Her har jeg vært noen dager nå, på lesesalen på Sydneshaugen. Jeg skriver på to hjemmeeksamener som skal leveres på tirsdag, i religion- og engelsk-didaktikk. Jeg koser meg når jeg skriver oppgaver, det er jo den eksamensformen jeg liker best.

På tirsdag da jeg satt på lesesalen skulle jeg printe ut noen artikler, og gikk bort til den gamle mastersalen og i de gangene vi vandret da vi skrev master. Hun jeg hadde som veileder kom tilfeldigvis gående akkurat i samme øyeblikk og jeg slo av en prat med henne. Hele greien ble veldig nostalgisk for meg. Alt kom som et flashback da jeg gikk i de gangene og jeg så ut vinduet på snøen. Tenkte på den vinteren da jeg skrev master. Det var en tid da alt var ganske annerledes. Dagene dreide seg om forskning og skriving på en spennende oppgave, sammen med noen av de fineste folkene jeg har møtt i mitt liv. Samtidig var det mye smerte, mange indre prosesser som jeg gikk gjennom. Det året vokste jeg så mye.Jeg fant ut hva som virkelig var viktig, og hvem jeg egentlig er. Selv om livet hele tiden er en prosess og man aldri slutter å vokse, så er det likevel noen år som virkelig endrer deg. Og dette var en sånt år. Jeg ville aldri vært foruten alt det vanskelige som skjedde, fordi det har gjort meg til den jeg er i dag. Tidenes klisjé, men så sant. Man kan ikke vokse uten å føle på smerte, uten å se hvem du egentlig er når du møter motgang. I en verden som er full av valgmuligheter, inntrykk og dikterer hva du burde, må man rette blikket oppover og innover, for å skjelne vas og fjas i livet vekk fra det som egentlig er viktig. Kjernen av alt.