Den siste perioden har jeg tenkt spesielt mye over hvem jeg er. Omveltninger og situasjoner har gjort at jeg mye mer aktivt må tenke over ting – noe som både er krevende, men også viktig. Jeg har vært veldig redd for å “miste meg selv,” i alt jeg kanskje skal være med på, eller motsatt, alt det jeg ikke kan være med på. I tillegg har jeg hatt utfordringer med å takle tanker som jeg hadde lagt bak meg, som jeg allerede har jobbet meg gjennom, men som kom opp igjen som et slag i tryne. Det er slitsomt. Men jeg vil mye heller tenke gjennom alt i stedet for å være passiv. Jeg kan ikke være passiv i mitt eget liv.

Selv om jeg er redd for å “miste meg selv” så trenger jeg egentlig ikke bekymre meg, siden jeg vet nå, mye mer enn for et par år siden, hvilken person jeg faktisk er. Jeg kjenner meg selv veldig godt, og føler meg veldig trygg i den jeg er. Samtidig blir jeg jo utfordret siden livet er i konstant endring, det sier jo seg selv at jeg også vil endres. For meg gjelder det å prøve å sile ut de tingene jeg virkelig liker å gjøre og vil utvikle, det jeg brenner for, og ikke minst, å være tro mot meg selv. Jeg vil ikke la noe komme på bekostning av det hjertet Gud har lagt ned i meg, og på bekostning av ting jeg synes er viktig, som ekthet, dybde og særpreg. Å velge noe betyr nesten alltid å velge vekk noe annet. Jeg synes det der er sjukt vanskelig. Jeg vil gjerne velge alt på én gang. Men det går ikke. De folka som kjenner meg og er ekte venner vil også forstå hvorfor jeg velger som jeg gjør, og respektere og støtte meg. Det er godt å vite.