Ukens sang: Uke #17

Alt-J har nylig utgitt to ferske låter, som jeg har hørt på konstant denne uken. Ukens sang er derfor: 3WW – alt-J. Denne låten har flere spennende elementer, med ulike stemninger i ulike deler av sangen. Absolutt en låt for kreative lyttere. Musikkvideoen er i tillegg veldig interessant og annerledes, i svarthvitt, og den forteller en historie.

Advertisements

Post-påske

FullSizeRender
Etter en veldig fin påske (og langfredag var en av de fineste dagene på lenge, som dette bildet demonstrerer) med mye kos, litt jobb og les: TRE(!) påskeegg, har eksamensperioden begynt for realz. Nå er det ca tre hele uker til min første eksamen (i sosiologi faget) og jeg har veldig mye pensum jeg skal komme gjennom og liten tid å gjøre det på. Neste uke går til solid lesing, og uken etter er jeg deler av uken i Kristiansand i forbindelse med min kusine sin konfirmasjon, og når jeg kommer hjem har jeg jobbhelg, også er det siste uke med lesing før eksamen, men inni der er jo 17.mai ++ så jeg har egentlig ikke så god tid, tiden kommer til å gå fortere enn vinden. Nå er det biblioteket og lesesalen som gjelder, med medbrakt kaffe i termos, hjemme-mekket salat i boks (som blir varm ila dagen), og tung sekk med bøker. Som alltid koser jeg meg med fri (kanskje litt for ofte) i solen med fine folk, sånn at jeg ikke skal gå på veggen, hehe.

Passion, Pain and Demon slayin’

Denne uken oppdaget jeg Kid Cudi sitt nyeste album, som kom i 2016, men som jeg ikke har hørt på før nå. Kid Cudi er veldig undervurdert, noe som er veldig synd. Prosjektene hans er alltid veldig gjennomført og originale. Han skiller seg ut i hiphop verden med sitt unike musikalske geni. Han har liksom mye mer sjel og diversity enn de fleste andre artister i den sjangeren. Musikken og tekstene kan være ganske mørk, som speiler hans personlige struggles med drugs og depresjon, også i tittelen på albumet, Passion, Pain and Demon slayin’. De beste låtene på albumet: Illusions, Flight at first sight/Advanced (med Pharrell Williams), Mature Nature, Kitchen og Does it. Det er det beste albumet han har laget på en stund.

http3a2f2fhypebeast-com2fimage2fht2f20162f092fkid-cudi-release-date-cover-artwork-new-album-passion-pain-demon-slayin

Formidleren

Mitt valg om å følge Jesus handler veldig lite om å følge en oppskrift, ei heller om forpliktelse til én bestemt menighet. Jeg er ikke kristen fordi jeg er så glad i menighetslivet (jeg vokste nemlig ikke opp i noe kristent miljø og vet veldig godt hvordan et liv uten er), eller fordi jeg vil bli en del av et spesifikt miljø. Selv om jeg vet at et fellesskap med andre troende er superviktig, så er det ikke noe mål for meg å bli fornøyd og komfortabel i en boble. At det skulle handle mer om menigheten, bli en del av folkene i den, følge kulturen, enn det handler om Jesus, er for meg en stor frykt. Det er en konstant kamp som jeg må ta i hverdagen min. Det var nemlig det som utløste troskrisen min for ett-to år siden, og er tanker som fremdeles sitter i meg.

Å være en del av kirkebevegelsen i pinsemiljøet i 2017 med veksten av moderne “megachurches” preget av Hillsong kulturen (som også preger kirken som jeg går i) gjør at vi lett havner i feller hvor ting handler mer om menigheten og aktivitetene og kulturen enn det handler om kjernetingene, som er Jesus og radikal kjærlighet. Dette er ting som jeg føler så sterkt på, og hvorfor, er det nok mange grunner til. Jeg er en observatør, og observerer konstant. Jeg er en tenker, jeg er en følelsesperson. Men det er nok også fordi Gud minner meg på disse tingene. Så mange ganger har Gud minnet meg på ordene Paulus skriver i Filipperbrevet om at alt annet regner han som uviktig og som tap i forhold til det å kjenne Gud (Fil 3: 7-11). Derfor er det vanskelig hvis forventningene rundt meg stadig skal fortelle meg at jeg må dedikere så og så mange dager av uken min til menighet, og tjene her og tjene der, og dette er måten å gjøre det på. Kanskje Gud kaller noen folk på denne måten, men jeg føler at Gud først og fremst vil at jeg skal bruke tiden min på å forstå mer av den Gud er i verden rundt også, utenfor alt greiene, der ingen forventer at han skal være, og at jeg er satt til å formidle det.

Den Jesus jeg følger var en som, da han levde på jorden, utfordret bestemte strukturer, tankesett og religiøsitet. Han så veldig mye lengre og forbi alt det folk rundt ham så. Han gjorde det politisk ukorrekte på den tiden. Men fremst i hans tanke og i hans vilje var kjærligheten fra Gud Faderen til menneskeheten. Den var aller fremst, som igjen bestemte og styrte valgene hans. Det er ganske ironisk at vi fremdeles ikke har forstått, selv over to tusen år senere, måten Gud bryter grenser og bokser og strukturer.

Jeg har vært i så mange ulike miljøer og har møtt så mange forskjellige mennesker med ulike perspektiver og levemåter, og jeg har virkelig blitt formet av den diversiteten. Det finnes ikke én riktig måte å gjøre ting på, det finnes heller ikke noe fasitsvar. Gud er skaperen, hvem speiler vel ikke mangfoldighet mer enn Ham?

Selv om jeg noen ganger nesten lider av en diagnose av å føle meg mindre viktig enn andre, føler jeg at Gud stadig gir meg bekreftelse på at jeg har noe viktig å si, selv om det kan stride mot det som er ”riktig” å si. Jeg skal fortsette å gå i kirken, men jeg skal også fortsette å ta kampene når det trengs, og gjøre mitt ytterste for å formidle noe av det jeg ser når jeg ser med Guds øyne.

What is it to live

What is it to live

I know of the world
of it’s captivating madness and
deceiving charm
I know of it’s crushed promises, it’s
momentary delights and
lingering misery

But I also know of divine love
how it permeates every part of my being
and guides me to live bravely in
a world that terrifies me
I know how God’s love
runs deep to the deepest and
shines through darkness
any darkness at all

What is it to live

I could just go on living but I want to
truly live
So give me all, and I will take it
if it means that I may know
love to the core