Å eksistere, eller leve.

Jeg har vært en kunstner store deler av mitt liv uten å vite det. Jeg ser alt i bilder, jeg fordøyer alt som skjer rundt meg ved å kjenne etter, observere og tenke. Dikt skrives i hodet mitt uansett hvor jeg befinner meg. Når jeg først setter meg ned for å skrive kan det ”dette ut” et dikt på under en time fordi denne type formidling liksom ligger i mitt blod, jeg kan ikke separeres fra det. Jeg føler meg mest levende når jeg hører på et stykke musikk som vekker et mangfold av følelser i meg, eller leser et stykke tekst som forteller meg noe om det å være menneske. Det jeg egentlig gjør når jeg tenker og funderer og føler, er å skape. Jeg tror det er en av de største grunnene for at jeg frykter et A4 liv. Altså, et A4 liv er ikke negativt i seg selv, og er på en måte uungåelig, siden jeg kommer jo til å jobbe som lærer, fra ni til fire hver dag, og etterhvert sikkert stifte egen familie. Det er nok mest av alt det forutsigbare, planlagte og ensformige som jeg frykter – det å leve på automatikk. At hverdagen min bare går på rutiner, at jeg bare eksisterer, men ikke lever. Jeg frykter å bare eksistere. Jeg vil leve. Jeg har tenkt så mye på dette i det siste. Det jeg kan gjøre, og må gjøre, er å bevare rommet for å kunne skape. Kunstens rom, der jeg kan tenke utenfor rutiner, der jeg kan forsvinne inn i et annet landskap som alltid utfordrer A4 og søker noe annet enn et monotont liv.

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s