Smerte som omfavner
et dypt savn
Hjorten, skutt og skadet, løper
villfarent inn i skogens mørke
For å hengi seg til nattens sorg
En smerte som synger og klinger
gjennom tette høye trær
Et flakkende blikk søkende etter
en vei ut av lidelsen
Et stønn tryglende om noe som
kan lindre dens sår

Sildringen i det fjerne av
bekken som renner
Vannets lindrende renhet en musikk for
hjortens ve
Hvor skjønt det lyder
I selskap av hyrden som leder
til grønne enger, til nye land
Midt i skogen, midt i dødsskyggens dal
fryktes det ikke for noe ondt
Her finnes et hvilens vann