Through it all, my eyes are on you, and it is well with my soul

Denne sangen, er en av de vakreste lovsangene som finnes der ute. Den stråler av en sann sterk tro. Ønsker dere en god søndag med denne låten.

So let go, my soul, and trust in Him. The waves and wind still know His name. It is well, it is well, it is well with my soul. 

Advertisements

Skjørhet

Jeg er menneske
Skjørhet i bevegelse
Jeg er marg, bein og sjel
Jeg har sår, sår som forgår og får nye navn
Mitt liv i et bilde
som ikke kan forbli statisk, ei heller rammes inn
Hva vet vel noen om
morgendagen som ikke kan spås
Dens daggry skjult i uforutsigbarhetens orakel
Alt jeg kjenner kan bli borte
Jeg må vite – at om jeg blir forlatt og
knust i biter som ikke kan limes sammen igjen
Kan jeg likevel gå min egen vei
Male nye bilder og omfavne
kunstens pusterom
Min utvei, min bakdør og inngang til
noe annet
Jeg må vite – at jeg har flere strenger å spille på
Strenger som gir akt på at jeg er
Formet av den uforanderlige fortid
men også fri til å formes
av fremtiden

in the wake of dawn

Fredag, en deilig dag. Ukene har vært hektiske, noe som jeg har kjent ekstra på den siste tiden. Jeg har vært mye svimmel og kvalm, noe som er et tegn fra kroppen min om at jeg må roe ned. Derfor må jeg være snillere med meg selv. Jeg har ikke lyst til å kjøre meg selv såpass mye som jeg gjør. Det er slitsomt å kjenne på min utilstrekkelighet, men jeg er nødt til å sette grenser for meg selv. I dag, for eksempel, burde jeg stått opp og lest studier. Men jeg har heller tatt det med ro hjemme og vært litt snill med meg selv. Given myself some slack. Jeg skal ting resten av ettermiddagen og kvelden, og i morgen skal jeg jobbe.
PicMonkey Collage-4
Det å finne balansen og prioritere tiden i hverdagen til skole, jobb, kjæreste, venner, familie, menighet, Gud, trening og tid til meg selv og mine interesser – det er en evig kunst som jeg ikke har funnet ut av og som jeg alltid kommer til å bomme på. Jeg går ganske konstant rundt med dårlig samvittighet, for at tiden min blir mindre til det ene eller det andre av de punktene jeg nevnte. Mange ganger tenker jeg at jeg ikke er skapt for en slik tilværelse og et slikt tempo og forventninger om å gi av meg selv på alle områder. Det er faktisk umulig, og jeg ender jo opp med å leve på underskudd, bli sliten, svimmel og anspent i kroppen sånn som jeg har hatt det nå den siste perioden.

Jeg har gått uendelig mange runder på det, sånn som mange andre må gjøre. Det resulterer i tankekjør. Så selv om kroppen min er sliten, løper tankene løpsk når jeg skal sove og gir meg ikke hvile. Det gjør meg trist at jeg ikke kan respektere min egne grenser, at jeg ikke kan respektere at min kropp og mitt sinn tåler mindre enn andre, fordi jeg er en sensitiv person og blir lettere overveldet. Jeg har på ingen måte et mål om å prestere hundre prosent på alle områder, for det vet jeg at ikke er mulig. Problemet mitt er at jeg føler jeg skuffer folk, eller skuffer meg selv, og det er det som er vanskelig for meg å håndtere. Det jeg konkret må gjøre er å kutte ned på noen ting for en periode, og være litt snillere mot meg selv. Jeg kan lene meg på Gud og finne min hvile hos Ham.

Stillhetens skjønnhet

Mange forakter stillhet. Noen har det nesten aldri stille rundt seg. Jeg elsker stillhet. Min favoritt tid i løpet av dagen er morgenen, før hele verden våkner til tempo og effektivitet, før dagens gjøremål blir iverksatt. Om morgenen, når stillheten fra nattetimene regjerer en liten stund til – ved frokosten og kaffekoppen, da finner jeg ro. Ingen bråk, nesten ingen lyder. Bare stillhet. Meg og mine tanker.

Det er rart, fordi jeg elsker stillhet men jeg elsker også musikk. Det jeg ikke er glad i er bråket fra tempo, storbyliv. Jeg forbinder det med stress og med hastverk. Jeg har funnet ut, i løpet av det siste året spesielt, at jeg ikke trives med høyt tempo og hastverk. Min timeplan pleier å være ganske full. Det er ikke det at jeg ikke liker å ha mange ting å gjøre, men jeg trenger tid med ro. Med stillhet. Hva skjer når jeg har denne tiden? Jo, jeg stresser ned. Jeg bearbeider inntrykk. Tankene mine får synke inn. Anspentheten slipper taket. Kroppen min får hvile.

Hvis man alltid skal fylle tiden sin med gjøremål, lyd, en netflix serie, musikk, podcast, lese nettaviser, scrolle nedover instagram, you name it – da mister vi kontakt med vårt indre liv. Det tør jeg faktisk å påstå. Vi tar konstant inn inntrykk og informasjon. Hva med tiden der vi må forme våre egne tanker – uten ytre påvirkninger? Vi blir faktisk formet av alt vi tar inn. Vi fyller oss med det, vi begynner å tro på det. Vi blir det vi tar inn. Jeg nekter å la meg selv bli formet av et samfunn av jag og høyt tempo. Jeg skal gi meg selv den goden som finnes i stillhet, i ro. Jeg skal tillate meg selv å føle følelsene som kommer fram når jeg er stille, tørre å tenke de tankene som kommer i hodet mitt når jeg er stille. Jeg nekter å bli slave av tiden. Ro tillater Guds tanker om fred å forme meg. I stillhet vil jeg minnes Hans ord.

A tribute to women

Gratulerer med dagen, alle vakre og sterke kvinner der ute i verden. I alle aldre, former og fasonger. Hardtarbeidende, milde til sinns, kjærlige og modige. Det er mange kvinner som har formet meg til den jeg er i dag. Jeg kjenner mange sykt bra kvinner som jeg beundrer, og det er mine venninner, alle og enhver av dere har inspirert meg på ulike måter.

De siste månedene har jeg brukt tid i et fellesskap med kvinner, i en bønnegruppe. Vi er en gjeng jenter som samles annenhver uke for å lovsynge Gud sammen og be for hverandre. Det er ulikt alt annet jeg har vært en del av før, rett og slett unikt. Oppstarten var i høst, og gruppen har allerede vokst mye. Det var faktisk jeg som startet gruppen, men jeg visste at en del hadde samme hjerte og ønske som meg, så det eneste jeg gjorde var å få det i gang. Så det er min skatt. Gruppen heter Women of God. Det er mye power i å være en Guds kvinne. Å være en Guds kvinne kunne jeg sagt veldig mye om, men det jeg opplever mest er at jeg er fri, fri til å være fullt og helt meg selv og fri i nådens tilgivelse. Fri fra alt denne verden vil låse meg til. I gruppen er vi helt forskjellige jenter med ulike kvaliteter, fra ulike menigheter og bakgrunner, som kommer sammen for å ære Gud. Vi backer hverandre og heier på hverandre. Vi ber imot sammenlikning og baksnakking, og ber for fredstanker om hverandre, og har gode samtaler rundt de temaene. Vi er forskjellige, men går så godt sammen. Det er så vakkert. Samfunnet vårt trenger flere felleskap med kvinner som heier på hverandre!