Ta vare på sjelen

Den siste måneden har SALT hatt en taleserie “Kunsten å være menneske.” Talen av Daniel Matthiesen handler om å ta vare på sjelen og finne hvile hos Gud. Kvelden før Daniel talte den søndagen snakket meg og Vegard om nettopp disse tingene som Daniel tar opp. Jeg har nemlig lenge kjent at tidspress, distraksjoner, effektivitet og produktivitet er ødeleggende krefter mot den dype kontakten med Gud. Det akkurat som om Daniel tar ord ut av munnen på meg. Tydeligvis er dette noe Gud ønsker å kommunisere til oss. Talen er ærlig, rå, tankevekkende og berørende. Lytt her! Btw, talen begynner ikke før 2:30 minutter inn på podcasten, så bare spol dit.

kunsten_slide_logo-1500px
Bildet som hører til taleserien, tatt fra SaltBergen.

Advertisements

Salt konferansen’16

Salt konferansen ble arrangert denne helgen. Konferansen var helt fantastisk! Fullpakket kvelds- og dagsprogram bestående av lovsang, taler og seminarer av dyktige forkynnere (både fra Salt og fra menigheter i England og Sverige). Temaet var nærvær. Dette er jo noe jeg tror inderlig på av hele mitt hjerte, fordi jeg har fått erfare gang på gang at Gud er nær i alle aspekter og sesonger av mitt liv. I går kveld fikk jeg igjen erfare nettopp det, gjennom forbønn. Vakre Rebekka ba for meg, og hun fikk ord fra Gud som traff rett inn i livet mitt, der hvor jeg er akkurat nå, i sorg, tanker og lengsler. I forbønnen ble drømmer og lengsler som jeg har bært på bekreftet, i tillegg til bekreftelse på at Gud ser det jeg har gått gjennom, og Han sier at ting jeg har opplevd i det siste, både av daler og høyder, kommer til å ha betydning for andre. Det rører mitt hjerte så dypt.

Stor er Din trofasthet

Unknown33
I dag på påskegudstjenesten i kirken fikk jeg dele et vitnesbyrd om Guds nåde. Bildet viser ikke min fotogene side akkurat, men det er jo in-action og midt i en personlig historie. Jeg fortalte om hvordan Guds nåde var det eneste urokkelige i mørke daler og vanskeligheter, og at det som jeg trodde jeg hadde ødelagt det tar Han og skaper noe nytt av.

Det er ikke mange uker siden jeg sa til Gud at jeg er villig til å gå ut av komfortsonen, og bare dager senere fikk jeg en telefon om jeg hadde lyst til å dele. Å stå foran en stor forsamling og dele noe personlig er iallefall utenfor min komfortsone! Men det gikk heldigvis veldig fint. Å fortelle om Guds rause nåde og trofasthet er noe jeg gledelig vil gjøre. Og på selve oppstandelsesdagen! God påske. He is risen. 

Han som alltid ser, Han som alltid tar vare på meg.

Jeg har opplevd mye sterkt med Gud de siste dagene. Livet med Han er så uforutsigbart, spennende og rikt.

På søndag var jeg tilbake i kirken etter lang tid uten, og var naturligvis litt nervøs og redd for hvordan alt skulle bli. Flere dager i forkant så jeg for meg to spesifikke personer, en venninne og hovedpastoren i menigheten, som var de som kom til å gi meg en klem og ønske meg velkommen tilbake, men visste ikke helt hvorfor jeg så for meg akkurat de to. Hver søndag er salen helt full på gudstjenesten, så sjansen for at jeg skulle få se disse to var egentlig ikke sånn kjempestor. Men hvem er de første som møter meg når jeg kommer inn i salen, med en god varm klem og et gledelig “Silje!” Først var det hun venninnen min, og rett etterpå hovedpastoren i menigheten. Han er jo en travel mann som veldig mange skal ha tak i, men likevel gikk han rett bort til meg, sa han hadde tenkt på meg og at de hadde savnet meg. Det er altfor random til at det er en tilfeldighet, når jeg sa til Gud “jeg er nervøs” så svarte Han med å si “Silje, disse personene vil ønske deg velkommen tilbake” og jammen gjorde de det! Gud er så kul, Han svarer så konkret på bønner!

På mandag var det bønnemøte i menigheten hvor vi skulle be kollektivt for flere ulike tema. Jeg var så heldig å bli bedt for personlig også, og de som ba for meg ble minnet på ulike ting og fikk ord fra Gud til meg. Jeg blir så utrolig oppbygget i troen når Gud bekrefter eller overrasker meg på den måten, det er å se Gud virke i sin kraft, for de personene som ba visste ingenting på forhånd, det kan ikke forklares på noe annet vis.

En annen person som går i menigheten, som jeg ikke har hengt mye med før, sa da jeg traff henne randomly på bussen sist uke at hun hadde tenkt på meg og hadde blitt minnet på meg. Nå skal vi ta en kaffe! Jeg tror Gud prøver å si noe til meg, at Han ser meg, og mer enn det. Jeg blir litt satt ut, det varmer mitt hjerte.