk nok, da jeg ikke fikk puste, i bokser og bobler. Jeg ble kvalt, i systemer. Hver kveld ropte jeg til Gud og spurte, er vi ikke mer enn dette? Var det Din intensjon at vi skulle bokses inn, være tilfredse med alt som er korrekt og pent, eller verre – være likegyldige? Hva er det som skjer. Skal jeg bare si ja, si meg enig, følge strømmen? Hvis jeg kan krysse av på checklisten, da er jeg good, ikke sant? Men Gud svarte ”nei Silje, Jeg eier ingen begrensninger. Du er min datter, du hører ikke til i et system. Min kjærlighet kan ikke bokses inn. Den lever forbi alt som kan sees med øyet.” På den tiden måtte jeg kutte, kutte med vanlige mønstre til kirken. Jeg sluttet å gå på gudstjenester. Jeg koblet meg av et aktivt menighetsliv. Det ble for mye systemer og prestasjonskultur, det var dessverre alt jeg så på det tidspunktet. Men, jeg koblet meg likevel  Gud. Jeg måtte finne ut. Jeg måtte vite. Hva denne kjærligheten er, den som sprenger bokser og systemer, som lever på steder man minst skulle vente. Hva vil det si å virkelig se og kjenne levende kjærlighet. Hva vil det si å oppleve en kilde av strømmende vann, som er Guds Ånd, boende på innsiden av ens kropp og sjel. Hva er dette mysteriet. Mysteriet som Gud har gitt oss eierskap til. I meg var det en kamp mellom min opprørske oppførsel, og min iver og søken etter Gud. Jeg måtte se den Jesus er, uten alt det vi “kler på” av kultur og religiøsitet. Alle mine gråtende rop, mitt sinne, min avstand og frustrasjon, måtte til. Det måtte til, og det visste Gud, så Han lot meg være sint og opprørsk, fordi Han visste at jeg søkte etter det ekte. Gjennom de vanskelige nettene og dagene helt til nå har jeg fått se glimt av en kjærlighet som er selvoppofrende og sprenger alle grenser, som stikker hull på bobler og som elsker det minst elskelige i menneskets øyne. Hvem er du, Gud. Hva er dette mysteriet.

Halvveis til femti, det er nå moroa begynner?

Shit ass, tiden flyr avgårde. Jeg har eksamen om EN uke i religionsfaget, så nå går det i lesing på høygir. På fredag skal jeg i Thanksgiving middag til Silje og Runar, for tredje (eller fjerde?) året på rad. Det er en utrolig fin tradisjon, de samler nære venner og alle har med en rett hver, mens de selv står for kalkunen. Fine ting i en travel hverdag. Siden sist har jeg også fylt tjuefem. Tenk at jeg er halvveis til femti. Det er nå moroa begynner? Tjuefem er en sjukt fin alder synes jeg, og jeg skal sette pris på den helt til neste år. haha. Jeg ble feiret og gjort stas på, fikk så fine gaver, og ikke minst veldig fine bursdagsmeldinger. I går kveld var jeg forresten på Highasakite konsert på Verftet, og det var magisk. Musikken er jo kunst. En annen konsert å glede seg til er John Olav Nilsen som gjør comeback i mars. Billettene ble utsolgt på bare et par minutter, men jeg satt klar nøyaktig kl 12 sharp, så jeg sikret meg billetter. Shit så jeg gleder meg. Noe helt annet, for noen dager siden reiste min kjære Karoline til USA for å BO der. Hun kommer ikke tilbake liksom. På onsdag hadde vi vår siste kveld sammen. Karoline er en av mine aller beste venner, vi ble kjent på jobb og hun har vært konsert-buddyen min siden den gang. Vi har delt lidenskapen for musikk og hatt utallige interessante samtaler, det har vært så fint. God tur til Amerika, Karoline, og lykke til med å ha Trump som din president. HEHE.

Ukens sang: Uke #46

Klangstof sitt nye album som kom i høst er helt vilt bra. Definitivt en av de aller beste utgivelsene jeg har hørt hittil i år. Jeg kan ikke fatte at jeg gikk glipp av de på Landmark tidligere i høst.. men satser på at de kommer tilbake snart. Et album fylt av interessante, varierte og nydelige “soundscapes” som passer til så mange ulike sinnsstemninger. Alle låtene på albumet er fantastiske. Ukens sang er: Sleaze – Klangstof.

klangstof-island-400x400