Mangfold

Jeg ser murer som må brytes ned
Bobler som må sprekkes
En bro som må bygges
i et landskap av blått
der fargeklatter ikke passer inn
men som passer inn desto mer
for å kunne gi
tyngde til det simple
for å kunne gi
forståelse for kompleksitet

Under et blått hav finnes
et mangfold av arter
i farger vi ikke før har sett og som
havet trenger så det ikke blir lik et statisk bilde uten
bevegelse, uten dybde

Bølger som skyter storm på et stillestående hav
og bringer kaos til et bilde av ro
som ikke er ekte ro, men en
uforstyrrelig monotoni ikledd harmoni
En monotoni som ikke tar hensyn til
at bølgene kommer
nå og igjen
De skaper bevegelse og
dybde, men de
passer ikke inn

Advertisements

Fin jul og snart et nytt år

God jul vakre mennesker. Julaften var en deilig dag. På morgenen var det julesokk og tre nøtter til Askepott, julefrokost, deretter noen fine og rolige timer med venting til julemiddagen og deilig pinnekjøtt. Jeg fikk skikkelig fine gaver og julekort. Etter noen late dager i heimen skal jeg i morgen ettermiddag eller kveld reise tilbake til leiligheten, siden jeg skal jobbe resten av romjulen. Utenom jobb blir det vennebesøk og frivillig-arbeid til en julemiddag for asylsøkere gjennom menigheten.
collage
Det er bare noen dager til et nytt år, og det blir veldig fint, selv om selve dagen er litt spesiell med tanke på hva som skjedde i fjor. Men jeg har troen på det nye året som ligger foran. 2016 var et år som startet på bunnen, og som, til tross for store emosjonelle berg og dalbaner, også ble et utrolig fint år grunnet gode mennesker rundt meg, en masteroppgave som ble levert, og en uventet kjæreste som dukket opp i høst. Jeg håper og tror at det som var vekst dette året vil bli til blomstring i det nye året. Jeg takker Gud for at sesonger i livet er sesonger og ikke varig, og at enhver storm stilner med tiden. Det er viktig å anerkjenne vanskelige følelser, og tørre å føle det som ligger der, alt av kaos, sorg, motstridende ting. Alt er en del av det å være menneske, av det å leve. Det å leve er ikke lett. Det er faktisk sykt vanskelig til tider, jo mer man tenker over det. Det er ikke alltid følelsesmessig gunstig å tenke for mye på sånt, samtidig som jeg mener at det er absolutt nødvendig. Jeg nekter å leve et statisk liv som ikke er i bevegelse. Så, omfavn det nye året, gå i tro, og tør å handle på det du tror på. Det skal jeg gjøre.

Å gjøre

Dagens samfunn er sterkt preget av en ”gjør-mest-mulig” kultur. Det er gjennomsyret i hele ”generasjon prestasjon” begrepet. I desember har det vært ekstremt mye ”gjøre” ting. Lese til eksamen har hengt over meg hver eneste dag selvfølgelig. Stille opp på julearrangementer. Treffe venner. Kjøpe julegaver. Ordne. Styre. Fikse. Jeg har vært så sliten i desember at det har gått veldig utover kroppen min, både med svimmelhet, kvalme og hodepine, men også emosjonelt. Jeg har ikke hatt tid til meg selv. Ikke en eneste dag i desember har jeg bare tatt tid til meg selv. I dag, på selveste julaften, er første dagen jeg faktisk følte jeg hadde tid til å reflektere over det, noe som førte til et lite emosjonelt breakdown. Det forrige breakdownet jeg hadde var for et par uker siden, og da var det grunnet at jeg følte at jeg ikke får tid til å skrive. Å være en ”skrivende person” innebærer å ha tid til å ta inn over seg inntrykkene rundt, sånn at jeg kan sette ord på det. Alt sammen har kommet nederst på listen over gjøremål. Min personlighet kveles i et ”gjøre-samfunn.” Jeg trenger tid, jeg trenger ro til å reflektere og føle. Jeg trenger å sette ord på det jeg føler. Jeg trenger det som vi har blitt så fattige på. I dag er det Jesus sin bursdag. Han har vist meg det siste året at jeg ikke trenger å gjøre så mye. Verdien min er i den jeg er, i den personen Han skapte i meg, ikke i det jeg gjør. Jeg kan hvile i Hans kjærlighet, og vite at det holder. Det er nok for meg. God jul til dere fine lesere. Håper det blir en velsignet julehøytid, tross berg og dalbaner, som livet ofte er. Men vi er elsket av Gud langt forbi vår fatteevne, og det er det aller viktigste både å huske og å leve ut.

Jeg husker.

Om to dager er det ett år siden Benedicte gikk bort, og på nyttårsaften er det ett år siden Maria. Sorgen meldte sin ankomst igjen i dag, selv om jeg ble ferdig å sørge for lenge siden. Men savnet er der jo. Plutselig fikk jeg et glimt tilbake til da jeg fikk nyhetene i fjor. Å se smerten i mine venner sine ansikt. Å være i begravelsene. Dagene som fulgte. Den numne følelsen. Tyngden i brystet. Den ene sorgen etter den andre, smeltet sammen i én stor tyngde i min lille kropp. Jeg husker. Jeg husker også at Gud var med meg hver eneste dag og gråt sammen med meg.