Ukens sang: Uke #26

Fleet Foxes har kommet med nytt album etter hele seks år. Det nye album er et vidunderlig mesterverk. Nå overdriver jeg ikke. Albumet har et enormt særpreg, komplekse musikalske sanger, eksperimentering med varierte instrumenter, og låtene innehar ulike deler og spekter ettersom stemningen endres. Når man tror at en låt slutter kommer det plutselig en ny låt inni den første, som en slags fortsettelse. Etter min mening er dette albumet den beste utgivelsen hittil i år. Jeg fryder meg når jeg hører på det! Musikknørden i meg kommer til live altså.

Derfor er ukens sang: Naiads, Cassadies – Fleet Foxes. Alle de andre låtene er også vel verdt å høre, så gjør deg selv en tjeneste og sjekk ut hele albumet.
fleet-foxes

Advertisements

Hun

Halvt våken, død, levende
Sovende i bevissthet, er hennes kropp
Som voldtas, temmes og slås
Som selges og handles i
den største handelen av dem alle
— Menneskehandel

Dagene merkes ikke
Tid er bare et tall
Hun, som en katt i et bur
Fruktbarhet er kattens symbol, men
funksjonen av fruktbarhet har de fratatt henne
I buret lik et fengsel høres ekkoet av
“jeg vil ikke”
Det hjemsøker hennes egne drømmer men døyves av
forbryterne som forbrøt seg
på kontrollen hennes

Du er bare en vare, sa de
Du må bli med oss
Hvilket hjerte, hvilken sjel?
Du er jo bare en vare, sa de
En vare for å tilfredsstille oss

Fanget i fangenskap
Så langt hjemmefra, i pur faenskap
I dette buret som fraktes fra ett land til et annet
Slik som landegrenser krysses,
krysses grensene på hennes kropp
De avvæpnet henne sitt beste våpen, sin stemme
Verden hører ikke om kriminaliteten som foregår
i mørklagte gater og på åpenlyse skjulesteder

Makten tok de, men sterk er hun
Vet de ikke, at katten har ni liv
Ni liv å leve
for å overleve

just chillin’

PicMonkey Collage-9
Da Vegard så disse bildene sa han “jaja, bra at en av oss er fotogen” haha. Jeg synes begge er det da. Vi tar ikke så mange bilder når vi er sammen, glemmer liksom alt som heter kamera. Men noen ganger drar jeg det frem likevel, siden jeg vil at vi skal ha noen minner fra vår første tid sammen. Romantikeren i meg finnes altså!

Nå har jeg hatt sommerferie i litt over en uke, og i forgårs ble jeg syk. Typisk etter eksamenskjør. Har jobbhelg denne helgen, men jeg kommer meg på jobb med noen paracett, selv om jeg blir litt mer vimsete og litt tregere i tempoet å finne sko på lageret. Ellers går dagene i å henge med fine venninner, drikke vin, lese bøker, se serier, og slappe av for en gang skyld. I morgen kveld skal vi ha rekeaften hos Vegard med en liten Salt-gjeng. Gleder meg til rææægår som de sier på sørlandet.

Ukens sang: Uke #25

Susanne Sundfør sin nye låt er, som forventet, vakker. Hør på Spotify: Undercover – Susanne Sundfør. Når noen sier de er “lei Susanne Sundfør” så tenker jeg bare “hallo, hun er definisjonen av magisk musikk uanz” og ikke nok med det: i går bestilte meg og Vegard (hun er en av Vegards store favoritter) billetter til konserten som skal være i høst, i Grieghallen. Vi har mistanke om et band av klassiske instrumenter som hennes følge, så da får vi vente og se. Jeg har bare sett henne live på Bergenfest før, men det er jo ikke det samme i det hele tatt. Så du kan tenke deg hvor mye jeg gleder meg til denne konserten, OG ikke minst til det nye albumet.
42fbd95b1abf92e5e6088e3359e384bd-1000x1000x1

Dagen

Dagen, nydelig fra daggry til solnedgang
Skinnende stråler av glede og fryd innenfor husets vegger
De små bekymringene uten de store
Skitne middagstallerkner fra et deilig middagsbesøk
med gode venner
Betryggende behag av tilfredsstillelse
De små bekymringene uten de store

Men dagen, den som var nydelig, fra daggry til solnedgang
kan endre sin karakter
Middagstallerkenene knuser i steingulvet
Gulvet er kaldt
Alkoholen i skapet blir konstant
Det som skal drukne sorgen
En uttrygghet har gjort innbrudd i det trygge
Døden trådte over dørstokken
Nådeløst, så abrupt
De små bekymringene blir store utover proporsjoner
Så tunge at de blir nummen

Ingen vet hva som kan skje
Ingen vet hva som venter
Bare vent, bare vent, til dagen endrer
og endrer ditt liv

Å eksistere, eller leve.

Jeg har vært en kunstner store deler av mitt liv uten å vite det. Jeg ser alt i bilder, jeg fordøyer alt som skjer rundt meg ved å kjenne etter, observere og tenke. Dikt skrives i hodet mitt uansett hvor jeg befinner meg. Når jeg først setter meg ned for å skrive kan det ”dette ut” et dikt på under en time fordi denne type formidling liksom ligger i mitt blod, jeg kan ikke separeres fra det. Jeg føler meg mest levende når jeg hører på et stykke musikk som vekker et mangfold av følelser i meg, eller leser et stykke tekst som forteller meg noe om det å være menneske. Det jeg egentlig gjør når jeg tenker og funderer og føler, er å skape. Jeg tror det er en av de største grunnene for at jeg frykter et A4 liv. Altså, et A4 liv er ikke negativt i seg selv, og er på en måte uungåelig, siden jeg kommer jo til å jobbe som lærer, fra ni til fire hver dag, og etterhvert sikkert stifte egen familie. Det er nok mest av alt det forutsigbare, planlagte og ensformige som jeg frykter – det å leve på automatikk. At hverdagen min bare går på rutiner, at jeg bare eksisterer, men ikke lever. Jeg frykter å bare eksistere. Jeg vil leve. Jeg har tenkt så mye på dette i det siste. Det jeg kan gjøre, og må gjøre, er å bevare rommet for å kunne skape. Kunstens rom, der jeg kan tenke utenfor rutiner, der jeg kan forsvinne inn i et annet landskap som alltid utfordrer A4 og søker noe annet enn et monotont liv.

Truth is a beautiful thing

London Grammar sitt ferske album, Truth is a beautiful thing, må jeg tipse om! Det er noe av det vakreste og fineste jeg har hørt i år. Musikken er melankolsk, men på en varm måte. Den får meg til å tenke og reflektere, og vekker så mange følelser i meg. Det er så fine tekster. Disse sangene har fanget meg spesielt: Bones of ribbonWho Am I, Everyone else, Truth is a beautiful thing og What a day.

30b40782eeedd305b8c1be2e9fa3d9f3-1000x1000x1