Under jorden

I forrige uke snakket meg og Henri om hvor lei vi er av nyheter om korona. Vi trenger noe annet også. Vi trenger kunsten. Vi trenger kunsten til å få oss gjennom dette. Om det så vil si å fordype seg i en bok og vakre formuleringer, å høre på et stykke musikk som tar deg inn i en annen verden, eller om du bruker hendene dine til å skape noe. Hva det enn er, gjør det, utsett deg for noe annet enn nyheter og regler og tunge ting.

Å gi opp sin ungdom

Jeg hører på låten “Å gi opp sin ungdom” av John Olav Nilsen og Nordsjøen, og tenker på nettopp det tittelen formidler. Jeg merker at Nostalgien med stor N lister seg inn i tankene mine, og utover låten tar mer og mer del i følelsene mine – helt til mine minner, Nostalgien og låten er én og samme del. Delen som søker bakover i tid, i alt det som var, i de gode følelsene, de spennende årene da man gikk fra å være russ til student til yrkesutøver. Fra å være en resolutt idealist til å innse realismens krav på åpenbaring. Nostalgien er de gode følelsene, de gode opplevelsene. Men man må kanskje også innse at man etterhvert må gjøre nettopp det John Olav synger, å gi opp sin ungdom.

Musikk er det som tar meg tilbake. Jeg husker hva jeg hørte på da jeg satt på lesesalen eller biblioteket på Sydneshaugen, da jeg gikk til forelesningene og kjente vårsolen i ansiktet. Jeg husker hva jeg studerte de ulike semestrene, bøkene jeg leste, hvem jeg tilbragte somrene med, hvilke fjell og turer jeg gikk, hvem jeg bodde sammen med, hvem jeg var forelsket i, hva jeg hørte på og hvilke konserter og utesteder jeg var på. Musikken tar meg tilbake til minnene, atmosfæren, sinnsstemningen, følelsene, alt.

Så selv om jeg må gi opp min ungdom, kan jeg i det minste ha musikken, og i musikken ha nostalgien og minnene.

Podcasts to listen to in a time of healing

For tiden hører jeg mye på podcaster for å bearbeide ting og ta en aktiv del i min process of healing. Her er fire podcaster som jeg har begynt å høre på mye nå nylig.


Det jeg liker med disse er at de har en holistisk tilnærming til alle tema, altså at alt i mennesket er en helhet: kropp, sjel og ånd. Spesielt viktig er det at de går mye inn på emotional health, og hvordan emotional health henger sammen med ens spirituality, ens tanker, hvordan kroppen håndterer mat, stress, smerte osv. Rett og slett sinnsykt interessant og relevant for alle i vår tid og i vårt samfunn. Jo mer jeg lærer her jo mer forstår jeg også om meg selv, og at min process of healing ikke bare handler om å deale med noen såre tema, men også finne ut hvordan de påvirker meg fysisk og mentalt, som igjen påvirker alt annet.

 

We try to make sense of it all

IMG-1502IMG-1501
Noen ganger har jeg tenkt over alt jeg ville gjort annerledes hvis jeg kunne gått tilbake i tid. Det er jo klisjé å si at man ikke skal angre på noe, men jeg tror nok at jeg angrer på noen ting. Spesielt måten jeg har brukt tiden min på, og at jeg har vært people pleaser istedenfor å gå all in for å dyrke mine interesser tidlig.

Jeg har vel alltid visst hvem jeg er til en viss grad, men det var ikke før det året jeg skrev masteroppgaven at jeg dykket dypere i interessene mine in a real way, og at jeg begynte å bli mer slik jeg er nå. Før den tid var jeg litt all over, litt med på alt, uten å helt vite og velge riktig for meg. Dersom jeg hadde gått tilbake i tid er det godt mulig at jeg ville valgt andre sosiale miljø tidligere, en annen retning innenfor studie, og jeg lurer på hvis jeg hadde valgt annerledes om jeg da hadde falt mer til rette og til ro. Det vet jeg ikke, men jeg lurer av og til. Men man sier jo at alt som har skjedd har gjort en til den man er. I guess there is truth in that.

INFJ personlighet

Har dere tatt 16 personalities testen? Jeg tok den for en stund siden og fant ut at jeg er den mest sjeldne personlighetstypen av alle, INFJ (introverted intuitive feeling judging) altså talsmann eller på engelsk “advocate.” Jeg kjenner meg sykt godt igjen i alt, det er nesten skummelt.


IMG-1062IMG-1063IMG-1064
Dette er jo meg. I rock the boat if I must. Dersom jeg føler jeg skal gjøre noe så gjør jeg det. Jeg har alltid følt at jeg har en syvende sans som kan merke om noe eller noen er autentisk eller ikke, om hvilken agenda og hvilke motiver folk har. Jeg føler jeg kan se sammenhenger som andre ikke ser ved første øyekast. IMG-1056
That’s why I get bored with small talk! Jeg vil på dypet med folk.
IMG-1055
Ta testen her.

Et nytt år

Om to dager starter 2020, og som alltid tar jeg noen ekstra runder i tankeboksen i disse tider. Jeg tror ikke nødvendigvis på overfladiske nyttårsforsett, men jeg tror at det er lurt å dykke enda dypere og stille spørsmålet om man lever i tråd med den man er og med den man ønsker å være. Mitt svar er både ja og nei.

I det nye året ønsker jeg å bli enda mer investert i det jeg allerede gjør, som å være leder for forbønnstjenesten i kirken, og for Women of God (bønnegruppen bestående av en gruppe inspirerende kvinner på tvers av kirker). Disse to tingene står mitt hjerte så nært og jeg ønsker å gjøre det helhjertet – ikke halvveis.

Det samme gjelder menneskene man omgir seg med. Man har ikke tid til alle, spesielt ikke hvis man skal ha tid til kjæreste, egentid, jobb, kirke og trening i tillegg. Det er et regnestykke som ikke går opp. Da må man finne ut hvem som er de viktigste, og innse hvem man vokser fra og tørre å si farvel til dem. Det har jeg måttet gjøre. Jeg har rett og slett måtte velge de vennskapene som er de dype og næreste, og finne ut hvem jeg har mest til felles med, og hvem jeg og Vegard kommer til å være mest med fremover. Det har vært beintøft for meg siden jeg ikke vil såre noen, men det er helt nødvendig for å ikke bli utbrent på ytre forventninger.

Ofte har jeg latt meg styre av ytre omstendigheter og forventninger, men jeg har det siste året begynt å navigere mer ut fra det indre. Når man er gift må man også tenke på den andre, man kan ikke bare leve ut fra seg selv lengre. Det gjelder å finne en balanse hvor man får ivaretatt seg selv og den andre, og noen ganger må man inngå kompromiss. Når man som par har det godt har man det også godt selv.

Med andre ord, det viktigste man kan gjøre i møte med det nye året er å finne ut hva som er viktig for en selv, og skape rom i hverdagen for at man kan leve i tråd med nettopp det. Det er ikke så lett, men det er virkelig viktig for at man skal ha det bra.

 

The ugly liberating truth

Jeg innser mer og mer at jeg lenge har hatt noen vanskelige følelser som jeg ikke har «trengt» å deale med før nå det siste året. Det er dype emosjonelle ting som trolig har sine røtter i barndommen, som har fått seg en del trøkk opp gjennom årene, og som har ligget på innsiden hele denne tiden og stort sett bare kommet til overflaten i ny og ne. Forskjellen er at nå kommer det til overflaten mye oftere og regelmessig. Det er mange ytre ting jeg kan regulere på og forsøke å endre på, men det vil ikke ta tak i the core issue. Jeg vil jobbe med the core issue, fordi det er der forandringen ligger.

I over et år har jeg bedt mye over dette, og har spurt Gud om å vise meg hva som egentlig ligger bak. Det gjør vondt å se. I mitt hode forstår jeg hva som trengs for å få det bedre, men problemet er å få hjertet og følelsene med på laget. Det gjør at jeg kjenner meg svak og jeg blir lei meg. Samtidig minner Gud meg på at «i min svakhet er Han sterk». Gud har gitt meg muligheter, pusterom og større landskap midt i dette dritt-terrenget som jeg går i. Jeg er så glad for at jeg ikke går alene. I forfjor vinter fikk jeg en fornemmelse av at Gud kalte meg inn i en helbredelsesprosess, uten å helt vite hva han ville helbrede. Men nå ser jeg det mye klarere. Gud vet hva som rører seg, Han er alltid i forveien og forbereder hjertene våre til det som kommer.

Noe interessant ble sagt på en psykologi-podcast som jeg hørte i går, nemlig at god psykisk helse handler om å ha innsikt i sine egne følelser og forstå hvorfor man reagerer på visse måter. Det er mange i dag som flykter fra følelsene sine ved å alltid fylle sinnet sitt med inntrykk, netflix, sosiale medier og medisiner fordi de ikke orker å møte de vonde følelsene – dette gjør vi alle i større eller mindre grad. Å observere sine følelser og tanker er en av nøklene til å kunne ha et sunt forhold til sitt indre liv, som igjen vil legge til rette for god psykisk helse. Selv om jeg nå føler meg stuck med de samme usunne følelsesreaksjonene mine, gir det meg oppmuntring å høre at jeg i det minste forstår, observerer og kan forholde meg til reaksjonsmønstrene mine – og at det er en av nøklene til å kunne ha det godt med seg selv. Mer enn noe annet er dette en prosess som trolig vil ta litt tid. Selv om det hadde vært mye enklere og mer ønskelig med en quick fix, gir prosesser muligheter til å lære og forstå på et dypere plan. Det er jo det som vil gi vekst til et bærekraftig liv.

Omveltninger

Når folk spør meg hvordan jeg har det, har jeg svart at jeg både har det bra og ikke bra. For det meste kjenner jeg at jeg har det bra, men det siste året har vært tøft. Jeg har vært takknemlig og hatt mange stunder med glede og latter. Men jeg har også vært nedstemt, sliten og kjent på uro og vonde følelser, mer enn jeg vanligvis gjør. Når jeg tenker over det er det kanskje ikke så rart. Det bunner trolig ut i alle omveltningene i livet mitt som har skjedd det siste året. Jeg gikk fra å ha min egen hverdag hvor jeg stod i sentrum til å måtte skape en hverdag sammen med V hvor vi begge må finne en balanse. Jeg gikk fra å være student til å gå inn i arbeidslivet, og å sette meg inn i en ny jobb og alle utfordringene som følger. I alt dette endrer jo også vennskapsrelasjoner seg, iallefall når man som par gjerne tar én retning, og samtidig vil man beholde gamle vennskap. Siden tiden ikke strekker til må man tenke mer over hvem man vil bruke tid med. Jeg prøver å finne min plass sosialt, men det er ikke lett. Jeg har følt meg litt rotløs, og det har vært spesielt tøft fordi jeg er egentlig en person som er veldig sikker på hvem jeg er og hva jeg ønsker. Livet er alltid i endring, og jeg må akseptere at jeg er i en prosess som omhandler endringer. Jeg håper bare at jeg etterhvert kan kjenne at jeg lander.

Om å føle seg annerledes

Helt siden jeg var liten har jeg følt meg annerledes. Meg og Vegard har snakket om det flere ganger. Han tenker at det ikke er noe som merkes utad, og at det å være annerledes ikke er noe folk nødvendigvis oppfatter oss som. Delen om å føle seg annerledes handler kanskje mer om det vi observerer, tenker og prosesserer – at det er her følelsen om annerledeshet bunner ut i, fordi man opplever at man tenker og observerer på en annen måte enn det “alle andre” gjør.

Det kan i tillegg handle om at jeg erfarer at kvaliteter som forventes av omgivelsene ikke er kvaliteter som jeg har. Det som jeg mener er viktig, og kvalitetene mine, er ting som ikke blir satt pris på eller snakket om i like stor grad. I sosiale settinger hvor det er mange folk, på jobb, i kirken og andre arenaer, kan jeg ofte føle meg litt usynlig og misforstått, eller at folk ikke ser meg for den jeg virkelig er. Samtidig er jeg en ekte utgave av meg selv. Jeg er jo den jeg er, men tankene mine og opplevelsen min av alt rundt meg får ikke uttrykk for andre på den måten som jeg kanskje har behov for. Jeg har ikke så mange svar, men synes det er fascinerende å tenke på hvorfor det er sånn.

Refleksjoner rundt et nytt år

Hver romjul og overgang til et nytt år reflekteres det ekstra mye i hodet mitt. Ikke refleksjon rundt nyttårsforsetter, men måten jeg lever hverdagen min på. Hva som skjer på innsiden av meg. Hvilke ytre omstendigheter som påvirker meg.

På bloggen i fjor skrev jeg et trist innlegg noen dager ut i januar hvor jeg fortalte om at jeg var på nippet til å bli totalt utbrent. Denne høsten som var har jeg endelig tatt noen steg og gjort små (men viktige) endringer i livet mitt for at jeg skal kunne få det bedre med meg selv. Jeg har klart å roe ned, men samtidig har uroen inni meg steget – nettopp fordi at jeg bryter med gamle vaner. Derfor handler det ikke bare om å gjøre endringer i det ytre, men også jobbe med det indre. Denne høsten har jeg tatt meg selv på alvor, og det er jeg stolt over. Samtidig er det veldig mye jeg må jobbe med videre og flere steg som må tas. I det nye året som kommer har jeg ingen mål om å få til noe fantastisk bra eller imponerende, men heller å fortsette i riktig retning. Om jeg i det hele tatt skal strebe etter noe, så vil jeg strebe etter å finne hvilepulsen og roen, og leve i tråd med den jeg er. Først da kan jeg være et godt medmenneske for de rundt meg og kjenne at jeg virkelig lever.