Refleksjoner rundt et nytt år

Hver romjul og overgang til et nytt år reflekteres det ekstra mye i hodet mitt. Ikke refleksjon rundt nyttårsforsetter, men måten jeg lever hverdagen min på. Hva som skjer på innsiden av meg. Hvilke ytre omstendigheter som påvirker meg.

På bloggen i fjor skrev jeg et trist innlegg noen dager ut i januar hvor jeg fortalte om at jeg var på nippet til å bli totalt utbrent. Denne høsten som var har jeg endelig tatt noen steg og gjort små (men viktige) endringer i livet mitt for at jeg skal kunne få det bedre med meg selv. Jeg har klart å roe ned, men samtidig har uroen inni meg steget – nettopp fordi at jeg bryter med gamle vaner. Derfor handler det ikke bare om å gjøre endringer i det ytre, men også jobbe med det indre. Denne høsten har jeg tatt meg selv på alvor, og det er jeg stolt over. Samtidig er det veldig mye jeg må jobbe med videre og flere steg som må tas. I det nye året som kommer har jeg ingen mål om å få til noe fantastisk bra eller imponerende, men heller å fortsette i riktig retning. Om jeg i det hele tatt skal strebe etter noe, så vil jeg strebe etter å finne hvilepulsen og roen, og leve i tråd med den jeg er. Først da kan jeg være et godt medmenneske for de rundt meg og kjenne at jeg virkelig lever.

Advertisements

Breathe and make time for yourself

fullsizeoutput_64cfullsizeoutput_64b

I år fikk jeg dette magasinet i julesokken. Det inneholder tekster som handler om slow living, indre liv, kreativitet og andre interessante tema som jeg bryr meg om – det beste av påfyll til refleksjon nå som et nytt år snart slår inn. Estetisk vakkert er det også.

fullsizeoutput_646fullsizeoutput_647fullsizeoutput_64afullsizeoutput_649fullsizeoutput_645fullsizeoutput_648

Grensesetting

Som jeg skrev om i et tidligere innlegg i høst, så går jeg gjennom en del indre prosesser for tiden. I bunn og grunn handler det om grensesetting, og det å finne ut hvilke og hvordan jeg skal sette grenser for meg selv. For meg er det helt avgjørende å sette grenser, men jeg har hatt problemer med å klare det. Over mange år har jeg belastet og presset meg selv til å gjøre mye mer enn det jeg egentlig har tålt, noe som har resultert i en konstant anspent og vond kropp, dårlig søvn og utvikling av migrene. Siden jeg er høysensitiv er det enda viktigere at jeg setter grenser nettopp fordi sensitive har ofte mye vanskeligere for å sette grenser enn andre, og de trenger det enda mer! En fryktelig dårlig kombo, haha. I tillegg har jeg kommet til en realization om at mye av tiden jeg har brukt på sosiale ting for eksempel, har gått på bekostning av tid til å dyrke mine interesser som å skrive og andre kreative ting. Disse indre prosessene handler derfor også om å komme tilbake til kjernen av den jeg er, og sette ting som jeg er lidenskapelig for, høyere. Hvis jeg ikke får skrevet, hvis jeg ikke får reflektert, hvis jeg ikke får brukt tid med Gud, ja da kjenner jeg meg ikke som meg selv. Da kjenner jeg at jeg er disconnected.

Det jeg forsøker nå, er å ta faktiske konkrete grep og valg som leder meg inn i en ny retning. Å bryte mønstre som man har hatt i mange år er dritvanskelig, og det koster noe. Men jeg opplever at ting allerede begynner å forandre seg. Noen av endringene jeg må gjøre handler om det sosiale. Jeg er redd for at det skal bli dårlig mottatt, men jeg kan ikke leve et liv ut fra å ta hensyn til alle andre enn meg selv. Jeg har et altfor stort nettverk til å klare å gi av meg selv helhjertet til alle. Jeg klarer ikke lengre å være en peoplepleaser og fylle rollen “alles venn som alltid stiller opp.” Det er en rolle som jeg av en eller annen grunn, har skapt for meg selv og som jeg har lagt min identitet i. Alt henger sammen. Grensesetting, selvverd og selvfølelse, alt henger sammen.

Innbakt i disse indre prosessene er også et åndelig aspekt som handler om at Gud har ledet meg til å dykke dypere i nådegaver. Nådegaver er jo gaver gitt av Gud som har en spesiell velsignelse og evne ved seg. Det som er så vakkert er at nettopp de nådegavene som jeg har fått handler om skriving og bønn. Med andre ord, nådegaver som krever sensitivitet, refleksjon, kreativitet og alenetid. Det er rørende og vakkert at Gud har gitt meg nådegaver som bekrefter den jeg er. Alt henger sammen. 

 

The Slow Home podcast

Helt siden tidlig i vinter har jeg vært en trofast lytter til denne podcasten. Slow-living filosofien har inspirert meg enormt mye til å ville gjøre endringer i mitt eget liv. Podcasten er ledet av et ektepar som bor i Australia med to barn, og som på mange måter er en helt “vanlig” familie, men samtidig har de tatt en del valg som gjør at de prioriterer annerledes. Her er en kortere episode enn vanlig, men som kan gi dere en smakebit. Spotify: Care more, and care less. (Jeg hører vanligvis på podcasten inne på podcast appen for apple).

the-slow-home1

We live life in the fast lane. We race to keep up with The Joneses. We are over-worked, over-connected and over-stressed, and we compete on how busy and important and sleep-deprived we are. But we don’t have to. There is an ever-growing group of people who are saying no to life lived at 110%. They are opting to slow down, simplify, say no and focus on the things that are truly important. Brooke McAlary, founder of SlowYourHome.com, is one of them, and in this podcast she chats to others who have adopted a similar approach to life: simple living, slowing down, opting out, saying no. Learn what makes people change, how life is different, and what their advice is to anyone looking to get out of the fast lane. 

See, I am doing a new thing. Now it springs up; do you not perceive it?

De siste ukene har vært spesielt emosjonelle. Det er ting i livet mitt jeg har visst om lenge at holder meg tilbake, som jeg har bearbeidet og latt modne i over et år, men likevel ikke hatt tiden til å virkelig ta de stegene som trengs. Kanskje jeg ikke har villet, kanskje jeg ikke har vært modig nok. Men nå gjør jeg det. Jeg tør å gi slipp, litt etter litt.

Mange av oss har lenker som binder oss, som vi ikke engang er bevisst på. Det er vanskelig å gjøre noe med noe som man ikke klarer å identifisere. Men med Guds hjelp har jeg identifisert det som er roten av at jeg ikke lever det livet jeg er skapt til å leve. Jeg ønsker ikke å utlevere meg selv helt, men jeg ønsker så gjerne å forklare og inspirere andre til å ta de stegene som er vanskelige å ta, men som er for det beste. For min del handler det om den sosiale sfæren, som har for mye makt i livet mitt. I flere år har jeg konstruert en hverdag basert på forventninger. Forventninger i alle former, både ytre forventninger, andres forventninger til meg, de forventningene jeg tillegger andre, og mine egne forventninger. Med Guds hjelp har jeg identifisert roten til lenkene som holder meg tilbake og som har gjort at energinivået mitt alltid er på underskudd. Det har føltes som om jeg er på en berg og dalbane som jeg ikke ønsker å være med på. Det har ført til at jeg har satt forventninger høyere enn min egen helse og høyere enn de tingene jeg er skapt til å gjøre.

Den siste uken har jeg brukt mye tid med Gud, hørt på prekener som har talt inn i livet mitt, kjent at Guds ord er styrke til min kropp og sjel og sinn, og gitt Gud rom til å blåse liv på nye ting i livet mitt. Det gamle skal ikke få ha makt i livet mitt lengre, jeg skal omfavne det nye. Det nye som har ligget der lenge og ventet på meg, men som jeg ikke har vært modig nok til å gripe. Nå vil jeg velge å være modig.

Sangen under har liksom vært sangen min de siste ukene, og beskriver prosessen jeg er i.

In the crushing, in the pressing, You are making new wine. In the soil, I now surrender. You are breaking new ground. Cause where there is new wine, there is new power. There is new freedom, and the kingdom is here. I lay down my old flames to carry Your new fire today.

Agency

What I’m learning is that you have to stop doing a whole lot of things to learn what it is you really love, who it is you really are.

– Shauna Niequist, Present over Perfect: leaving behind a frantic for a simpler, more soulful way of living.

Et sitat fra denne boken som jeg leste i høst. En bok som jeg trengte å lese, en bok som jeg kjenner meg igjen i. Budskapet er å gå tilbake til kjernen av den du er, til å tørre å leve det livet som Gud skapte deg til. For min del handler det om å leve et liv hvor jeg har tid til å hvile. Tid til å ta vare på meg selv, mitt sinn, min ånd, min sjel og min kropp. Automatisk setter jeg veldig mye annet øverst på listen, mens meg selv kommer nederst. Jeg innser mer og mer at jeg flykter fra den jeg egentlig er når jeg ikke skaper den tiden til hvile og til å gjøre det jeg lengter etter; å leve en mer soulful way of living. En slowliving kind of life betyr ikke å være treig eller lat, men det betyr at jeg ikke løper i takt med det høye tempoet til dette samfunnet og kaster meg hit og dit for å tilfredsstille alt og alle. Det betyr at jeg kan puste inn og ut livets store gleder og sorger, og faktisk ta innover meg og prosessere alt som foregår rundt meg. Det betyr at jeg kan bestemme over mitt eget liv. Det betyr at jeg kan gi videre til mennesker rundt meg av energi, overskudd og omsorg fordi jeg selv har fått hvile og tatt imot kjærlighet fra Gud i stilletid med Ham. Man kan ikke gi på tomt lager.

the moon will always be there.

Her har jeg vært noen dager nå, på lesesalen på Sydneshaugen. Jeg skriver på to hjemmeeksamener som skal leveres på tirsdag, i religion- og engelsk-didaktikk. Jeg koser meg når jeg skriver oppgaver, det er jo den eksamensformen jeg liker best.

IMG_4392

På tirsdag da jeg satt på lesesalen skulle jeg printe ut noen artikler, og gikk bort til den gamle mastersalen og i de gangene vi vandret da vi skrev master. Hun jeg hadde som veileder kom tilfeldigvis gående akkurat i samme øyeblikk og jeg slo av en prat med henne. Hele greien ble veldig nostalgisk for meg. Alt kom som et flashback da jeg gikk i de gangene og jeg så ut vinduet på snøen. Tenkte på den vinteren da jeg skrev master. Det var en tid da alt var ganske annerledes. Dagene dreide seg om forskning og skriving på en spennende oppgave, sammen med noen av de fineste folkene jeg har møtt i mitt liv. Samtidig var det mye smerte, mange indre prosesser som jeg gikk gjennom. Det året vokste jeg så mye.Jeg fant ut hva som virkelig var viktig, og hvem jeg egentlig er. Selv om livet hele tiden er en prosess og man aldri slutter å vokse, så er det likevel noen år som virkelig endrer deg. Og dette var en sånt år. Jeg ville aldri vært foruten alt det vanskelige som skjedde, fordi det har gjort meg til den jeg er i dag. Tidenes klisjé, men så sant. Man kan ikke vokse uten å føle på smerte, uten å se hvem du egentlig er når du møter motgang. I en verden som er full av valgmuligheter, inntrykk og dikterer hva du burde, må man rette blikket oppover og innover, for å skjelne vas og fjas i livet vekk fra det som egentlig er viktig. Kjernen av alt.