Ukens sang: Uke #31

Taylor Swift slapp plutselig et nytt album forrige, uten promotering og uten forvarsel. Et album hun hadde laget i koronatiden, som ble en vidunderlig overraskelse. Jeg er forelsket! Jeg er forelsket i låtene, tekstene, estetikken, bildene, alt! I dette albumet får vi en smakebit på gamle Taylor og en mer moden Taylor. Jeg liker at det er nedstrippet og mer nakent – det får så godt fram artisten og storyteller’en i henne. Jeg har flere favoritter fra albumet (sjekk ut den vakre låten med Bon Iver!!), men her er den låten jeg hører aller mest på nå: Invisible String – Taylor Swift.

12375247_10156378850130302_2990419631305229649_o (1)folklore

Melodies & Desires

Det er lenge siden sist, I know. En måned med ferie. En måned med mer tid til tankene. En måned med kontemplasjon. Ikke en vakker og filosofisk type grubling, men en destruktiv og vond grubling. Tittelen på denne posten fikk jeg for meg da jeg for noen minutter siden hørte på Lykke Li sitt første album, og musikken grep meg med en slags forståelse, en escape og et håp som jeg merker at gjør meg godt. Hodet mitt trenger input annet enn mitt eget hode. Derfor hører jeg på flere podcaster disse dager som handler om å forstå seg selv på ulike plan. Det jeg egentlig prøver å si er at jeg den siste tiden har hatt en “war in my mind” som Lana Del Rey synger så fint i Ride. Jeg skulle gjerne bare gjort som henne, “I just ride.” Men jeg innser at jeg ikke bare “just ride,” det kjennes som om jeg sitter fast. Men jeg tar tak i det, og tar ansvar for min egen helse og wellbeing. Oh how kompleks min kropp er. “Du burde tatt kroppen din til forskning” forteller folk meg. Alt som manifesterer seg fysisk i kroppen min er ikke separert fra mine tanker og min sjel, ånd. Jeg er en helhet, akkurat som du er.

Det føles som om mine sår fra fortiden er som klør på følelsene mine. Uansett hvor mye jeg forsøker å riste de av meg så funker det ikke. Det hjemsøker meg, lar meg ikke være i fred. Jeg må gå dypere til verks, dypere. Til roten. Jeg har sett og møtt roten av problemet før, og har trodd at jeg bearbeidet det i stor nok grad. En travel hverdag løp raskere og tok meg igjen, overbeviste meg om at annet måtte prioriteres. Men hva kan være viktigere enn ens egen wellbeing? Jeg er mye utmattet, og kanskje ikke bare av aktivitetsnivå og smerter i kroppen, men kanskje er det tankekjøret som egentlig er den største faktoren?

Dere kjenner meg og vet at jeg alltid må invitere Gud inn i det. Hvorfor kan Han ikke ta det vekk i et øyeblikk? Dersom Han hadde gjort det, ville nok det samme problemet manifestert seg på nytt i en eller annen form. En quick fix is not His way i denne situasjonen. Jeg husker sommeren for to år siden opplevde jeg at sa Gud til meg at jeg skulle inn i en helbredelsesprosess. Jeg skjønte ikke helt hva Han mente der og da. Det tok to år før jeg virkelig lyttet og forstod. Det som skulle til? At jeg følte meg så langt nede at jeg begynte å bli redd. Not pretty. Jeg har vel utsatt å poste på bloggen fordi jeg har vært litt sick of myself, litt ferdig. Men så kom det liksom over meg at her kan være et fristed hvor jeg kan dyrke mine interesser. Den siste tiden har jo nesten bare vært jobb, korona, oppussing og mørke tanker. Men denne plassen er et fristed fra det.

Masse kjærleik fra meg til dere fine venner!