“Hvorfor skal vi lese romaner?”

Det har vært, er og vil alltid være mennesker som åpner en bok, leser den, og i det øyeblikket de kommer til siste side, oppdager de at de ikke lenger er den de var da de begynte. Opplevelsen har forandret dem. Boken vil leve i leserens hukommelse, ikke ord for ord, ikke akkurat som den ble skrevet. Den vil mutere og forandre seg i personen som leste den, men den emosjonelle kraften vil bestå, og den kan forme hennes eller hans forestillingsevne i mange år fremover. Den kan forandre leserens forventninger om hvordan verden fungerer og hvordan hun eller han velger å leve i den.

– Et utdrag fra et veldig bra essay “Hvorfor skal vi lese romaner?” skrevet av Siri Hustvedt i nyeste Morgenbladet.

Advertisements

Verdens poesidag

I dag er det verdens poesidag. Jeg som poet (ja jeg kaller meg selv for en poet) markerte dagen med å stikke innom et seminar på biblioteket hvor det var opplesning av poesi. Dro der med favorittIngrid, vi tok oss et glass først, og utvekslet noen sene bursdagsgaver. Jeg fikk en diktsamling, som var meget passende for anledningen poesidag. Ingvild Lothe sin debut “Hvorfor er jeg så trist når jeg er så søt.”

Slenger med noen bilder av noen fine dikt fra den mye omtalte samlingen Ren Poesi.

IMG_2757IMG_2752IMG_2760IMG_2750

Writing is–

Writing is a concentrated form of thinking. A young writer sees that with words he can place himself more clearly into the world. Words on a page, that’s all it takes to help him separate himself from the forces around him, streets and people and pressures and feelings. He learns to think about these things, to ride his own sentences into new perceptions.

  • Don Delillo

Det skrivende jeget

fullsizerender_1fullsizerender
Mer og mer føles det som om det ikke går an å adskille den jeg er fra min interesse å skrive. Det er en stor del av min personlighet og identitet. Jeg er en skrivende person. Noen ganger dukker det plutselig opp en idé, og hjernen min begynner å skrive dikt i hodet mitt, uansett hvor jeg befinner meg. De fleste gangene jeg skriver er om kveldene, etter jeg har lagt meg. De kreative nattetimene. Da sitter jeg med penn og papir i sengen, hører på musikk og skriver dikt. Siden jeg var tretten år har jeg skrevet. Men det er de siste par årene, egentlig, at jeg har skrevet mer enn det jeg vanligvis har gjort, og sakte men sikkert utviklet en stemme og et slags uttrykk i mine dikt. Jeg har så vidt forsøkt å skrive litt annet også, som kortprosatekster, men foreløpig er det ikke helt min greie, selv om jeg senere skulle likt å utviklet den biten. Lyrikk er min greie. Jeg ser ting i bilder, alt jeg opplever og føler, og skriver ofte ut fra bildene jeg ser. Jeg er en intuitiv skriver, og føler meg fram mens jeg skriver.
fullsizerender-15
I det nye året vil jeg fortsette å skrive, og skrive masse. Jeg håper at når jeg er førti og femti år gammel vil jeg fremdeles sitte med penn og papir og et glass rødvin.

Når to personer blir kjærester og starter en egen bokklubb

Ja, du leste riktig. Meg og Vegard er så nørds at vi har startet vår egen bokklubb. Jeg elsker det! Tenk at jeg har blitt sammen med en som faktisk er like gira på bokklubb som jeg er. Første boken vi leser nå er Arv og miljø av Vigdis Hjort. Etter det er det noen amerikanske klassikere som står på listen, og kanskje det etterhvert blir noen norske debutanter eller noe annet spennende.
img_2390
At vi kan ha samtaler om litteratur i det ene øyeblikket, og om Gud i det andre, er jo bare det beste jeg kunne drømt om.

The Artisan Soul

This is the courage of the artisan (soul) – to know ourselves and be true to that knowledge. The artisan rejects all that makes us false and takes the huge risk of being true. To embrace our authentic selves and live in that raw expression of being fully human is our greatest risk and our richest reward.

-Erwin McManus

Dette er et lite utdrag fra boken The Artisan Soul som jeg leser litt i av og til. Boken handler om kreativitet, om Gud som er opphavet til kreativitet, og hvordan livene våre er det viktigste kunstverket vi kan bygge. Jeg er bare på første kapittel og gleder meg til å lese videre.

Kjøpesenter

Lyden av firesifrede koder på kortterminaler, mekanisk tastet av fingre. En transaksjon flyr gjennom luftpartikler til en firkantet boks. I neste sekund smiler forbrukeren til damen bak kassa, og klamrer den høyre hånda til sine nye eiendeler i en pose av plast. Føtter trasker videre til neste butikk. Rulletrappen opp en etasje. Rulletrappen ned igjen to etasjer. En evig kvalmende labyrint av butikker. Fulle handlevogner. Fulle prøverom. Skrikende babyer. Mennesker som haster forbi hverandre i et tempo lik summen av kroner som tømmes fra brukskontoer. Inne i et firkantet betongbygg av gigantiske glasstak og vinduer som dobler romfølelsen men minsker følelsen av ens eget pusterom. Hvordan skal man puste i innestengt oksygen gjennomsyret av forbrukergalskap? Falsk omsorg og gjennomskuende salgstriks fra butikkansatte. ”Vil du ha noe hjelp?” ”Den har jeg selv, den er virkelig så god!” Løgn på løgn serveres til innbytte av penger. Kjøpesenterets løgner som sier at det vi trenger er mer. Mer. Enda mer. Det er ikke bare tyver som stjeler. Nykjøpt materialisme stjeler. Den stjeler tiden. Den stjeler autentisk eiendom. Hva betyr det å eie nykjøpte sko eller en nykjøpt dress om man ikke eier seg selv?