The Slow Home podcast

Helt siden tidlig i vinter har jeg vært en trofast lytter til denne podcasten. Slow-living filosofien har inspirert meg enormt mye til å ville gjøre endringer i mitt eget liv. Podcasten er ledet av et ektepar som bor i Australia med to barn, og som på mange måter er en helt “vanlig” familie, men samtidig har de tatt en del valg som gjør at de prioriterer annerledes. Her er en kortere episode enn vanlig, men som kan gi dere en smakebit. Spotify: Care more, and care less. (Jeg hører vanligvis på podcasten inne på podcast appen for apple).

the-slow-home1

We live life in the fast lane. We race to keep up with The Joneses. We are over-worked, over-connected and over-stressed, and we compete on how busy and important and sleep-deprived we are. But we don’t have to. There is an ever-growing group of people who are saying no to life lived at 110%. They are opting to slow down, simplify, say no and focus on the things that are truly important. Brooke McAlary, founder of SlowYourHome.com, is one of them, and in this podcast she chats to others who have adopted a similar approach to life: simple living, slowing down, opting out, saying no. Learn what makes people change, how life is different, and what their advice is to anyone looking to get out of the fast lane. 

Advertisements

Skins

De siste par ukene har jeg sett sesong tre og fire av den britiske serien Skins. Sesong tre og fire var bedre enn de to første etter min smak (de to første så jeg for flere år siden). Denne serien fortjener litt oppmerksomhet! En gjeng ungdommer (selvfølgelig) som lever livet slik de kjenner det, men blir utfordret av alt mulig som skjer. Episodene er dedikert til en karakter per epi. Det er en ganske mørk og upyntet serie med mye drugs, mørke tanker, mislykka kjærlighet, redsel for kjærlighet, depresjon, osv. Likevel er serien full av humor, dog litt mørk humor til tider, men som kompenserer for det destruktive. Jeg tar meg selv i å le høyt veldig ofte av helt absurde og randomme situasjoner og karakterer. En serie utenom det vanlige, virkelig verdt å se.

large2large9large3large4large5large6large8large7

Podcast

DSC05456DSC05457
På disse regnfulle sommerdagene har jeg hørt veldig mye på podcast som jeg har fått tipset av min søster. Kan anbefale Flora&Frida (svensk) og Strøm Wasenius (nrk P3). Sistenevnte er min favoritt. En østlending og nordlending som prater dønn ærlig om livet, relasjoner og hverdagssituasjoner, tar opp ulike tema og reflekterer ordentlig rundt ting som mange folk går rundt og tenker på men ikke snakker om eller tør å innrømme. Utrolig fint og lærerikt å lytte til. Ellers pleier jeg å høre podcast fra Studentradioen (Srib) og kristen podcast fra Intro Oslo, Sentrumkirken Sandnes og City Church Seattle. Jeg elsker podcast. Sykt bra input om man vil fylle på tankene med noe bra.

Fem stille måneder?

Jeg har ikke postet et eneste bilde på Instagram siden desember i fjor. Det har aldri skjedd før. Helt siden jeg fikk Instagram i slutten av 2012 har jeg postet mange bilder, det har aldri gått en pause på så lang tid som dette. Det er fordi jeg har fått et annet forhold til sosiale medier i det siste. Men det er også fordi jeg har forandret meg mye siden i fjor på samme tidspunkt. For å være ærlig med dere, når jeg nå scroller nedover min egen Instagram konto blir jeg nesten kvalm. Det er fordi kontoen min er en kopi av alle andres. Det er ingenting spesielt ved den. I tillegg er den bare et “reinforcement of an ideal,” en fasadekultur, og det er derfor jeg blir kvalm, fordi jeg er med på å opprettholde en slik kultur.

Pausen min fra å poste på Insta er også fordi jeg fremdeles forsøker å finne ut hvilke type bilder som vil samsvare med den personen jeg er. Jeg forsøker vel egentlig å finne ut hvordan type menneske jeg ønsker å være og representere til andre. På en måte liker jeg veldig godt Instagram fordi det er noe estetisk inspirerende med bilder (ikke alt selvfølgelig, men noe), og jeg tror at jeg kommer til å poste bilder igjen, men det vil forhåpentligvis være noe annet enn det jeg har postet tidligere. Jeg vil at bildene mine skal si noe ekte og inspirerende, noe som er fint og autentisk, eller morsomt.

En av de største grunnene tror jeg er temaet på masteroppgaven min. Hele oppgaven handler om “the performance of normal” og å iscenesette det idealet i familiehjemmet. I konklusjonen min skriver jeg hvordan dette idealet, framstilt i litteraturen, har utviklet seg til en “performance of perfect” i sosiale medier i vårt contemporary society. Argumentene jeg kommer fram til i konklusjonen er faktisk litt urovekkende og skremmende.. og som har gitt meg helt nye perspektiver på sosiale medier. Jeg vurderer sterkt å slette snapchat, men kommer nok til å beholde Instagram og Facebook videre.

Petter Uteligger

Har dere sett dokumentarserien på tv2, Petter Uteligger? Hvis ikke, gjør det. Jeg så den i julen med min søster. En vanvittig nydelig og sterk dokuserie om livet på gaten i Oslo. Vi får innblikk i hjemløse sin hverdag, og blir kjent med noen av dem som mer enn bare en tigger eller en narkoman, men som et menneske. Man får se så mye varme, humor og generøsitet, men også brutalitet. Det er en hard virkelighet, og derfor også så viktig å få bredere forståelse. Under første episoden begynte jeg å gråte fordi jeg ser så mye Jesus i det han Petter gjør: han gir avkall på sin egen materialistiske og økonomiske trygghet, og kontakt med sin familie, for å bli en av dem, leve sammen med dem, snakke språket deres. Det er noe av det fineste og mest ekte jeg har sett.