The Slow Home podcast

Helt siden tidlig i vinter har jeg vært en trofast lytter til denne podcasten. Slow-living filosofien har inspirert meg enormt mye til å ville gjøre endringer i mitt eget liv. Podcasten er ledet av et ektepar som bor i Australia med to barn, og som på mange måter er en helt “vanlig” familie, men samtidig har de tatt en del valg som gjør at de prioriterer annerledes. Her er en kortere episode enn vanlig, men som kan gi dere en smakebit. Spotify: Care more, and care less. (Jeg hører vanligvis på podcasten inne på podcast appen for apple).

the-slow-home1

We live life in the fast lane. We race to keep up with The Joneses. We are over-worked, over-connected and over-stressed, and we compete on how busy and important and sleep-deprived we are. But we don’t have to. There is an ever-growing group of people who are saying no to life lived at 110%. They are opting to slow down, simplify, say no and focus on the things that are truly important. Brooke McAlary, founder of SlowYourHome.com, is one of them, and in this podcast she chats to others who have adopted a similar approach to life: simple living, slowing down, opting out, saying no. Learn what makes people change, how life is different, and what their advice is to anyone looking to get out of the fast lane. 

Advertisements

See, I am doing a new thing. Now it springs up; do you not perceive it?

De siste ukene har vært spesielt emosjonelle. Det er ting i livet mitt jeg har visst om lenge at holder meg tilbake, som jeg har bearbeidet og latt modne i over et år, men likevel ikke hatt tiden til å virkelig ta de stegene som trengs. Kanskje jeg ikke har villet, kanskje jeg ikke har vært modig nok. Men nå gjør jeg det. Jeg tør å gi slipp, litt etter litt.

Mange av oss har lenker som binder oss, som vi ikke engang er bevisst på. Det er vanskelig å gjøre noe med noe som man ikke klarer å identifisere. Men med Guds hjelp har jeg identifisert det som er roten av at jeg ikke lever det livet jeg er skapt til å leve. Jeg ønsker ikke å utlevere meg selv helt, men jeg ønsker så gjerne å forklare og inspirere andre til å ta de stegene som er vanskelige å ta, men som er for det beste. For min del handler det om den sosiale sfæren, som har for mye makt i livet mitt. I flere år har jeg konstruert en hverdag basert på forventninger. Forventninger i alle former, både ytre forventninger, andres forventninger til meg, de forventningene jeg tillegger andre, og mine egne forventninger. Med Guds hjelp har jeg identifisert roten til lenkene som holder meg tilbake og som har gjort at energinivået mitt alltid er på underskudd. Det har føltes som om jeg er på en berg og dalbane som jeg ikke ønsker å være med på. Det har ført til at jeg har satt forventninger høyere enn min egen helse og høyere enn de tingene jeg er skapt til å gjøre.

Den siste uken har jeg brukt mye tid med Gud, hørt på prekener som har talt inn i livet mitt, kjent at Guds ord er styrke til min kropp og sjel og sinn, og gitt Gud rom til å blåse liv på nye ting i livet mitt. Det gamle skal ikke få ha makt i livet mitt lengre, jeg skal omfavne det nye. Det nye som har ligget der lenge og ventet på meg, men som jeg ikke har vært modig nok til å gripe. Nå vil jeg velge å være modig.

Sangen under har liksom vært sangen min de siste ukene, og beskriver prosessen jeg er i.

In the crushing, in the pressing, You are making new wine. In the soil, I now surrender. You are breaking new ground. Cause where there is new wine, there is new power. There is new freedom, and the kingdom is here. I lay down my old flames to carry Your new fire today.

Agency

What I’m learning is that you have to stop doing a whole lot of things to learn what it is you really love, who it is you really are.

– Shauna Niequist, Present over Perfect: leaving behind a frantic for a simpler, more soulful way of living.

Et sitat fra denne boken som jeg leste i høst. En bok som jeg trengte å lese, en bok som jeg kjenner meg igjen i. Budskapet er å gå tilbake til kjernen av den du er, til å tørre å leve det livet som Gud skapte deg til. For min del handler det om å leve et liv hvor jeg har tid til å hvile. Tid til å ta vare på meg selv, mitt sinn, min ånd, min sjel og min kropp. Automatisk setter jeg veldig mye annet øverst på listen, mens meg selv kommer nederst. Jeg innser mer og mer at jeg flykter fra den jeg egentlig er når jeg ikke skaper den tiden til hvile og til å gjøre det jeg lengter etter; å leve en mer soulful way of living. En slowliving kind of life betyr ikke å være treig eller lat, men det betyr at jeg ikke løper i takt med det høye tempoet til dette samfunnet og kaster meg hit og dit for å tilfredsstille alt og alle. Det betyr at jeg kan puste inn og ut livets store gleder og sorger, og faktisk ta innover meg og prosessere alt som foregår rundt meg. Det betyr at jeg kan bestemme over mitt eget liv. Det betyr at jeg kan gi videre til mennesker rundt meg av energi, overskudd og omsorg fordi jeg selv har fått hvile og tatt imot kjærlighet fra Gud i stilletid med Ham. Man kan ikke gi på tomt lager.

the moon will always be there.

Her har jeg vært noen dager nå, på lesesalen på Sydneshaugen. Jeg skriver på to hjemmeeksamener som skal leveres på tirsdag, i religion- og engelsk-didaktikk. Jeg koser meg når jeg skriver oppgaver, det er jo den eksamensformen jeg liker best.

IMG_4392

På tirsdag da jeg satt på lesesalen skulle jeg printe ut noen artikler, og gikk bort til den gamle mastersalen og i de gangene vi vandret da vi skrev master. Hun jeg hadde som veileder kom tilfeldigvis gående akkurat i samme øyeblikk og jeg slo av en prat med henne. Hele greien ble veldig nostalgisk for meg. Alt kom som et flashback da jeg gikk i de gangene og jeg så ut vinduet på snøen. Tenkte på den vinteren da jeg skrev master. Det var en tid da alt var ganske annerledes. Dagene dreide seg om forskning og skriving på en spennende oppgave, sammen med noen av de fineste folkene jeg har møtt i mitt liv. Samtidig var det mye smerte, mange indre prosesser som jeg gikk gjennom. Det året vokste jeg så mye.Jeg fant ut hva som virkelig var viktig, og hvem jeg egentlig er. Selv om livet hele tiden er en prosess og man aldri slutter å vokse, så er det likevel noen år som virkelig endrer deg. Og dette var en sånt år. Jeg ville aldri vært foruten alt det vanskelige som skjedde, fordi det har gjort meg til den jeg er i dag. Tidenes klisjé, men så sant. Man kan ikke vokse uten å føle på smerte, uten å se hvem du egentlig er når du møter motgang. I en verden som er full av valgmuligheter, inntrykk og dikterer hva du burde, må man rette blikket oppover og innover, for å skjelne vas og fjas i livet vekk fra det som egentlig er viktig. Kjernen av alt.

De dype og gode samtalene

I går dro meg og Sarah på Godt Brød (vårt stamsted) for å ta en kaffe. Som vanlig pratet vi om de viktige og store tingene i livet. Mest om Gud, om det utrolige vi opplever med Gud og alt det Han viser oss. Det er utrolig vakkert å ha en venninne som er så lidenskapelig for Gud, på en slik måte at jeg kan kjenne igjen den samme lidenskapen i meg selv. Vi to er ganske like egentlig. Vi prater også mye om motgang og de vanskelige prosessene, som man kommer styrket ut av. Plutselig i samtalen vår i går ble det spilt en lovsang på Godt Brød med skikkelig hallelujah stemning, og meg og Sarah så på hverandre og bare whaat. Vi tolket det som at Gud ville si ifra om at Han var der sammen med oss, også lo vi.

En ny tid i vente

IMG_3562

Hvis du zoomer inn på den ene fingeren min kan du se en nydelig diamantring. Ja, jeg er forlovet! Det skjedde en vakker dag i juni, men jeg har ikke skrevet om det før nå. Å gifte oss er noe meg og Vegard har pratet veldig mye om. Det er et gjennomtenkt og veloverveid valg. Datoen er satt for den store dagen neste sommer, og planleggingen er allerede mer enn godt i gang! Vi har kirke og festlokale i boks, og det var akkurat de plassene vi håpet på. Forlovere og toastmastere er valgt. Jeg har til og med funnet brudekjole! Det var helt spontant. Kjolen er akkurat slik jeg har drømt om. Den er bare så uendelig vakker, og noe som jeg kan gå med og føle at er meg. Fotograf er også i boks, og vi klarte heldigvis å kapre de aller flinkeste blikkfangerne, WideinWonder (Stipi og Kristine), som er venner av oss fra SALT. Vi har også fått tak i pastoren vi vil skal vie oss og som vi begge to har en personlig relasjon til. Vi ønsker at bryllupet skal være personlig og reflektere oss som par og individer.

Men det viktigste er selvfølgelig ikke planleggingen eller selve dagen, men den personen man velger å gifte seg med. Selv om både meg og Vegard har hatt våre stunder hvor vi har freaket ut over tanken om hva alt et ekteskap innebærer, så kjenner vi likevel en enorm ro og fred over å velge hverandre. Jeg er jo en person som tar valg ikke kun basert på vurderinger i hjernen og følelser i hjertet, men også veldig mye med magefølelsen og intuisjonen. Jeg kan merke fysisk på kroppen hvis det er noe som ikke stemmer. Og dette stemmer. I tillegg har jeg bedt mye de siste årene til Gud over min fremtidige mann, og da Vegard kom inn i bildet kjente jeg fra første stund at dette var noe Gud ønsket for meg.

Jeg har levd og erfart, og jeg vet veldig godt hva jeg vil ha og trenger i en fremtidig mann og forhold. Ingen forhold er uten feil, fordi vi er mennesker. Men det viktigste er at forholdet bygges på ærlighet, tilgivelse og tillit. Ikke minst på kjærlighet, en robust kjærlighet som tåler det ene og det andre. Vi klarer ikke bygge et slikt forhold og ekteskap uten Jesus, Han er vår grunnmur og styrke.

I sommer gikk jeg rundt og var helt sånn ut av meg selv, fikk nesten ikke sove fordi jeg planlagte bryllup i hodet mitt, haha. Det er så mange valg som skal tas, men vi har heldigvis god tid og er veldig enige i hvordan vi vil ha ting både stilmessig og innholdsmessig. Det er jo bare helt CRAZY OG FANTASTISK!

Et annet type liv

I det siste har jeg kjent meg som en slave for tiden. En slave for tidsplan, ukesplan, årsplan. En slave for å rekke alt mulig. Studiet jeg skal gå på nå i høst krever veldig mye tid. Jeg frykter for at tiden skal kontrollere meg i fremtiden i min jobb og alle andre forpliktelser som venter. Derfor vil jeg velge å leve et annet type liv. Et liv der jeg istedenfor å se alt som må gjøres, heller kan se det øyeblikket jeg står i her og nå. Det høres ut som mindfullness filosofi, og det er faktisk noe veldig verdifullt i en slik tankegang.

Jeg er kalt til å leve et liv i tilstedeværelse og nærhet. Jeg er kalt til å være tilfreds i øyeblikket. Ta imot en dag om gangen. Alt jeg gjør vil jeg gjøre i tilstedeværelse. Når jeg leser på studiet vil jeg være tilstede og fokusere på det jeg leser. Setter jeg meg ned for å skrive dikt vil jeg være tilstede med ordene og følelsene som skapes. Er jeg med venner vil jeg være tilstede for dem og lytte. Er jeg sammen med Gud i bønn vil jeg være tilstede sånn at Gud får tale fritt til meg og vise meg det jeg trenger å høre. Er jeg i naturen vil jeg ta innover meg de vakre omgivelsene. Skal jeg lage mat vil jeg nyte stunden uten hastighet, og nyte råvarene jeg bruker for å lage et godt måltid. Uten forstyrrende elementer. Uten multitasking.

Jeg slettet snapchat for en del måneder siden. Messenger-appen på telefonen min gir ikke varslinger til meg utenom når jeg selv trykker inn på den. Det er nettopp fordi det er forstyrrende elementer. Det gjør at jeg blir mindre tilstede. Jeg vil ikke være en person som ikke er tilstede. Jeg ønsker å virkelig leve i omgivelsene og velge det faktiske fremfor det virtuelle. Jeg vil velge tilstedeværelse og ro fremfor tempo. Ta eierskap for mitt eget liv og leve det på den måten jeg tror vi var ment å leve det.