Under overflaten

For noen folk er ting enkelt, men for meg er ting sjeldent svarthvitt. Det kjennes ut som en forbannelse og en velsignelse på én og samme tid, det å ha et nyansert bilde. Som oftest er overflaten enkel, men i dybden ser man det som er komplekst. Noen folk orker ikke forholde seg til det, så de forholder seg bare til overflaten. Noen ganger trenger jeg også bare å forholde meg til overflaten, men flest ganger er det uungåelig for meg å dykke dypere. Jeg må se hva som finnes under overflaten. Jeg er skapt med en personlighet som på dybden.

Siden hverdagen legger opp til at man helst skal go with the flow og ikke tenke så sinnsykt mye, så kan jeg av og til føle at det er noe galt med meg, fordi jeg ikke ikke liker, eller ikke klarer å relatere til, bare overflaten.

Det letteste er definitivt å forholde seg til overflaten. Men jeg har ikke valgt det lette. Det er også derfor jeg søker en dyp relasjon med Gud. Etter alt jeg har vært gjennom siden i forfjor høst har jeg funnet ut at hvis jeg skal være kristen så må det baseres på nettopp den intime relasjonen med Gud, og ikke på alt det andre greiene som skjer. Enten må jeg ville søke å ta del i Guds hjerte, ellers verken kan jeg, eller vil jeg, være kristen. Det må være ekte, det må være på dypet, hvis ikke så går jeg. Derfor ber jeg bønner fra dypet av min sjel som lengter etter å bli hel med min skaper og frelser, derfor gråter jeg foran Hans ansikt uten skam. Han tar i mot alle mine tårer, tar glede i mine tårer, tørker bort mine tårer. Derfor ber jeg bønner om at jeg skal få se hva det virkelig betyr å være elsket av Gud.

Men det kan koste å be slike bønner. Ikke “koste” i den forstand av å miste noe, men som i å få innsikt i det som ligger under overflaten. Innsikt i fasader vi tar på oss og hvilke distraksjoner vi lar påvirke. Noen ganger føles det som om jeg kan høre og se ting som ligger mellom linjene, som dukker opp i samtaler med folk eller i et stykke tekst på en blogg. Som om jeg kan “se” og “høre” med Guds øyne og ører, behov og ønsker som egentlig ligger under overflaten av ting som folk (inkludert meg selv) fyller tiden sin med, og tingene man velger å gjøre. Ingenting med det er enkelt, nettopp fordi Gud bryr seg om det indre og ikke det ytre.

Jeg ville aldri vært foruten min troskrise, fordi det ga meg innsikt i dybden av Guds kjærlighet og trofasthet. Å la seg være elsket av Gud betyr å la alt det overfladiske greiene miste sin makt. Det betyr å la Han slippe til under overflaten for å lege dine sår. Å la Han slippe til under fasaden, for å ta tyngden av din mislykkethet på sine egne skuldre. For å la deg bli fylt med sin Ånds kraft så du kan stå oppreist i det nye mennesket: “Derfor om noen er i Kristus, er han en ny skapning. Det gamle er forbi. Se, alt er blitt nytt” (Andre Kor., 5:17). For å la deg kjenne gleden av at du kan ha tilgang på en kilde av styrke som er utenfor deg selv. Det er det vakreste på jord, å våge å bli kjent med Gud på denne måten. Jeg drømmer om at når jeg blir åtti år gammel skal jeg være en klok kvinne som nekter å ha en overfladisk tro, men fremdeles være overgitt til en dyp relasjon med kongenes Konge.

Advertisements

2 Comments

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s