The Artisan Soul

This is the courage of the artisan (soul) – to know ourselves and be true to that knowledge. The artisan rejects all that makes us false and takes the huge risk of being true. To embrace our authentic selves and live in that raw expression of being fully human is our greatest risk and our richest reward.

-Erwin McManus

Dette er et lite utdrag fra boken The Artisan Soul som jeg leser litt i av og til. Boken handler om kreativitet, om Gud som er opphavet til kreativitet, og hvordan livene våre er det viktigste kunstverket vi kan bygge. Jeg er bare på første kapittel og gleder meg til å lese videre.

Kjøpesenter

Lyden av firesifrede koder på kortterminaler, mekanisk tastet av fingre. En transaksjon flyr gjennom luftpartikler til en firkantet boks. I neste sekund smiler forbrukeren til damen bak kassa, og klamrer den høyre hånda til sine nye eiendeler i en pose av plast. Føtter trasker videre til neste butikk. Rulletrappen opp en etasje. Rulletrappen ned igjen to etasjer. En evig kvalmende labyrint av butikker. Fulle handlevogner. Fulle prøverom. Skrikende babyer. Mennesker som haster forbi hverandre i et tempo lik summen av kroner som tømmes fra brukskontoer. Inne i et firkantet betongbygg av gigantiske glasstak og vinduer som dobler romfølelsen men minsker følelsen av ens eget pusterom. Hvordan skal man puste i innestengt oksygen gjennomsyret av forbrukergalskap? Falsk omsorg og gjennomskuende salgstriks fra butikkansatte. ”Vil du ha noe hjelp?” ”Den har jeg selv, den er virkelig så god!” Løgn på løgn serveres til innbytte av penger. Kjøpesenterets løgner som sier at det vi trenger er mer. Mer. Enda mer. Det er ikke bare tyver som stjeler. Nykjøpt materialisme stjeler. Den stjeler tiden. Den stjeler autentisk eiendom. Hva betyr det å eie nykjøpte sko eller en nykjøpt dress om man ikke eier seg selv?

Det finnes musikk

Det finnes musikk som rammer oss
som om den alltid var her
og har ventet oss, som livet selv
der det grenser opp mot død og sorg
Musikk som trenger inn i oss
og bærer tidens mørke ut i lys
Og det er ikke vi som gjenkjenner tonene
Det er tonene som gjenkjenner oss
Musikk, ikke som en kopi av livet
Men som en ny versjon av det å leve

  • Stein Mehren

 

Dette er et av versene i Stein Mehren sitt dikt Det finnes musikk, som jeg leste i Mehrens samlede diktverk fra 2002-2006. Poesi om musikk – lidenskap møter lidenskap blir det for meg, jeg som lever for begge deler. Jeg kjøpte Mehrens diktsamling nylig og har allerede lest titalls dikt, og tar ofte meg selv i å gråte fordi det berører noe. Deler av anmeldelsen på bokomslaget på samlingen beskriver dikt-kunsten som “Uventede bilder, en varhet overfor klangen og nyansene i språket, sammen med bevisstheten om følelse og tanke som uoppløselige deler av hverandre.”

Sick love is my modern cliché

I det siste har jeg tillatt meg selv å være lat. Kroppen ga signaler uken før jeg dro til Roskilde, våknet med hodepine mange dager på rad, lå i sengen to dager i strekk, og jeg tar meg selv fremdeles(!) i å sove eller ta en lur på dagtid, og det er ikke typisk meg. Så da tenker jeg at istedenfor å være veldig fornuftig og effektiv akkurat nå, så vil jeg være litt lat. Og det er helt ok. Jeg er effektiv og produktiv resten av året. Jeg har tross alt skrevet en master og dermed aldri hatt helt pause dette siste skoleåret. Det virker som om kroppen har vært på høygir så lenge, levering av oppgaven, muntlig forsvaring, også var det flytting, jobb, mye sosialt, og festival på Roskilde. Vanligvis kan jeg ta meg en dag fri også er jeg på an igjen neste dag, men nå er det som om kroppen min krever en lengre periode med latskap. Den krever at jeg bare leser bok etter en dag på jobb, for eksempel. Jeg orker ikke farte rundt i hele sommer, og hva er i det hele tatt vitsen med det i dette triste “sommer”været i Bergen. Så derfor kjøpte jeg meg disse to bøkene som jeg skal kose meg med inne.
unnamed
Etter jeg ble ferdig med masteren leste jeg “Et helt halvt år,” den som alle snakker om. Fikk den til jul i forfjor så derfor tenkte jeg at nå måtte jeg gripe fatt på den. Men jeg likte den ikke så godt. Selv om plottet av en ung mann i rullestol som har et halvt år igjen å leve er tragisk og trist, så klarte ikke boken å gripe meg. Jeg har blitt veldig farget av studiet mitt, og merker at det som jeg blir grepet av er et mer rikt språk. Studiet mitt har jo lært meg opp til å lese litteratur med et kritisk blikk, og jeg merket at det var flere ting i den Jojo Moyes sin roman som var problematisk for meg å svelge, rett og slett ting jeg fant problematisk men som ingen andre har nevnt som jeg har snakket med. Men men, jeg tror jeg holder meg til de type bøkene som jeg liker. Squad-gjengen fra studiet har startet bokklubb fra høsten, det blir bra.