Grensesetting

Som jeg skrev om i et tidligere innlegg i høst, så går jeg gjennom en del indre prosesser for tiden. I bunn og grunn handler det om grensesetting, og det å finne ut hvilke og hvordan jeg skal sette grenser for meg selv. For meg er det helt avgjørende å sette grenser, men jeg har hatt problemer med å klare det. Over mange år har jeg belastet og presset meg selv til å gjøre mye mer enn det jeg egentlig har tålt, noe som har resultert i en konstant anspent og vond kropp, dårlig søvn og utvikling av migrene. Siden jeg er høysensitiv er det enda viktigere at jeg setter grenser nettopp fordi sensitive har ofte mye vanskeligere for å sette grenser enn andre, og de trenger det enda mer! En fryktelig dårlig kombo, haha. I tillegg har jeg kommet til en realization om at mye av tiden jeg har brukt på sosiale ting for eksempel, har gått på bekostning av tid til å dyrke mine interesser som å skrive og andre kreative ting. Disse indre prosessene handler derfor også om å komme tilbake til kjernen av den jeg er, og sette ting som jeg er lidenskapelig for, høyere. Hvis jeg ikke får skrevet, hvis jeg ikke får reflektert, hvis jeg ikke får brukt tid med Gud, ja da kjenner jeg meg ikke som meg selv. Da kjenner jeg at jeg er disconnected.

Det jeg forsøker nå, er å ta faktiske konkrete grep og valg som leder meg inn i en ny retning. Å bryte mønstre som man har hatt i mange år er dritvanskelig, og det koster noe. Men jeg opplever at ting allerede begynner å forandre seg. Noen av endringene jeg må gjøre handler om det sosiale. Jeg er redd for at det skal bli dårlig mottatt, men jeg kan ikke leve et liv ut fra å ta hensyn til alle andre enn meg selv. Jeg har et altfor stort nettverk til å klare å gi av meg selv helhjertet til alle. Jeg klarer ikke lengre å være en peoplepleaser og fylle rollen “alles venn som alltid stiller opp.” Det er en rolle som jeg av en eller annen grunn, har skapt for meg selv og som jeg har lagt min identitet i. Alt henger sammen. Grensesetting, selvverd og selvfølelse, alt henger sammen.

Innbakt i disse indre prosessene er også et åndelig aspekt som handler om at Gud har ledet meg til å dykke dypere i nådegaver. Nådegaver er jo gaver gitt av Gud som har en spesiell velsignelse og evne ved seg. Det som er så vakkert er at nettopp de nådegavene som jeg har fått handler om skriving og bønn. Med andre ord, nådegaver som krever sensitivitet, refleksjon, kreativitet og alenetid. Det er rørende og vakkert at Gud har gitt meg nådegaver som bekrefter den jeg er. Alt henger sammen. 

 

Advertisements

See, I am doing a new thing. Now it springs up; do you not perceive it?

De siste ukene har vært spesielt emosjonelle. Det er ting i livet mitt jeg har visst om lenge at holder meg tilbake, som jeg har bearbeidet og latt modne i over et år, men likevel ikke hatt tiden til å virkelig ta de stegene som trengs. Kanskje jeg ikke har villet, kanskje jeg ikke har vært modig nok. Men nå gjør jeg det. Jeg tør å gi slipp, litt etter litt.

Mange av oss har lenker som binder oss, som vi ikke engang er bevisst på. Det er vanskelig å gjøre noe med noe som man ikke klarer å identifisere. Men med Guds hjelp har jeg identifisert det som er roten av at jeg ikke lever det livet jeg er skapt til å leve. Jeg ønsker ikke å utlevere meg selv helt, men jeg ønsker så gjerne å forklare og inspirere andre til å ta de stegene som er vanskelige å ta, men som er for det beste. For min del handler det om den sosiale sfæren, som har for mye makt i livet mitt. I flere år har jeg konstruert en hverdag basert på forventninger. Forventninger i alle former, både ytre forventninger, andres forventninger til meg, de forventningene jeg tillegger andre, og mine egne forventninger. Med Guds hjelp har jeg identifisert roten til lenkene som holder meg tilbake og som har gjort at energinivået mitt alltid er på underskudd. Det har føltes som om jeg er på en berg og dalbane som jeg ikke ønsker å være med på. Det har ført til at jeg har satt forventninger høyere enn min egen helse og høyere enn de tingene jeg er skapt til å gjøre.

Den siste uken har jeg brukt mye tid med Gud, hørt på prekener som har talt inn i livet mitt, kjent at Guds ord er styrke til min kropp og sjel og sinn, og gitt Gud rom til å blåse liv på nye ting i livet mitt. Det gamle skal ikke få ha makt i livet mitt lengre, jeg skal omfavne det nye. Det nye som har ligget der lenge og ventet på meg, men som jeg ikke har vært modig nok til å gripe. Nå vil jeg velge å være modig.

Sangen under har liksom vært sangen min de siste ukene, og beskriver prosessen jeg er i.

In the crushing, in the pressing, You are making new wine. In the soil, I now surrender. You are breaking new ground. Cause where there is new wine, there is new power. There is new freedom, and the kingdom is here. I lay down my old flames to carry Your new fire today.

Led meg til hvilens vann

IMG_4246

Det var ikke helt sånn jeg så for meg at det nye året skulle starte. I’m about to get real honest with you, uten å utlevere mer enn det jeg synes er greit. I julen hadde jeg tre fridager, og det var julaften, første og andre juledag. De andre dagene jobbet jeg. Rett før jul gikk jo alt i ett med eksamen, jobb, jule-arrangementer og alt det som gjør desember til en spesielt hektisk måned. I romjulen og første uken i januar sov jeg utrolig dårlig flere netter på rad selv om jeg bare skulle på jobb og ikke noe annet stressende (jeg sover ofte veldig dårlig i stressende perioder hvor jeg tenker på veldig mye). I forrige uke våknet jeg flere dager på rad med hodepine, og uten å føle meg uthvilt. NOE ER GALT.

Rett før jul hadde også en av mine nærmeste en liten “intervention” med meg, og fortalte hvordan det at jeg alltid er sliten går utover vår relasjon. Selv om det var kjipt for meg å høre visste jeg innerst inne at det var så utrolig sant! Vil jeg være en sånn person? Som ikke har overskudd til å gi av meg selv til mine aller nærmeste? Det høres farlig mye ut som det hun forfatteren av boken jeg nevnte i et tidligere innlegg, Present over Perfect. Hun forteller om at nettopp dette skjedde i hennes nærmeste relasjoner og familieliv. At jeg leste den boken i høst er jeg sykt takknemlig for nå.

Jeg har vært her før. I fjor jul var det samme greien, men da gikk det fortere “tilbake til normalt.” Forrige gang det ble skikkelig ille var våren 2015, første året på master. Da endte det med at jeg kuttet ned på en del ansvarsgreier, og det gikk bra. Men nå er jeg her igjen, og hva forteller det? At jeg går tilbake til gamle mønstre. Jeg tenker det går fint, helt til det ikke gjør det lengre.

Det jeg har gjort denne uken er rett og slett å ta meg helt fri i tre dager. Skolen startet igjen på mandag, uheldigvis, men jeg valgte å droppe forelesning og seminar mandag og tirsdag. I dag er det ikke forelesning. Jeg har sovet og ligget i sengen til kl tolv hver morgen, tatt det helt med ro, lest, brukt tid i bønn, gjort yoga i stuen og ladet opp. På ingen måte tror jeg at tre dager fri fikser det. Det som trengs er et skifte. Et skifte i måte å leve på. Jeg har visst dette så lenge, tankene om det har kvernet og modnet over lengre tid men handlingene har ikke fulgt etter. Jeg har hørt Gud hviske det til meg i flere år, men jeg har ikke forstått hvordan og hva og hvor viktig det faktisk er. Jeg kan ikke gi av meg selv når jeg er på minus siden, når lageret er tomt. Det er innmarig ironisk at jeg nå i møte med det mest hektiske halvåret med siste semester på skolen, praksisperiode, planlegging av bryllup og kjøp av bolig, nå skal liksom roe ned. Men desto viktigere er jo hvile dette halvåret. For at jeg skal klare det, uten å bli utbrent. Jeg vil jo ikke bare overleve, jeg vil leve i glede.

Hvile. Et vakkert ord. Et ord som virkelig har printet seg inn i hele meg de siste dagene. Gud viser meg nye ting om hva hvile er. Han leder meg til hvilens vann. Her senker roen seg og freden tar plass. Det er et godt sted å leve.

 

 

En funksjonell kropp

De som kjenner meg vet at jeg har hatt en del plager og smerter i kroppen siden jeg gikk på ungdomsskolen. Ikke noe dramatisk eller alvorlig, men likevel en byrde å gå rundt med, som jeg har måttet lære å leve med. Hovedsakelig er det anspenthet i kroppen som har forplantet seg så godt i kroppen at det forårsaker smerter andre plasser i kroppen. Året jeg skrev masteroppgaven gikk jeg til en psykomotorisk fysioterapeut som fant ut mer om meg enn noe annen behandling tidligere har gjort – og jeg har forsøkt mange ulike behandlinger. Psykomotorisk fysioterapeuter kartlegger sammenhengen mellom det fysiske og psykiske. Etter jeg gikk til henne i fjor har jeg ikke blitt kvitt plagene, men heller lært viktige verktøy som jeg kan bruke for at kroppen min skal ha det best mulig. Noen konkrete praktiske verktøy er avspennings-øvelser på ca ti minutter hver dag, yoga og styrketrening. Det viktigste er å få styrket musklene som er smertefulle, og i tillegg gjøre avspenning. Jeg forsøker etter beste evne å få til minst én yogatime og én styrketime i uken, men optimalt er tre-fire treninger selv om det ofte ikke blir. Jeg trener først og fremst for å bevare min helse, og for å ha en funksjonell kropp i hverdagen. Et annet verktøy er å ikke stresse for mye og kjenne mine begrensninger. Det er dette jeg har, og det må jeg prøve å prioritere, selv om det kan være vanskelig i en hektisk hverdag. Men jeg er takknemlig for at jeg endelig har funnet en måte å leve med plagene mine på, og for at jeg har en ganske så velfungerende kropp på tross av smertene.

Å være tro mot seg selv

Den siste perioden har jeg tenkt spesielt mye over hvem jeg er. Omveltninger og situasjoner har gjort at jeg mye mer aktivt må tenke over ting – noe som både er krevende, men også viktig. Jeg har vært veldig redd for å “miste meg selv,” i alt jeg kanskje skal være med på, eller motsatt, alt det jeg ikke kan være med på. I tillegg har jeg hatt utfordringer med å takle tanker som jeg hadde lagt bak meg, som jeg allerede har jobbet meg gjennom, men som kom opp igjen som et slag i tryne. Det er slitsomt. Men jeg vil mye heller tenke gjennom alt i stedet for å være passiv. Jeg kan ikke være passiv i mitt eget liv.

Selv om jeg er redd for å “miste meg selv” så trenger jeg egentlig ikke bekymre meg, siden jeg vet nå, mye mer enn for et par år siden, hvilken person jeg faktisk er. Jeg kjenner meg selv veldig godt, og føler meg veldig trygg i den jeg er. Samtidig blir jeg jo utfordret siden livet er i konstant endring, det sier jo seg selv at jeg også vil endres. For meg gjelder det å prøve å sile ut de tingene jeg virkelig liker å gjøre og vil utvikle, det jeg brenner for, og ikke minst, å være tro mot meg selv. Jeg vil ikke la noe komme på bekostning av det hjertet Gud har lagt ned i meg, og på bekostning av ting jeg synes er viktig, som ekthet, dybde og særpreg. Å velge noe betyr nesten alltid å velge vekk noe annet. Jeg synes det der er sjukt vanskelig. Jeg vil gjerne velge alt på én gang. Men det går ikke. De folka som kjenner meg og er ekte venner vil også forstå hvorfor jeg velger som jeg gjør, og respektere og støtte meg. Det er godt å vite.

 

Jeg husker.

Om to dager er det ett år siden Benedicte gikk bort, og på nyttårsaften er det ett år siden Maria. Sorgen meldte sin ankomst igjen i dag, selv om jeg ble ferdig å sørge for lenge siden. Men savnet er der jo. Plutselig fikk jeg et glimt tilbake til da jeg fikk nyhetene i fjor. Å se smerten i mine venner sine ansikt. Å være i begravelsene. Dagene som fulgte. Den numne følelsen. Tyngden i brystet. Den ene sorgen etter den andre, smeltet sammen i én stor tyngde i min lille kropp. Jeg husker. Jeg husker også at Gud var med meg hver eneste dag og gråt sammen med meg.

“Tør å ta en sjanse på meg”

De siste ukene har vært et eneste stort kaos i mitt hode, med mange motstridende følelser. Ting har kommet opp igjen som jeg egentlig hadde lagt bak meg, og jeg måtte ta et vanskelig valg om igjen. Det kostet meg mye, men samtidig har det satt meg fri til det som ligger foran.

Jeg ga det til Gud i bønn, og opplevde tydelig at Han sa “tør å ta en sjanse på meg.” Altså, å velge vekk noe for å kunne leve fullt og helt i det som Gud har planlagt for mitt liv. En venninne sa til meg at mange ganger er det nettopp slike situasjoner Gud bruker til å bygge karakter i et menneske. Jeg kjenner en sterk dragning til å gå i tro på Guds ord og løfter. Jeg fant noe som jeg skrev for to måneder siden i et dokument, det stod: “Gud forstyrrer våre planer med sine større planer. Noen ganger kan de vanskelige periodene være inngangsdøren til at vi ser deler av Hans større plan, eller Gud kan bruke de til å lukke en dør, men åpne en annen, en bedre og større dør.”

Det er nettopp dette. Noen valg er vonde å ta i øyeblikket, men på lang sikt er de gode. Gud ser det større bildet. Derfor velger jeg å satse på Gud og ta en sjanse på Ham og Hans løfter. Det er så verdt det!