En ny tid i vente

IMG_3562

Hvis du zoomer inn på den ene fingeren min kan du se en nydelig diamantring. Ja, jeg er forlovet! Det skjedde en vakker dag i juni, men jeg har ikke skrevet om det før nå. Å gifte oss er noe meg og Vegard har pratet veldig mye om. Det er et gjennomtenkt og veloverveid valg. Datoen er satt for den store dagen neste sommer, og planleggingen er allerede mer enn godt i gang! Vi har kirke og festlokale i boks, og det var akkurat de plassene vi håpet på. Forlovere og toastmastere er valgt. Jeg har til og med funnet brudekjole! Det var helt spontant. Kjolen er akkurat slik jeg har drømt om. Den er bare så uendelig vakker, og noe som jeg kan gå med og føle at er meg. Fotograf er også i boks, og vi klarte heldigvis å kapre de aller flinkeste blikkfangerne, WideinWonder (Stipi og Kristine), som er venner av oss fra SALT. Vi har også fått tak i pastoren vi vil skal vie oss og som vi begge to har en personlig relasjon til. Vi ønsker at bryllupet skal være personlig og reflektere oss som par og individer.

Men det viktigste er selvfølgelig ikke planleggingen eller selve dagen, men den personen man velger å gifte seg med. Selv om både meg og Vegard har hatt våre stunder hvor vi har freaket ut over tanken om hva alt et ekteskap innebærer, så kjenner vi likevel en enorm ro og fred over å velge hverandre. Jeg er jo en person som tar valg ikke kun basert på vurderinger i hjernen og følelser i hjertet, men også veldig mye med magefølelsen og intuisjonen. Jeg kan merke fysisk på kroppen hvis det er noe som ikke stemmer. Og dette stemmer. I tillegg har jeg bedt mye de siste årene til Gud over min fremtidige mann, og da Vegard kom inn i bildet kjente jeg fra første stund at dette var noe Gud ønsket for meg.

Jeg har levd og erfart, og jeg vet veldig godt hva jeg vil ha og trenger i en fremtidig mann og forhold. Ingen forhold er uten feil, fordi vi er mennesker. Men det viktigste er at forholdet bygges på ærlighet, tilgivelse og tillit. Ikke minst på kjærlighet, en robust kjærlighet som tåler det ene og det andre. Vi klarer ikke bygge et slikt forhold og ekteskap uten Jesus, Han er vår grunnmur og styrke.

I sommer gikk jeg rundt og var helt sånn ut av meg selv, fikk nesten ikke sove fordi jeg planlagte bryllup i hodet mitt, haha. Det er så mange valg som skal tas, men vi har heldigvis god tid og er veldig enige i hvordan vi vil ha ting både stilmessig og innholdsmessig. Det er jo bare helt CRAZY OG FANTASTISK!

Advertisements

Et annet type liv

I det siste har jeg kjent meg som en slave for tiden. En slave for tidsplan, ukesplan, årsplan. En slave for å rekke alt mulig. Studiet jeg skal gå på nå i høst krever veldig mye tid. Jeg frykter for at tiden skal kontrollere meg i fremtiden i min jobb og alle andre forpliktelser som venter. Derfor vil jeg velge å leve et annet type liv. Et liv der jeg istedenfor å se alt som må gjøres, heller kan se det øyeblikket jeg står i her og nå. Det høres ut som mindfullness filosofi, og det er faktisk noe veldig verdifullt i en slik tankegang.

Jeg er kalt til å leve et liv i tilstedeværelse og nærhet. Jeg er kalt til å være tilfreds i øyeblikket. Ta imot en dag om gangen. Alt jeg gjør vil jeg gjøre i tilstedeværelse. Når jeg leser på studiet vil jeg være tilstede og fokusere på det jeg leser. Setter jeg meg ned for å skrive dikt vil jeg være tilstede med ordene og følelsene som skapes. Er jeg med venner vil jeg være tilstede for dem og lytte. Er jeg sammen med Gud i bønn vil jeg være tilstede sånn at Gud får tale fritt til meg og vise meg det jeg trenger å høre. Er jeg i naturen vil jeg ta innover meg de vakre omgivelsene. Skal jeg lage mat vil jeg nyte stunden uten hastighet, og nyte råvarene jeg bruker for å lage et godt måltid. Uten forstyrrende elementer. Uten multitasking.

Jeg slettet snapchat for en del måneder siden. Messenger-appen på telefonen min gir ikke varslinger til meg utenom når jeg selv trykker inn på den. Det er nettopp fordi det er forstyrrende elementer. Det gjør at jeg blir mindre tilstede. Jeg vil ikke være en person som ikke er tilstede. Jeg ønsker å virkelig leve i omgivelsene og velge det faktiske fremfor det virtuelle. Jeg vil velge tilstedeværelse og ro fremfor tempo. Ta eierskap for mitt eget liv og leve det på den måten jeg tror vi var ment å leve det.

Å eksistere, eller leve.

Jeg har vært en kunstner store deler av mitt liv uten å vite det. Jeg ser alt i bilder, jeg fordøyer alt som skjer rundt meg ved å kjenne etter, observere og tenke. Dikt skrives i hodet mitt uansett hvor jeg befinner meg. Når jeg først setter meg ned for å skrive kan det ”dette ut” et dikt på under en time fordi denne type formidling liksom ligger i mitt blod, jeg kan ikke separeres fra det. Jeg føler meg mest levende når jeg hører på et stykke musikk som vekker et mangfold av følelser i meg, eller leser et stykke tekst som forteller meg noe om det å være menneske. Det jeg egentlig gjør når jeg tenker og funderer og føler, er å skape. Jeg tror det er en av de største grunnene for at jeg frykter et A4 liv. Altså, et A4 liv er ikke negativt i seg selv, og er på en måte uungåelig, siden jeg kommer jo til å jobbe som lærer, fra ni til fire hver dag, og etterhvert sikkert stifte egen familie. Det er nok mest av alt det forutsigbare, planlagte og ensformige som jeg frykter – det å leve på automatikk. At hverdagen min bare går på rutiner, at jeg bare eksisterer, men ikke lever. Jeg frykter å bare eksistere. Jeg vil leve. Jeg har tenkt så mye på dette i det siste. Det jeg kan gjøre, og må gjøre, er å bevare rommet for å kunne skape. Kunstens rom, der jeg kan tenke utenfor rutiner, der jeg kan forsvinne inn i et annet landskap som alltid utfordrer A4 og søker noe annet enn et monotont liv.

Formidleren

Mitt valg om å følge Jesus handler veldig lite om å følge en oppskrift, ei heller om forpliktelse til én bestemt menighet. Jeg er ikke kristen fordi jeg er så glad i menighetslivet (jeg vokste nemlig ikke opp i noe kristent miljø og vet veldig godt hvordan et liv uten er), eller fordi jeg vil bli en del av et spesifikt miljø. Selv om jeg vet at et fellesskap med andre troende er superviktig, så er det ikke noe mål for meg å bli fornøyd og komfortabel i en boble. At det skulle handle mer om menigheten, bli en del av folkene i den, følge kulturen, enn det handler om Jesus, er for meg en stor frykt. Det er en konstant kamp som jeg må ta i hverdagen min. Det var nemlig det som utløste troskrisen min for ett-to år siden, og er tanker som fremdeles sitter i meg.

Å være en del av kirkebevegelsen i pinsemiljøet i 2017 med veksten av moderne “megachurches” preget av Hillsong kulturen (som også preger kirken som jeg går i) gjør at vi lett havner i feller hvor ting handler mer om menigheten og aktivitetene og kulturen enn det handler om kjernetingene, som er Jesus og radikal kjærlighet. Dette er ting som jeg føler så sterkt på, og hvorfor, er det nok mange grunner til. Jeg er en observatør, og observerer konstant. Jeg er en tenker, jeg er en følelsesperson. Men det er nok også fordi Gud minner meg på disse tingene. Så mange ganger har Gud minnet meg på ordene Paulus skriver i Filipperbrevet om at alt annet regner han som uviktig og som tap i forhold til det å kjenne Gud (Fil 3: 7-11). Derfor er det vanskelig hvis forventningene rundt meg stadig skal fortelle meg at jeg må dedikere så og så mange dager av uken min til menighet, og tjene her og tjene der, og dette er måten å gjøre det på. Kanskje Gud kaller noen folk på denne måten, men jeg føler at Gud først og fremst vil at jeg skal bruke tiden min på å forstå mer av den Gud er i verden rundt også, utenfor alt greiene, der ingen forventer at han skal være, og at jeg er satt til å formidle det.

Den Jesus jeg følger var en som, da han levde på jorden, utfordret bestemte strukturer, tankesett og religiøsitet. Han så veldig mye lengre og forbi alt det folk rundt ham så. Han gjorde det politisk ukorrekte på den tiden. Men fremst i hans tanke og i hans vilje var kjærligheten fra Gud Faderen til menneskeheten. Den var aller fremst, som igjen bestemte og styrte valgene hans. Det er ganske ironisk at vi fremdeles ikke har forstått, selv over to tusen år senere, måten Gud bryter grenser og bokser og strukturer.

Jeg har vært i så mange ulike miljøer og har møtt så mange forskjellige mennesker med ulike perspektiver og levemåter, og jeg har virkelig blitt formet av den diversiteten. Det finnes ikke én riktig måte å gjøre ting på, det finnes heller ikke noe fasitsvar. Gud er skaperen, hvem speiler vel ikke mangfoldighet mer enn Ham?

Selv om jeg noen ganger nesten lider av en diagnose av å føle meg mindre viktig enn andre, føler jeg at Gud stadig gir meg bekreftelse på at jeg har noe viktig å si, selv om det kan stride mot det som er ”riktig” å si. Jeg skal fortsette å gå i kirken, men jeg skal også fortsette å ta kampene når det trengs, og gjøre mitt ytterste for å formidle noe av det jeg ser når jeg ser med Guds øyne.

Livet

Å seile gjennom livet
På bølgene til A4
er å slippe å tenke så mye
er å omfavne enkelhet i dets firkantet form
Inni boblens fire vegger
kreves det at du smiler, jobber og tenker
at “livet det er jo bare bra”
så lenge man slipper å
forholde seg til alt der ute

Å kjenne livet
Virkelig kjenne det
er å dvele over nød og sorg
er å omfavne kaoset i dets uhåndgripelige form
I alle kampene
kreves det at du kjemper, gråter og tenker
at “livet er en gåte uten fasit”
fordi man tør å
forholde seg til alt der ute

Men,
Kampens strid styrker gleden
som venter rundt neste sving
Å anerkjenne det nyanserte bildet speiler visdom
og gir klokskap til det tapre sinn
fordi man trår utenfor og ser seg selv
i sin skjørhet i møte med
livets brutalitet

For det å falle
skjer med de beste av oss
Vi velger jo å reise oss igjen
for å leve dette livet i alle dets farger,
fryd og dritt
Det beste og det verste på én og samme tid
er jo å kjenne livet,
er å kjenne det så inderlig

Stillhetens skjønnhet

Mange forakter stillhet. Noen har det nesten aldri stille rundt seg. Jeg elsker stillhet. Min favoritt tid i løpet av dagen er morgenen, før hele verden våkner til tempo og effektivitet, før dagens gjøremål blir iverksatt. Om morgenen, når stillheten fra nattetimene regjerer en liten stund til – ved frokosten og kaffekoppen, da finner jeg ro. Ingen bråk, nesten ingen lyder. Bare stillhet. Meg og mine tanker.

Det er rart, fordi jeg elsker stillhet men jeg elsker også musikk. Det jeg ikke er glad i er bråket fra tempo, storbyliv. Jeg forbinder det med stress og med hastverk. Jeg har funnet ut, i løpet av det siste året spesielt, at jeg ikke trives med høyt tempo og hastverk. Min timeplan pleier å være ganske full. Det er ikke det at jeg ikke liker å ha mange ting å gjøre, men jeg trenger tid med ro. Med stillhet. Hva skjer når jeg har denne tiden? Jo, jeg stresser ned. Jeg bearbeider inntrykk. Tankene mine får synke inn. Anspentheten slipper taket. Kroppen min får hvile.

Hvis man alltid skal fylle tiden sin med gjøremål, lyd, en netflix serie, musikk, podcast, lese nettaviser, scrolle nedover instagram, you name it – da mister vi kontakt med vårt indre liv. Det tør jeg faktisk å påstå. Vi tar konstant inn inntrykk og informasjon. Hva med tiden der vi må forme våre egne tanker – uten ytre påvirkninger? Vi blir faktisk formet av alt vi tar inn. Vi fyller oss med det, vi begynner å tro på det. Vi blir det vi tar inn. Jeg nekter å la meg selv bli formet av et samfunn av jag og høyt tempo. Jeg skal gi meg selv den goden som finnes i stillhet, i ro. Jeg skal tillate meg selv å føle følelsene som kommer fram når jeg er stille, tørre å tenke de tankene som kommer i hodet mitt når jeg er stille. Jeg nekter å bli slave av tiden. Ro tillater Guds tanker om fred å forme meg. I stillhet vil jeg minnes Hans ord.

Å være tro mot seg selv

Den siste perioden har jeg tenkt spesielt mye over hvem jeg er. Omveltninger og situasjoner har gjort at jeg mye mer aktivt må tenke over ting – noe som både er krevende, men også viktig. Jeg har vært veldig redd for å “miste meg selv,” i alt jeg kanskje skal være med på, eller motsatt, alt det jeg ikke kan være med på. I tillegg har jeg hatt utfordringer med å takle tanker som jeg hadde lagt bak meg, som jeg allerede har jobbet meg gjennom, men som kom opp igjen som et slag i tryne. Det er slitsomt. Men jeg vil mye heller tenke gjennom alt i stedet for å være passiv. Jeg kan ikke være passiv i mitt eget liv.

Selv om jeg er redd for å “miste meg selv” så trenger jeg egentlig ikke bekymre meg, siden jeg vet nå, mye mer enn for et par år siden, hvilken person jeg faktisk er. Jeg kjenner meg selv veldig godt, og føler meg veldig trygg i den jeg er. Samtidig blir jeg jo utfordret siden livet er i konstant endring, det sier jo seg selv at jeg også vil endres. For meg gjelder det å prøve å sile ut de tingene jeg virkelig liker å gjøre og vil utvikle, det jeg brenner for, og ikke minst, å være tro mot meg selv. Jeg vil ikke la noe komme på bekostning av det hjertet Gud har lagt ned i meg, og på bekostning av ting jeg synes er viktig, som ekthet, dybde og særpreg. Å velge noe betyr nesten alltid å velge vekk noe annet. Jeg synes det der er sjukt vanskelig. Jeg vil gjerne velge alt på én gang. Men det går ikke. De folka som kjenner meg og er ekte venner vil også forstå hvorfor jeg velger som jeg gjør, og respektere og støtte meg. Det er godt å vite.