Skuespiller

Folk som ikke setter pris på
min annerledeshet
Folk som får meg til å
føle meg liten
De sier det ikke med ord men
viser det med hele kroppen
Ekskludering har jeg opplevd
i ulike former og kan
skille inkludering fra ekte inkludering
Hvem som faktisk er interessert og
de som spiller hyggelig
men er overlegen i neste sekund
Ta med ditt fuckings skuespill til
noen andre som faktisk tror på det
Faktumet er
at mange klatrer til topps i
den sosiale rangstigen
i en skuespillerdrakt
Men jeg kan gjennomskue fra lang avstand
og har ikke tenkt
å gi dem applaus

Å være tro mot seg selv

Den siste perioden har jeg tenkt spesielt mye over hvem jeg er. Omveltninger og situasjoner har gjort at jeg mye mer aktivt må tenke over ting – noe som både er krevende, men også viktig. Jeg har vært veldig redd for å “miste meg selv,” i alt jeg kanskje skal være med på, eller motsatt, alt det jeg ikke kan være med på. I tillegg har jeg hatt utfordringer med å takle tanker som jeg hadde lagt bak meg, som jeg allerede har jobbet meg gjennom, men som kom opp igjen som et slag i tryne. Det er slitsomt. Men jeg vil mye heller tenke gjennom alt i stedet for å være passiv. Jeg kan ikke være passiv i mitt eget liv.

Selv om jeg er redd for å “miste meg selv” så trenger jeg egentlig ikke bekymre meg, siden jeg vet nå, mye mer enn for et par år siden, hvilken person jeg faktisk er. Jeg kjenner meg selv veldig godt, og føler meg veldig trygg i den jeg er. Samtidig blir jeg jo utfordret siden livet er i konstant endring, det sier jo seg selv at jeg også vil endres. For meg gjelder det å prøve å sile ut de tingene jeg virkelig liker å gjøre og vil utvikle, det jeg brenner for, og ikke minst, å være tro mot meg selv. Jeg vil ikke la noe komme på bekostning av det hjertet Gud har lagt ned i meg, og på bekostning av ting jeg synes er viktig, som ekthet, dybde og særpreg. Å velge noe betyr nesten alltid å velge vekk noe annet. Jeg synes det der er sjukt vanskelig. Jeg vil gjerne velge alt på én gang. Men det går ikke. De folka som kjenner meg og er ekte venner vil også forstå hvorfor jeg velger som jeg gjør, og respektere og støtte meg. Det er godt å vite.

 

The XX

Det ferske albumet til The XX er det beste og det eneste jeg hører på for tiden. Jeg har ventet på dette albumet i mange år, og det skuffer ikke. Dette er musikk som berører sjelen. Varm, kald, melankolsk, mykt, vakkert, simpelt men rikt. Ikke minst veldig gode tekster som er en stor del av den unike sounden. Denne type musikk er helt i min gate. Mine favoritt låter er LipsSay something loving, Replica, Dangerous, Test me. Lov meg å sjekk ut hele albumet.

the-xx-i-see-you

 

Det komplisertes makt

Hvorfor har jeg fått innsikt i
å se det nyanserte
i ting som for andre er lett
Det komplisertes makt
trigger et ømt punkt
Det må vel være noe galt med meg
siden jeg ikke klarer
å hive meg på
en lettsinnet bølge
De som er verdensmestre i å svømme på bølgen
ser på meg og forventer at jeg skal være med
på deres lek uten problem
“Ikke tenk så mye på om du vil synke,
bare svøm som vi gjør og se
at du vil bli som oss”
Men de ser ikke at jeg ønsker å
svømme på en annerledes måte
svømme i et annet tempo
Mitt tankekjør som alltid tester meg for å sjekke
om jeg har mistet meg selv til
noe som jeg ikke kan være en del av
eller relatere til
For jeg er meg og må alltid være
den sjel og den ånd som Gud har skapt i meg
for å kunne
skape det Han vil skape
med de farger Han har tildelt meg og
gå i tro på at Han kaster ut
Livbøylen dersom jeg
skulle trenge den

Under overflaten

For noen folk er ting enkelt, men for meg er ting sjeldent svarthvitt. Det kjennes ut som en forbannelse og en velsignelse på én og samme tid, det å ha et nyansert bilde. Som oftest er overflaten enkel, men i dybden ser man det som er komplekst. Noen folk orker ikke forholde seg til det, så de forholder seg bare til overflaten. Noen ganger trenger jeg også bare å forholde meg til overflaten, men flest ganger er det uungåelig for meg å dykke dypere. Jeg må se hva som finnes under overflaten. Jeg er skapt med en personlighet som på dybden.

Siden hverdagen legger opp til at man helst skal go with the flow og ikke tenke så sinnsykt mye, så kan jeg av og til føle at det er noe galt med meg, fordi jeg ikke ikke liker, eller ikke klarer å relatere til, bare overflaten.

Det letteste er definitivt å forholde seg til overflaten. Men jeg har ikke valgt det lette. Det er også derfor jeg søker en dyp relasjon med Gud. Etter alt jeg har vært gjennom siden i forfjor høst har jeg funnet ut at hvis jeg skal være kristen så må det baseres på nettopp den intime relasjonen med Gud, og ikke på alt det andre greiene som skjer. Enten må jeg ville søke å ta del i Guds hjerte, ellers verken kan jeg, eller vil jeg, være kristen. Det må være ekte, det må være på dypet, hvis ikke så går jeg. Derfor ber jeg bønner fra dypet av min sjel som lengter etter å bli hel med min skaper og frelser, derfor gråter jeg foran Hans ansikt uten skam. Han tar i mot alle mine tårer, tar glede i mine tårer, tørker bort mine tårer. Derfor ber jeg bønner om at jeg skal få se hva det virkelig betyr å være elsket av Gud.

Men det kan koste å be slike bønner. Ikke “koste” i den forstand av å miste noe, men som i å få innsikt i det som ligger under overflaten. Innsikt i fasader vi tar på oss og hvilke distraksjoner vi lar påvirke. Noen ganger føles det som om jeg kan høre og se ting som ligger mellom linjene, som dukker opp i samtaler med folk eller i et stykke tekst på en blogg. Som om jeg kan “se” og “høre” med Guds øyne og ører, behov og ønsker som egentlig ligger under overflaten av ting som folk (inkludert meg selv) fyller tiden sin med, og tingene man velger å gjøre. Ingenting med det er enkelt, nettopp fordi Gud bryr seg om det indre og ikke det ytre.

Jeg ville aldri vært foruten min troskrise, fordi det ga meg innsikt i dybden av Guds kjærlighet og trofasthet. Å la seg være elsket av Gud betyr å la alt det overfladiske greiene miste sin makt. Det betyr å la Han slippe til under overflaten for å lege dine sår. Å la Han slippe til under fasaden, for å ta tyngden av din mislykkethet på sine egne skuldre. For å la deg bli fylt med sin Ånds kraft så du kan stå oppreist i det nye mennesket: “Derfor om noen er i Kristus, er han en ny skapning. Det gamle er forbi. Se, alt er blitt nytt” (Andre Kor., 5:17). For å la deg kjenne gleden av at du kan ha tilgang på en kilde av styrke som er utenfor deg selv. Det er det vakreste på jord, å våge å bli kjent med Gud på denne måten. Jeg drømmer om at når jeg blir åtti år gammel skal jeg være en klok kvinne som nekter å ha en overfladisk tro, men fremdeles være overgitt til en dyp relasjon med kongenes Konge.

i will be brave for you

photo-on-1-14-17-at-1-23-pm-2
De to første ukene i januar har jeg hatt fri, siden forelesninger ikke starter før neste uke. Jeg har hatt en del vakter i butikken, trent på Sats, fikset ymse ting, og denne uken har jeg vært på mange gøye sosiale samlinger, og flere blir det neste uke. Gleder meg til å komme ordentlig i gang med et nytt semester. En ting som er litt trist er at Bon Iver avlyste hele sin Europa turné, som gjør at jeg ikke skal til Oslo i slutten av måneden likevel. Meg og Kamilla er fremdeles i sorg, men kanskje vi får sett han/de (skjønner aldri om Bon Iver regnes som artist eller band egentlig haha, artist med band kanskje?) en annen anledning. Men det suger likevel. Jaja, jeg har heldigvis andre konserter å glede meg til i nærmeste framtid.