Ubegrenset

Systemene. Boksene. Begrensningene. Alt det som lurte meg til å tenke lite, tenke smalt. Tiden da jeg fikk nok, da jeg ikke fikk puste, i bokser og bobler. Jeg ble kvalt, i systemer. Hver kveld ropte jeg til Gud og spurte, er vi ikke mer enn dette? Var det Din intensjon at vi skulle bokses inn, være tilfredse med alt som er korrekt og pent, eller verre – være likegyldige? Hva er det som skjer. Skal jeg bare si ja, si meg enig, følge strømmen? Hvis jeg kan krysse av på checklisten, da er jeg good, ikke sant? Men Gud svarte ”nei Silje, Jeg eier ingen begrensninger. Du er min datter, du hører ikke til i et system. Min kjærlighet kan ikke bokses inn. Den lever forbi alt som kan sees med øyet.” På den tiden måtte jeg kutte, kutte med vanlige mønstre til kirken. Jeg sluttet å gå på gudstjenester. Jeg koblet meg av et aktivt menighetsliv. Det ble for mye systemer og prestasjonskultur, det var dessverre alt jeg så på det tidspunktet. Men, jeg koblet meg likevel  Gud. Jeg måtte finne ut. Jeg måtte vite. Hva denne kjærligheten er, den som sprenger bokser og systemer, som lever på steder man minst skulle vente. Hva vil det si å virkelig se og kjenne levende kjærlighet. Hva vil det si å oppleve en kilde av strømmende vann, som er Guds Ånd, boende på innsiden av ens kropp og sjel. Hva er dette mysteriet. Mysteriet som Gud har gitt oss eierskap til. I meg var det en kamp mellom min opprørske oppførsel, og min iver og søken etter Gud. Jeg måtte se den Jesus er, uten alt det vi “kler på” av kultur og religiøsitet. Alle mine gråtende rop, mitt sinne, min avstand og frustrasjon, måtte til. Det måtte til, og det visste Gud, så Han lot meg være sint og opprørsk, fordi Han visste at jeg søkte etter det ekte. Gjennom de vanskelige nettene og dagene helt til nå har jeg fått se glimt av en kjærlighet som er selvoppofrende og sprenger alle grenser, som stikker hull på bobler og som elsker det minst elskelige i menneskets øyne. Hvem er du, Gud. Hva er dette mysteriet.

Advertisements

Det som ligger foran

Men ett gjør jeg: Jeg glemmer det som er bak, og strekker meg ut etter det som ligger foran. Jeg jager mot målet, mot den seierspris som Gud fra det høye kalte oss til i Kristus Jesus.

– Filipperbrevet 3: 13-14

Salt konferansen’16

Salt konferansen ble arrangert denne helgen. Konferansen var helt fantastisk! Fullpakket kvelds- og dagsprogram bestående av lovsang, taler og seminarer av dyktige forkynnere (både fra Salt og fra menigheter i England og Sverige). Temaet var nærvær. Dette er jo noe jeg tror inderlig på av hele mitt hjerte, fordi jeg har fått erfare gang på gang at Gud er nær i alle aspekter og sesonger av mitt liv. I går kveld fikk jeg igjen erfare nettopp det, gjennom forbønn. Vakre Rebekka ba for meg, og hun fikk ord fra Gud som traff rett inn i livet mitt, der hvor jeg er akkurat nå, i sorg, tanker og lengsler. I forbønnen ble drømmer og lengsler som jeg har bært på bekreftet, i tillegg til bekreftelse på at Gud ser det jeg har gått gjennom, og Han sier at ting jeg har opplevd i det siste, både av daler og høyder, kommer til å ha betydning for andre. Det rører mitt hjerte så dypt.

“Tør å ta en sjanse på meg”

De siste ukene har vært et eneste stort kaos i mitt hode, med mange motstridende følelser. Ting har kommet opp igjen som jeg egentlig hadde lagt bak meg, og jeg måtte ta et vanskelig valg om igjen. Det kostet meg mye, men samtidig har det satt meg fri til det som ligger foran.

Jeg ga det til Gud i bønn, og opplevde tydelig at Han sa “tør å ta en sjanse på meg.” Altså, å velge vekk noe for å kunne leve fullt og helt i det som Gud har planlagt for mitt liv. En venninne sa til meg at mange ganger er det nettopp slike situasjoner Gud bruker til å bygge karakter i et menneske. Jeg kjenner en sterk dragning til å gå i tro på Guds ord og løfter. Jeg fant noe som jeg skrev for to måneder siden i et dokument, det stod: “Gud forstyrrer våre planer med sine større planer. Noen ganger kan de vanskelige periodene være inngangsdøren til at vi ser deler av Hans større plan, eller Gud kan bruke de til å lukke en dør, men åpne en annen, en bedre og større dør.”

Det er nettopp dette. Noen valg er vonde å ta i øyeblikket, men på lang sikt er de gode. Gud ser det større bildet. Derfor velger jeg å satse på Gud og ta en sjanse på Ham og Hans løfter. Det er så verdt det!

Even when it hurts

Det er noen lovsanger som treffer noe ekstra spesielt. Dette er en sånn låt. Den handler om å stå fast i Jesus når alt annet går i kaos, når man er i en krise, å sette sin lit til Gud og tilbe Ham selv om ting går galt. Sangen har betydd veldig mye for meg i min troskrise. Den er sår, sterk og genuin. Her er en vakker akustisk versjon som treffer rett i sjelen.

Take this mountain weight
Take these ocean tears
Hold me through the trial
Come like hope again

Even when the fight seems lost
I’ll praise You
Even when it hurts like hell
I’ll praise You
Even when it makes no sense to sing
Louder then I’ll sing Your praise

I will only sing Your praise

My heart burns only for You
You are all You are all I want
And my soul waits only for You
And I will sing till the miracle comes

 

Give me a passion worthy of Your name

IMG_0238
Hva annet kan jeg gjøre, enn å begi meg ut på livets daler og høyder med verdensbeste Gud? Det finnes ingenting mer spennende enn å la seg lede av Hans ånd. Gud jobber så mye med mitt indre for tiden, Han taler til meg på så mange ulike måter, og jeg er så emosjonell at jeg begynner å gråte før jeg begynner å be. Bare de siste dagene har jeg tatt konkrete valg for å komme meg videre, for å kunne si ja til det gode som Gud vil gi meg. Men på en annen måte enn før. Jeg har virkelig opplevd at Gud kan utruste meg på tross av min mislykkethet og kompleksitet. Hjertet mitt bobler over av Hans kjærlighet, og dette her er vanskelig å forklare, men det føles som om hjertet mitt snart eksploderer av nød. Jeg er nødt til å gjøre noe, gi videre til mennesker, gi tilbake til Gud. Jeg er klar for å leve for noe større enn mitt eget liv. Jeg har sagt til Gud at Han skal få den største plassen i mitt hjerte og i mitt sinn. Selv om dette kan høres ut for noen som at man mister seg selv helt totalt i prosessen, at man ikke kan være seg selv lengre, så er ikke det sant. Jeg kan være meg selv fullt og helt, jeg er fremdeles Silje, som har temperament og som ikke alltid gidder å være sykt hyggelig mot folk. Jeg er fremdeles Silje, som ikke vil være en boblekristen (selv om jeg kanskje er det i perioder) og som relaterer ofte mye mer til verden utenfor kirken. Men det betyr ikke at jeg ikke opplever Guds kjærlighet for mennesker på en ufattelig radikal måte. Det er noe som er gitt meg, det er hele poenget, det er ikke noe jeg har skapt eller er i stand til å kjenne av meg selv, det er gitt. Derfor, hva annet kan jeg gjøre, enn å begi meg ut på livets daler og høyder med verdensbeste Gud?