Life of a teacher

I realize at det har vært helt stille på bloggen i flere uker. Sist jeg postet ukens sang var i uke 32… seks uker siden, lol. Største grunnen for min absence er rett og slett ny jobb som 100% lærer (og kontaktlærer!) Det tar MYE tid og krefter. Blogg er liksom noe fjernt. Jeg har fire klasser med tretti elever og to mindre grupper med spesialundervisning. Det sier noe om hvor mange navn jeg må lære og hvor mange mennesker jeg må forholde meg til hver dag og bygge en relasjon til… For å si det sånn, det er en utrolig overveldende jobb til tider. Fem ord som beskriver jobben: overveldende, kjekt, slitsomt, frustrerende og givende. Alt på én gang!

Hittil har jeg vært flink å ta pauser i helgene, men f.o.m denne uken har jeg rettinger i rad og rekke. I går og i dag fikk jeg 90 engelskstiler i fanget. Goodbye fritid? Wish me luck.

New ink

fullsizeoutput_674fullsizeoutput_677
Yesss. Endelig tok jeg tatovering nr to. I seks år har jeg ønsket meg en på armen, men ikke vært sikker på hva jeg skulle ta. Visste jeg ville ta enten noe skrift fra et dikt eller noe med skriving eller litteratur. Så plutselig en morgen før sommerferien våknet jeg brått og så det klart for meg: en bok med en skrivende hånd eller en penn! Og da hadde jeg bestemt meg. Som bildet viser (dog ikke så veldig tydelig) ble det en bok med flygende bokstaver og en fjærpenn. Henri var med og stilte opp som min samtalepartner gjennom den literally stikkende smerten!

The ugly liberating truth

Jeg innser mer og mer at jeg lenge har hatt noen vanskelige følelser som jeg ikke har «trengt» å deale med før nå det siste året. Det er dype emosjonelle ting som trolig har sine røtter i barndommen, som har fått seg en del trøkk opp gjennom årene, og som har ligget på innsiden hele denne tiden og stort sett bare kommet til overflaten i ny og ne. Forskjellen er at nå kommer det til overflaten mye oftere og regelmessig. Det er mange ytre ting jeg kan regulere på og forsøke å endre på, men det vil ikke ta tak i the core issue. Jeg vil jobbe med the core issue, fordi det er der forandringen ligger.

I over et år har jeg bedt mye over dette, og har spurt Gud om å vise meg hva som egentlig ligger bak. Det gjør vondt å se. I mitt hode forstår jeg hva som trengs for å få det bedre, men problemet er å få hjertet og følelsene med på laget. Det gjør at jeg kjenner meg svak og jeg blir lei meg. Samtidig minner Gud meg på at «i min svakhet er Han sterk». Gud har gitt meg muligheter, pusterom og større landskap midt i dette dritt-terrenget som jeg går i. Jeg er så glad for at jeg ikke går alene. I forfjor vinter fikk jeg en fornemmelse av at Gud kalte meg inn i en helbredelsesprosess, uten å helt vite hva han ville helbrede. Men nå ser jeg det mye klarere. Gud vet hva som rører seg, Han er alltid i forveien og forbereder hjertene våre til det som kommer.

Noe interessant ble sagt på en psykologi-podcast som jeg hørte i går, nemlig at god psykisk helse handler om å ha innsikt i sine egne følelser og forstå hvorfor man reagerer på visse måter. Det er mange i dag som flykter fra følelsene sine ved å alltid fylle sinnet sitt med inntrykk, netflix, sosiale medier og medisiner fordi de ikke orker å møte de vonde følelsene – dette gjør vi alle i større eller mindre grad. Å observere sine følelser og tanker er en av nøklene til å kunne ha et sunt forhold til sitt indre liv, som igjen vil legge til rette for god psykisk helse. Selv om jeg nå føler meg stuck med de samme usunne følelsesreaksjonene mine, gir det meg oppmuntring å høre at jeg i det minste forstår, observerer og kan forholde meg til reaksjonsmønstrene mine – og at det er en av nøklene til å kunne ha det godt med seg selv. Mer enn noe annet er dette en prosess som trolig vil ta litt tid. Selv om det hadde vært mye enklere og mer ønskelig med en quick fix, gir prosesser muligheter til å lære og forstå på et dypere plan. Det er jo det som vil gi vekst til et bærekraftig liv.