Nærhet

Var og forsiktig
oppsøker Du meg gjennom mine sanser
Skånsom og med respekt for min sensitivitet
møter Du meg nettopp her – i det
voldsomme spekteret av min følsomhet

Advertisements

Et annet type liv

I det siste har jeg kjent meg som en slave for tiden. En slave for tidsplan, ukesplan, årsplan. En slave for å rekke alt mulig. Studiet jeg skal gå på nå i høst krever veldig mye tid. Jeg frykter for at tiden skal kontrollere meg i fremtiden i min jobb og alle andre forpliktelser som venter. Derfor vil jeg velge å leve et annet type liv. Et liv der jeg istedenfor å se alt som må gjøres, heller kan se det øyeblikket jeg står i her og nå. Det høres ut som mindfullness filosofi, og det er faktisk noe veldig verdifullt i en slik tankegang.

Jeg er kalt til å leve et liv i tilstedeværelse og nærhet. Jeg er kalt til å være tilfreds i øyeblikket. Ta imot en dag om gangen. Alt jeg gjør vil jeg gjøre i tilstedeværelse. Når jeg leser på studiet vil jeg være tilstede og fokusere på det jeg leser. Setter jeg meg ned for å skrive dikt vil jeg være tilstede med ordene og følelsene som skapes. Er jeg med venner vil jeg være tilstede for dem og lytte. Er jeg sammen med Gud i bønn vil jeg være tilstede sånn at Gud får tale fritt til meg og vise meg det jeg trenger å høre. Er jeg i naturen vil jeg ta innover meg de vakre omgivelsene. Skal jeg lage mat vil jeg nyte stunden uten hastighet, og nyte råvarene jeg bruker for å lage et godt måltid. Uten forstyrrende elementer. Uten multitasking.

Jeg slettet snapchat for en del måneder siden. Messenger-appen på telefonen min gir ikke varslinger til meg utenom når jeg selv trykker inn på den. Det er nettopp fordi det er forstyrrende elementer. Det gjør at jeg blir mindre tilstede. Jeg vil ikke være en person som ikke er tilstede. Jeg ønsker å virkelig leve i omgivelsene og velge det faktiske fremfor det virtuelle. Jeg vil velge tilstedeværelse og ro fremfor tempo. Ta eierskap for mitt eget liv og leve det på den måten jeg tror vi var ment å leve det.

Hvilens vann

Smerte som omfavner
et dypt savn
Hjorten, skutt og skadet, løper
villfarent inn i skogens mørke
For å hengi seg til nattens sorg
En smerte som synger og klinger
gjennom tette høye trær
Et flakkende blikk søkende etter
en vei ut av lidelsen
Et stønn tryglende om noe som
kan lindre dens sår

Sildringen i det fjerne av
bekken som renner
Vannets lindrende renhet en musikk for
hjortens ve
Hvor skjønt det lyder
I selskap av hyrden som leder
til grønne enger, til nye land
Midt i skogen, midt i dødsskyggens dal
fryktes det ikke for noe ondt
Her finnes et hvilens vann

You make the darkness tremble

En nydelig songsession versjon av en av de sterkeste lovsangene jeg har hørt i det siste. Den bygger opp til et refreng som gir skikkelig frysninger. Vi synger denne sangen på gudstjenestene i SALT også. Låten er skrevet av folk i MOSAIC church i USA. Vokalisten er datteren til han som har skrevet boken The Artisan Soul, som jeg siterte i innlegget under.