In a time of healing

Når folk ser tilbake på dette året vil utfordringene med koronaperioden tre fram. Alle snakker om hvor tøft det har vært og hvor mye det har påvirket ens liv. Men når jeg ser tilbake på dette året så er det ikke korona som har vært utfordrende. Koronaperioden har egentlig ikke påvirket meg personlig noe særlig, og det er jeg selvfølgelig takknemlig for. For meg er det andre ting som har vært vanskelig. Jeg har tatt en ganske god oppvask med tankemønstre og selvbilde, og roten til det vonde. Jeg har stått ansikt til ansikt med barnet Silje og ungdommen Silje i emosjonsfokusert terapi, og sett hvordan opplevelser fra de tidligere årene har formet meg som voksen. Jeg har stått ansikt til ansikt med mine svakheter og de usunne røttene som så lett sprer ugress i mitt indre. Jeg ser sammenhenger fra tidligere opplevelser (noen ganske traumatiske) og mine nåværende reaksjonsmønstre. Jeg har stått ansikt til ansikt med min indre kritiker og avslørt dens metoder. Jeg forstår nå, og det hjelper meg på veien videre med å håndtere ting på en sunnere måte. Men jeg er på ingen måte ferdig med prosessen, og noen sår må fremdeles ha tid til å leges.

På mange måter har jeg de siste årene hatt mye selvtillit, vært klar over styrkene mine, respektert meg selv, blitt flinkere på å sette grenser, og vært glad i meg selv. Men det har likevel vært mye ved mitt selvbilde som har vært ødelagt. Jeg ble ikke sett og bekreftet for den jeg var da jeg var barn og ungdom, noe som i bunn og grunn er avvisning. Dette gjorde til at jeg vendte meg mot venner for å få den bekreftelsen og kjærligheten jeg trengte. Jeg har alltid hatt mange nære venner, men jeg har også hatt flere vonde opplevelser med utestenging og utfrysning – avvisning igjen. Jeg trodde lenge jeg hadde tilgitt og lagt dette bak meg, men jeg har innsett at jeg har dratt alt dette med meg videre og latt det få makt i livet mitt – noe som har utspilt seg på flere måter. Uten å være bevisst på det har jeg blant annet gitt andres blikk makt til å avgjøre om jeg er verdifull eller ikke, og om jeg er god nok. Det sier seg selv at dette gir vekst til et utrolig ustø og usikkert selvbilde. Ut fra dette er det mye annet usunt som vokser fram, blant annet sammenlikning og en konstant uro. I denne uroen ligger en obsessive tilnærming til hva andre synes og tenker, hvorvidt jeg er inkludert eller ikke, hvem som er mer inkludert enn meg, og ansvaret for relasjonen mellom meg og en annen ligger totalt på meg for å motvirke frykten om å bli left out. Den minste ting kan trigge disse tankene og følelsene – et bilde på instagram kan være nok. Derfor har jeg et veldig ambivalent forhold til sosiale medier.

Hva hjelper? Det er en skikkelig hard jobb å gå inn i tankemønstre og følelsesreaksjoner, og jeg klarer det ikke alene. Profesjonell hjelp, podcaster om emosjonell helse (gjerne fra et kristent perspektiv), bøker, bønn, samtale og tid – dette er mine go-to verktøy. Det er veldig lett for at jeg blir skuffet over meg selv for at jeg ikke har kommet lengre i prosessen, fremdeles reagerer på en viss måte, og liksom henger igjen. Som oftest når dette skjer ender jeg opp med å kritisere og være hard mot meg selv, men det er jo nettopp det som viser at selvbildet mitt ikke er som det skal være. Jeg må øve meg på å møte meg selv med omsorg, ikke en hard stemme.

Kanskje du lurer på hvorfor jeg bretter ut om noe så personlig på bloggen. Vel, det er bare venner som leser denne bloggen, og dessuten er det mye kraft i å få noe out in the open – ut i lyset. Da blir det avslørt, og får ikke den samme makten over meg lengre. Selv om slike prosesser er harde, er jeg glad for at jeg tar det nå. Det er viktig for meg å ikke bli bitter, men at jeg klarer å tilgi det som må tilgis slik at bitterheten og selvmedlidenheten ikke tar tak i meg. Det er umulig for meg å klare alene, men jeg har Gud på laget. Han setter meg fri fra bitterhet, uro, frykt for avvisning, og erstatter det med sin trofaste kjærlighet. Han har sagt til meg flere ganger at jeg skal få se meg selv gjennom Hans øyne. Selv om jeg ikke gjør det nå, håper jeg at jeg vil gjøre det en dag. Det tar den tiden det tar.

Å gi opp sin ungdom

Jeg hører på låten “Å gi opp sin ungdom” av John Olav Nilsen og Nordsjøen, og tenker på nettopp det tittelen formidler. Jeg merker at Nostalgien med stor N lister seg inn i tankene mine, og utover låten tar mer og mer del i følelsene mine – helt til mine minner, Nostalgien og låten er én og samme del. Delen som søker bakover i tid, i alt det som var, i de gode følelsene, de spennende årene da man gikk fra å være russ til student til yrkesutøver. Fra å være en resolutt idealist til å innse realismens krav på åpenbaring. Nostalgien er de gode følelsene, de gode opplevelsene. Men man må kanskje også innse at man etterhvert må gjøre nettopp det John Olav synger, å gi opp sin ungdom.

Musikk er det som tar meg tilbake. Jeg husker hva jeg hørte på da jeg satt på lesesalen eller biblioteket på Sydneshaugen, da jeg gikk til forelesningene og kjente vårsolen i ansiktet. Jeg husker hva jeg studerte de ulike semestrene, bøkene jeg leste, hvem jeg tilbragte somrene med, hvilke fjell og turer jeg gikk, hvem jeg bodde sammen med, hvem jeg var forelsket i, hva jeg hørte på og hvilke konserter og utesteder jeg var på. Musikken tar meg tilbake til minnene, atmosfæren, sinnsstemningen, følelsene, alt.

Så selv om jeg må gi opp min ungdom, kan jeg i det minste ha musikken, og i musikken ha nostalgien og minnene.

Melodies & Desires

Det er lenge siden sist, I know. En måned med ferie. En måned med mer tid til tankene. En måned med kontemplasjon. Ikke en vakker og filosofisk type grubling, men en destruktiv og vond grubling. Tittelen på denne posten fikk jeg for meg da jeg for noen minutter siden hørte på Lykke Li sitt første album, og musikken grep meg med en slags forståelse, en escape og et håp som jeg merker at gjør meg godt. Hodet mitt trenger input annet enn mitt eget hode. Derfor hører jeg på flere podcaster disse dager som handler om å forstå seg selv på ulike plan. Det jeg egentlig prøver å si er at jeg den siste tiden har hatt en “war in my mind” som Lana Del Rey synger så fint i Ride. Jeg skulle gjerne bare gjort som henne, “I just ride.” Men jeg innser at jeg ikke bare “just ride,” det kjennes som om jeg sitter fast. Men jeg tar tak i det, og tar ansvar for min egen helse og wellbeing. Oh how kompleks min kropp er. “Du burde tatt kroppen din til forskning” forteller folk meg. Alt som manifesterer seg fysisk i kroppen min er ikke separert fra mine tanker og min sjel, ånd. Jeg er en helhet, akkurat som du er.

Det føles som om mine sår fra fortiden er som klør på følelsene mine. Uansett hvor mye jeg forsøker å riste de av meg så funker det ikke. Det hjemsøker meg, lar meg ikke være i fred. Jeg må gå dypere til verks, dypere. Til roten. Jeg har sett og møtt roten av problemet før, og har trodd at jeg bearbeidet det i stor nok grad. En travel hverdag løp raskere og tok meg igjen, overbeviste meg om at annet måtte prioriteres. Men hva kan være viktigere enn ens egen wellbeing? Jeg er mye utmattet, og kanskje ikke bare av aktivitetsnivå og smerter i kroppen, men kanskje er det tankekjøret som egentlig er den største faktoren?

Dere kjenner meg og vet at jeg alltid må invitere Gud inn i det. Hvorfor kan Han ikke ta det vekk i et øyeblikk? Dersom Han hadde gjort det, ville nok det samme problemet manifestert seg på nytt i en eller annen form. En quick fix is not His way i denne situasjonen. Jeg husker sommeren for to år siden opplevde jeg at sa Gud til meg at jeg skulle inn i en helbredelsesprosess. Jeg skjønte ikke helt hva Han mente der og da. Det tok to år før jeg virkelig lyttet og forstod. Det som skulle til? At jeg følte meg så langt nede at jeg begynte å bli redd. Not pretty. Jeg har vel utsatt å poste på bloggen fordi jeg har vært litt sick of myself, litt ferdig. Men så kom det liksom over meg at her kan være et fristed hvor jeg kan dyrke mine interesser. Den siste tiden har jo nesten bare vært jobb, korona, oppussing og mørke tanker. Men denne plassen er et fristed fra det.

Masse kjærleik fra meg til dere fine venner!

INFJ personlighet

Har dere tatt 16 personalities testen? Jeg tok den for en stund siden og fant ut at jeg er den mest sjeldne personlighetstypen av alle, INFJ (introverted intuitive feeling judging) altså talsmann eller på engelsk “advocate.” Jeg kjenner meg sykt godt igjen i alt, det er nesten skummelt.


IMG-1062IMG-1063IMG-1064
Dette er jo meg. I rock the boat if I must. Dersom jeg føler jeg skal gjøre noe så gjør jeg det. Jeg har alltid følt at jeg har en syvende sans som kan merke om noe eller noen er autentisk eller ikke, om hvilken agenda og hvilke motiver folk har. Jeg føler jeg kan se sammenhenger som andre ikke ser ved første øyekast. IMG-1056
That’s why I get bored with small talk! Jeg vil på dypet med folk.
IMG-1055
Ta testen her.

Omveltninger

Når folk spør meg hvordan jeg har det, har jeg svart at jeg både har det bra og ikke bra. For det meste kjenner jeg at jeg har det bra, men det siste året har vært tøft. Jeg har vært takknemlig og hatt mange stunder med glede og latter. Men jeg har også vært nedstemt, sliten og kjent på uro og vonde følelser, mer enn jeg vanligvis gjør. Når jeg tenker over det er det kanskje ikke så rart. Det bunner trolig ut i alle omveltningene i livet mitt som har skjedd det siste året. Jeg gikk fra å ha min egen hverdag hvor jeg stod i sentrum til å måtte skape en hverdag sammen med V hvor vi begge må finne en balanse. Jeg gikk fra å være student til å gå inn i arbeidslivet, og å sette meg inn i en ny jobb og alle utfordringene som følger. I alt dette endrer jo også vennskapsrelasjoner seg, iallefall når man som par gjerne tar én retning, og samtidig vil man beholde gamle vennskap. Siden tiden ikke strekker til må man tenke mer over hvem man vil bruke tid med. Jeg prøver å finne min plass sosialt, men det er ikke lett. Jeg har følt meg litt rotløs, og det har vært spesielt tøft fordi jeg er egentlig en person som er veldig sikker på hvem jeg er og hva jeg ønsker. Livet er alltid i endring, og jeg må akseptere at jeg er i en prosess som omhandler endringer. Jeg håper bare at jeg etterhvert kan kjenne at jeg lander.

Refleksjoner rundt et nytt år

Hver romjul og overgang til et nytt år reflekteres det ekstra mye i hodet mitt. Ikke refleksjon rundt nyttårsforsetter, men måten jeg lever hverdagen min på. Hva som skjer på innsiden av meg. Hvilke ytre omstendigheter som påvirker meg.

På bloggen i fjor skrev jeg et trist innlegg noen dager ut i januar hvor jeg fortalte om at jeg var på nippet til å bli totalt utbrent. Denne høsten som var har jeg endelig tatt noen steg og gjort små (men viktige) endringer i livet mitt for at jeg skal kunne få det bedre med meg selv. Jeg har klart å roe ned, men samtidig har uroen inni meg steget – nettopp fordi at jeg bryter med gamle vaner. Derfor handler det ikke bare om å gjøre endringer i det ytre, men også jobbe med det indre. Denne høsten har jeg tatt meg selv på alvor, og det er jeg stolt over. Samtidig er det veldig mye jeg må jobbe med videre og flere steg som må tas. I det nye året som kommer har jeg ingen mål om å få til noe fantastisk bra eller imponerende, men heller å fortsette i riktig retning. Om jeg i det hele tatt skal strebe etter noe, så vil jeg strebe etter å finne hvilepulsen og roen, og leve i tråd med den jeg er. Først da kan jeg være et godt medmenneske for de rundt meg og kjenne at jeg virkelig lever.

Grensesetting

Som jeg skrev om i et tidligere innlegg i høst, så går jeg gjennom en del indre prosesser for tiden. I bunn og grunn handler det om grensesetting, og det å finne ut hvilke og hvordan jeg skal sette grenser for meg selv. For meg er det helt avgjørende å sette grenser, men jeg har hatt problemer med å klare det. Over mange år har jeg belastet og presset meg selv til å gjøre mye mer enn det jeg egentlig har tålt, noe som har resultert i en konstant anspent og vond kropp, dårlig søvn og utvikling av migrene. Siden jeg er høysensitiv er det enda viktigere at jeg setter grenser nettopp fordi sensitive har ofte mye vanskeligere for å sette grenser enn andre, og de trenger det enda mer! En fryktelig dårlig kombo, haha. I tillegg har jeg kommet til en realization om at mye av tiden jeg har brukt på sosiale ting for eksempel, har gått på bekostning av tid til å dyrke mine interesser som å skrive og andre kreative ting. Disse indre prosessene handler derfor også om å komme tilbake til kjernen av den jeg er, og sette ting som jeg er lidenskapelig for, høyere. Hvis jeg ikke får skrevet, hvis jeg ikke får reflektert, hvis jeg ikke får brukt tid med Gud, ja da kjenner jeg meg ikke som meg selv. Da kjenner jeg at jeg er disconnected.

Det jeg forsøker nå, er å ta faktiske konkrete grep og valg som leder meg inn i en ny retning. Å bryte mønstre som man har hatt i mange år er dritvanskelig, og det koster noe. Men jeg opplever at ting allerede begynner å forandre seg. Noen av endringene jeg må gjøre handler om det sosiale. Jeg er redd for at det skal bli dårlig mottatt, men jeg kan ikke leve et liv ut fra å ta hensyn til alle andre enn meg selv. Jeg har et altfor stort nettverk til å klare å gi av meg selv helhjertet til alle. Jeg klarer ikke lengre å være en peoplepleaser og fylle rollen “alles venn som alltid stiller opp.” Det er en rolle som jeg av en eller annen grunn, har skapt for meg selv og som jeg har lagt min identitet i. Alt henger sammen. Grensesetting, selvverd og selvfølelse, alt henger sammen.

Innbakt i disse indre prosessene er også et åndelig aspekt som handler om at Gud har ledet meg til å dykke dypere i nådegaver. Nådegaver er jo gaver gitt av Gud som har en spesiell velsignelse og evne ved seg. Det som er så vakkert er at nettopp de nådegavene som jeg har fått handler om skriving og bønn. Med andre ord, nådegaver som krever sensitivitet, refleksjon, kreativitet og alenetid. Det er rørende og vakkert at Gud har gitt meg nådegaver som bekrefter den jeg er. Alt henger sammen. 

 

See, I am doing a new thing. Now it springs up; do you not perceive it?

De siste ukene har vært spesielt emosjonelle. Det er ting i livet mitt jeg har visst om lenge at holder meg tilbake, som jeg har bearbeidet og latt modne i over et år, men likevel ikke hatt tiden til å virkelig ta de stegene som trengs. Kanskje jeg ikke har villet, kanskje jeg ikke har vært modig nok. Men nå gjør jeg det. Jeg tør å gi slipp, litt etter litt.

Mange av oss har lenker som binder oss, som vi ikke engang er bevisst på. Det er vanskelig å gjøre noe med noe som man ikke klarer å identifisere. Men med Guds hjelp har jeg identifisert det som er roten av at jeg ikke lever det livet jeg er skapt til å leve. Jeg ønsker ikke å utlevere meg selv helt, men jeg ønsker så gjerne å forklare og inspirere andre til å ta de stegene som er vanskelige å ta, men som er for det beste. For min del handler det om den sosiale sfæren, som har for mye makt i livet mitt. I flere år har jeg konstruert en hverdag basert på forventninger. Forventninger i alle former, både ytre forventninger, andres forventninger til meg, de forventningene jeg tillegger andre, og mine egne forventninger. Med Guds hjelp har jeg identifisert roten til lenkene som holder meg tilbake og som har gjort at energinivået mitt alltid er på underskudd. Det har føltes som om jeg er på en berg og dalbane som jeg ikke ønsker å være med på. Det har ført til at jeg har satt forventninger høyere enn min egen helse og høyere enn de tingene jeg er skapt til å gjøre.

Den siste uken har jeg brukt mye tid med Gud, hørt på prekener som har talt inn i livet mitt, kjent at Guds ord er styrke til min kropp og sjel og sinn, og gitt Gud rom til å blåse liv på nye ting i livet mitt. Det gamle skal ikke få ha makt i livet mitt lengre, jeg skal omfavne det nye. Det nye som har ligget der lenge og ventet på meg, men som jeg ikke har vært modig nok til å gripe. Nå vil jeg velge å være modig.

Sangen under har liksom vært sangen min de siste ukene, og beskriver prosessen jeg er i.

In the crushing, in the pressing, You are making new wine. In the soil, I now surrender. You are breaking new ground. Cause where there is new wine, there is new power. There is new freedom, and the kingdom is here. I lay down my old flames to carry Your new fire today.

Led meg til hvilens vann

IMG_4246

Det var ikke helt sånn jeg så for meg at det nye året skulle starte. I’m about to get real honest with you, uten å utlevere mer enn det jeg synes er greit. I julen hadde jeg tre fridager, og det var julaften, første og andre juledag. De andre dagene jobbet jeg. Rett før jul gikk jo alt i ett med eksamen, jobb, jule-arrangementer og alt det som gjør desember til en spesielt hektisk måned. I romjulen og første uken i januar sov jeg utrolig dårlig flere netter på rad selv om jeg bare skulle på jobb og ikke noe annet stressende (jeg sover ofte veldig dårlig i stressende perioder hvor jeg tenker på veldig mye). I forrige uke våknet jeg flere dager på rad med hodepine, og uten å føle meg uthvilt. NOE ER GALT.

Rett før jul hadde også en av mine nærmeste en liten “intervention” med meg, og fortalte hvordan det at jeg alltid er sliten går utover vår relasjon. Selv om det var kjipt for meg å høre visste jeg innerst inne at det var så utrolig sant! Vil jeg være en sånn person? Som ikke har overskudd til å gi av meg selv til mine aller nærmeste? Det høres farlig mye ut som det hun forfatteren av boken jeg nevnte i et tidligere innlegg, Present over Perfect. Hun forteller om at nettopp dette skjedde i hennes nærmeste relasjoner og familieliv. At jeg leste den boken i høst er jeg sykt takknemlig for nå.

Jeg har vært her før. I fjor jul var det samme greien, men da gikk det fortere “tilbake til normalt.” Forrige gang det ble skikkelig ille var våren 2015, første året på master. Da endte det med at jeg kuttet ned på en del ansvarsgreier, og det gikk bra. Men nå er jeg her igjen, og hva forteller det? At jeg går tilbake til gamle mønstre. Jeg tenker det går fint, helt til det ikke gjør det lengre.

Det jeg har gjort denne uken er rett og slett å ta meg helt fri i tre dager. Skolen startet igjen på mandag, uheldigvis, men jeg valgte å droppe forelesning og seminar mandag og tirsdag. I dag er det ikke forelesning. Jeg har sovet og ligget i sengen til kl tolv hver morgen, tatt det helt med ro, lest, brukt tid i bønn, gjort yoga i stuen og ladet opp. På ingen måte tror jeg at tre dager fri fikser det. Det som trengs er et skifte. Et skifte i måte å leve på. Jeg har visst dette så lenge, tankene om det har kvernet og modnet over lengre tid men handlingene har ikke fulgt etter. Jeg har hørt Gud hviske det til meg i flere år, men jeg har ikke forstått hvordan og hva og hvor viktig det faktisk er. Jeg kan ikke gi av meg selv når jeg er på minus siden, når lageret er tomt. Det er innmarig ironisk at jeg nå i møte med det mest hektiske halvåret med siste semester på skolen, praksisperiode, planlegging av bryllup og kjøp av bolig, nå skal liksom roe ned. Men desto viktigere er jo hvile dette halvåret. For at jeg skal klare det, uten å bli utbrent. Jeg vil jo ikke bare overleve, jeg vil leve i glede.

Hvile. Et vakkert ord. Et ord som virkelig har printet seg inn i hele meg de siste dagene. Gud viser meg nye ting om hva hvile er. Han leder meg til hvilens vann. Her senker roen seg og freden tar plass. Det er et godt sted å leve.

 

 

En funksjonell kropp

De som kjenner meg vet at jeg har hatt en del plager og smerter i kroppen siden jeg gikk på ungdomsskolen. Ikke noe dramatisk eller alvorlig, men likevel en byrde å gå rundt med, som jeg har måttet lære å leve med. Hovedsakelig er det anspenthet i kroppen som har forplantet seg så godt i kroppen at det forårsaker smerter andre plasser i kroppen. Året jeg skrev masteroppgaven gikk jeg til en psykomotorisk fysioterapeut som fant ut mer om meg enn noe annen behandling tidligere har gjort – og jeg har forsøkt mange ulike behandlinger. Psykomotorisk fysioterapeuter kartlegger sammenhengen mellom det fysiske og psykiske. Etter jeg gikk til henne i fjor har jeg ikke blitt kvitt plagene, men heller lært viktige verktøy som jeg kan bruke for at kroppen min skal ha det best mulig. Noen konkrete praktiske verktøy er avspennings-øvelser på ca ti minutter hver dag, yoga og styrketrening. Det viktigste er å få styrket musklene som er smertefulle, og i tillegg gjøre avspenning. Jeg forsøker etter beste evne å få til minst én yogatime og én styrketime i uken, men optimalt er tre-fire treninger selv om det ofte ikke blir. Jeg trener først og fremst for å bevare min helse, og for å ha en funksjonell kropp i hverdagen. Et annet verktøy er å ikke stresse for mye og kjenne mine begrensninger. Det er dette jeg har, og det må jeg prøve å prioritere, selv om det kan være vanskelig i en hektisk hverdag. Men jeg er takknemlig for at jeg endelig har funnet en måte å leve med plagene mine på, og for at jeg har en ganske så velfungerende kropp på tross av smertene.