Trofasthet

Hvilken trofasthet
som møtte min usikkerhet
og trygget mine skritt til å gå
på veien usynlig for øyet men
synlig for troens hjerte

Hvilken trofasthet
som grep min svakhet
og styrket min knuste ånd
for at jeg kunne kjenne Hans rause nåde 
og prise Hans navn til alle tider

“The point is that the pleasures of spring are available to everybody, and cost nothing” – George Orwell

collagespring

I går var det vår i luften. Fuglene kvitret, solen stekte, bergensere vandret rundt i byen, jeg droppet kåpe og tok på meg min tynne svarte favorittjakke og gikk til skolen med Sigur Ros på ørene. Spring has arrived, yes. Men i dag er det grått og overskyet igjen. So much for that.

Ellers har jeg det fint altså. Sist helg var spesielt fin. Jentekveld med begge Charlotte(ne), og Daniel Kvammen konsert med Vegard. Konserten var faktisk skikkelig bra. V spanderte også tre-retters lunsj på Colonialen for å feire litt ulike ting. Sist søndag ble en salme/dikt som jeg har skrevet fremført på 19 gudstjenesten i SALT i forbindelse med talen. Märtha Elise fremførte live, som et spoken word, og det var skikkelig kraftfullt. Det var stas. Det har også blitt laget en liten film av diktet som jeg tenkte å poste her på bloggen + teksten.

Kompleks og Sulten

Er det flere sånne som meg der ute
som tenker og tenker når alle andre har
gått og lagt seg
Byen faller til ro, faller til sinnsro i
hodene på alle som har overgitt sin
ubevissthet til den søte søvn
Jeg er misunnelig på den tankegang,
livsgang, hverdagsbalanse til de som
har løst livets gåte
mens jeg går rundt med min rubiks kube
som aldri faller på plass

Ved daggry står de opp fra sin seng og går
bort til frokostbordet og spiser sitt brød
Hvorfor inneholder mitt brød
korn som er for grove til å tygges
Skorpen er lik et skall
En omkrets på alt det som er
vanskelig å forholde seg til
Kan jeg ikke bare få spise
et normalt måltid og komme i mål
Sikkert fordi jeg ikke liker skiver og fordi
jeg ikke vil følge
den forbanna oppskriften

Så forblir jeg da bestandig
kompleks og sulten

Verdens poesidag

I dag er det verdens poesidag. Jeg som poet (ja jeg kaller meg selv for en poet) markerte dagen med å stikke innom et seminar på biblioteket hvor det var opplesning av poesi. Dro der med favorittIngrid, vi tok oss et glass først, og utvekslet noen sene bursdagsgaver. Jeg fikk en diktsamling, som var meget passende for anledningen poesidag. Ingvild Lothe sin debut “Hvorfor er jeg så trist når jeg er så søt.”

Slenger med noen bilder av noen fine dikt fra den mye omtalte samlingen Ren Poesi.

IMG_2757IMG_2752IMG_2760IMG_2750

Skjørhet

Jeg er menneske
Skjørhet i bevegelse
Jeg er marg, bein og sjel
Jeg har sår, sår som forgår og får nye navn
Mitt liv i et bilde
som ikke kan forbli statisk, ei heller rammes inn
Hva vet vel noen om
morgendagen som ikke kan spås
Dens daggry skjult i uforutsigbarhetens orakel
Alt jeg kjenner kan bli borte
Jeg må vite – at om jeg blir forlatt og
knust i biter som ikke kan limes sammen igjen
Kan jeg likevel gå min egen vei
Male nye bilder og omfavne
kunstens pusterom
Min utvei, min bakdør og inngang til
noe annet
Jeg må vite – at jeg har flere strenger å spille på
Strenger som gir akt på at jeg er
Formet av den uforanderlige fortid
men også fri til å formes
av fremtiden

in the wake of dawn

Fredag, en deilig dag. Ukene har vært hektiske, noe som jeg har kjent ekstra på den siste tiden. Jeg har vært mye svimmel og kvalm, noe som er et tegn fra kroppen min om at jeg må roe ned. Derfor må jeg være snillere med meg selv. Jeg har ikke lyst til å kjøre meg selv såpass mye som jeg gjør. Det er slitsomt å kjenne på min utilstrekkelighet, men jeg er nødt til å sette grenser for meg selv. I dag, for eksempel, burde jeg stått opp og lest studier. Men jeg har heller tatt det med ro hjemme og vært litt snill med meg selv. Given myself some slack. Jeg skal ting resten av ettermiddagen og kvelden, og i morgen skal jeg jobbe.
PicMonkey Collage-4
Det å finne balansen og prioritere tiden i hverdagen til skole, jobb, kjæreste, venner, familie, menighet, Gud, trening og tid til meg selv og mine interesser – det er en evig kunst som jeg ikke har funnet ut av og som jeg alltid kommer til å bomme på. Jeg går ganske konstant rundt med dårlig samvittighet, for at tiden min blir mindre til det ene eller det andre av de punktene jeg nevnte. Mange ganger tenker jeg at jeg ikke er skapt for en slik tilværelse og et slikt tempo og forventninger om å gi av meg selv på alle områder. Det er faktisk umulig, og jeg ender jo opp med å leve på underskudd, bli sliten, svimmel og anspent i kroppen sånn som jeg har hatt det nå den siste perioden.

Jeg har gått uendelig mange runder på det, sånn som mange andre må gjøre. Det resulterer i tankekjør. Så selv om kroppen min er sliten, løper tankene løpsk når jeg skal sove og gir meg ikke hvile. Det gjør meg trist at jeg ikke kan respektere min egne grenser, at jeg ikke kan respektere at min kropp og mitt sinn tåler mindre enn andre, fordi jeg er en sensitiv person og blir lettere overveldet. Jeg har på ingen måte et mål om å prestere hundre prosent på alle områder, for det vet jeg at ikke er mulig. Problemet mitt er at jeg føler jeg skuffer folk, eller skuffer meg selv, og det er det som er vanskelig for meg å håndtere. Det jeg konkret må gjøre er å kutte ned på noen ting for en periode, og være litt snillere mot meg selv. Jeg kan lene meg på Gud og finne min hvile hos Ham.