Led meg til hvilens vann

IMG_4246

Det var ikke helt sånn jeg så for meg at det nye året skulle starte. I’m about to get real honest with you, uten å utlevere mer enn det jeg synes er greit. I julen hadde jeg tre fridager, og det var julaften, første og andre juledag. De andre dagene jobbet jeg. Rett før jul gikk jo alt i ett med eksamen, jobb, jule-arrangementer og alt det som gjør desember til en spesielt hektisk måned. I romjulen og første uken i januar sov jeg utrolig dårlig flere netter på rad selv om jeg bare skulle på jobb og ikke noe annet stressende (jeg sover ofte veldig dårlig i stressende perioder hvor jeg tenker på veldig mye). I forrige uke våknet jeg flere dager på rad med hodepine, og uten å føle meg uthvilt. NOE ER GALT.

Rett før jul hadde også en av mine nærmeste en liten “intervention” med meg, og fortalte hvordan det at jeg alltid er sliten går utover vår relasjon. Selv om det var kjipt for meg å høre visste jeg innerst inne at det var så utrolig sant! Vil jeg være en sånn person? Som ikke har overskudd til å gi av meg selv til mine aller nærmeste? Det høres farlig mye ut som det hun forfatteren av boken jeg nevnte i et tidligere innlegg, Present over Perfect. Hun forteller om at nettopp dette skjedde i hennes nærmeste relasjoner og familieliv. At jeg leste den boken i høst er jeg sykt takknemlig for nå.

Jeg har vært her før. I fjor jul var det samme greien, men da gikk det fortere “tilbake til normalt.” Forrige gang det ble skikkelig ille var våren 2015, første året på master. Da endte det med at jeg kuttet ned på en del ansvarsgreier, og det gikk bra. Men nå er jeg her igjen, og hva forteller det? At jeg går tilbake til gamle mønstre. Jeg tenker det går fint, helt til det ikke gjør det lengre.

Det jeg har gjort denne uken er rett og slett å ta meg helt fri i tre dager. Skolen startet igjen på mandag, uheldigvis, men jeg valgte å droppe forelesning og seminar mandag og tirsdag. I dag er det ikke forelesning. Jeg har sovet og ligget i sengen til kl tolv hver morgen, tatt det helt med ro, lest, brukt tid i bønn, gjort yoga i stuen og ladet opp. På ingen måte tror jeg at tre dager fri fikser det. Det som trengs er et skifte. Et skifte i måte å leve på. Jeg har visst dette så lenge, tankene om det har kvernet og modnet over lengre tid men handlingene har ikke fulgt etter. Jeg har hørt Gud hviske det til meg i flere år, men jeg har ikke forstått hvordan og hva og hvor viktig det faktisk er. Jeg kan ikke gi av meg selv når jeg er på minus siden, når lageret er tomt. Det er innmarig ironisk at jeg nå i møte med det mest hektiske halvåret med siste semester på skolen, praksisperiode, planlegging av bryllup og kjøp av bolig, nå skal liksom roe ned. Men desto viktigere er jo hvile dette halvåret. For at jeg skal klare det, uten å bli utbrent. Jeg vil jo ikke bare overleve, jeg vil leve i glede.

Hvile. Et vakkert ord. Et ord som virkelig har printet seg inn i hele meg de siste dagene. Gud viser meg nye ting om hva hvile er. Han leder meg til hvilens vann. Her senker roen seg og freden tar plass. Det er et godt sted å leve.

 

 

Advertisements

En funksjonell kropp

De som kjenner meg vet at jeg har hatt en del plager og smerter i kroppen siden jeg gikk på ungdomsskolen. Ikke noe dramatisk eller alvorlig, men likevel en byrde å gå rundt med, som jeg har måttet lære å leve med. Hovedsakelig er det anspenthet i kroppen som har forplantet seg så godt i kroppen at det forårsaker smerter andre plasser i kroppen. Året jeg skrev masteroppgaven gikk jeg til en psykomotorisk fysioterapeut som fant ut mer om meg enn noe annen behandling tidligere har gjort – og jeg har forsøkt mange ulike behandlinger. Psykomotorisk fysioterapeuter kartlegger sammenhengen mellom det fysiske og psykiske. Etter jeg gikk til henne i fjor har jeg ikke blitt kvitt plagene, men heller lært viktige verktøy som jeg kan bruke for at kroppen min skal ha det best mulig. Noen konkrete praktiske verktøy er avspennings-øvelser på ca ti minutter hver dag, yoga og styrketrening. Det viktigste er å få styrket musklene som er smertefulle, og i tillegg gjøre avspenning. Jeg forsøker etter beste evne å få til minst én yogatime og én styrketime i uken, men optimalt er tre-fire treninger selv om det ofte ikke blir. Jeg trener først og fremst for å bevare min helse, og for å ha en funksjonell kropp i hverdagen. Et annet verktøy er å ikke stresse for mye og kjenne mine begrensninger. Det er dette jeg har, og det må jeg prøve å prioritere, selv om det kan være vanskelig i en hektisk hverdag. Men jeg er takknemlig for at jeg endelig har funnet en måte å leve med plagene mine på, og for at jeg har en ganske så velfungerende kropp på tross av smertene.

Å være tro mot seg selv

Den siste perioden har jeg tenkt spesielt mye over hvem jeg er. Omveltninger og situasjoner har gjort at jeg mye mer aktivt må tenke over ting – noe som både er krevende, men også viktig. Jeg har vært veldig redd for å “miste meg selv,” i alt jeg kanskje skal være med på, eller motsatt, alt det jeg ikke kan være med på. I tillegg har jeg hatt utfordringer med å takle tanker som jeg hadde lagt bak meg, som jeg allerede har jobbet meg gjennom, men som kom opp igjen som et slag i tryne. Det er slitsomt. Men jeg vil mye heller tenke gjennom alt i stedet for å være passiv. Jeg kan ikke være passiv i mitt eget liv.

Selv om jeg er redd for å “miste meg selv” så trenger jeg egentlig ikke bekymre meg, siden jeg vet nå, mye mer enn for et par år siden, hvilken person jeg faktisk er. Jeg kjenner meg selv veldig godt, og føler meg veldig trygg i den jeg er. Samtidig blir jeg jo utfordret siden livet er i konstant endring, det sier jo seg selv at jeg også vil endres. For meg gjelder det å prøve å sile ut de tingene jeg virkelig liker å gjøre og vil utvikle, det jeg brenner for, og ikke minst, å være tro mot meg selv. Jeg vil ikke la noe komme på bekostning av det hjertet Gud har lagt ned i meg, og på bekostning av ting jeg synes er viktig, som ekthet, dybde og særpreg. Å velge noe betyr nesten alltid å velge vekk noe annet. Jeg synes det der er sjukt vanskelig. Jeg vil gjerne velge alt på én gang. Men det går ikke. De folka som kjenner meg og er ekte venner vil også forstå hvorfor jeg velger som jeg gjør, og respektere og støtte meg. Det er godt å vite.

 

Jeg husker.

Om to dager er det ett år siden Benedicte gikk bort, og på nyttårsaften er det ett år siden Maria. Sorgen meldte sin ankomst igjen i dag, selv om jeg ble ferdig å sørge for lenge siden. Men savnet er der jo. Plutselig fikk jeg et glimt tilbake til da jeg fikk nyhetene i fjor. Å se smerten i mine venner sine ansikt. Å være i begravelsene. Dagene som fulgte. Den numne følelsen. Tyngden i brystet. Den ene sorgen etter den andre, smeltet sammen i én stor tyngde i min lille kropp. Jeg husker. Jeg husker også at Gud var med meg hver eneste dag og gråt sammen med meg.

“Tør å ta en sjanse på meg”

De siste ukene har vært et eneste stort kaos i mitt hode, med mange motstridende følelser. Ting har kommet opp igjen som jeg egentlig hadde lagt bak meg, og jeg måtte ta et vanskelig valg om igjen. Det kostet meg mye, men samtidig har det satt meg fri til det som ligger foran.

Jeg ga det til Gud i bønn, og opplevde tydelig at Han sa “tør å ta en sjanse på meg.” Altså, å velge vekk noe for å kunne leve fullt og helt i det som Gud har planlagt for mitt liv. En venninne sa til meg at mange ganger er det nettopp slike situasjoner Gud bruker til å bygge karakter i et menneske. Jeg kjenner en sterk dragning til å gå i tro på Guds ord og løfter. Jeg fant noe som jeg skrev for to måneder siden i et dokument, det stod: “Gud forstyrrer våre planer med sine større planer. Noen ganger kan de vanskelige periodene være inngangsdøren til at vi ser deler av Hans større plan, eller Gud kan bruke de til å lukke en dør, men åpne en annen, en bedre og større dør.”

Det er nettopp dette. Noen valg er vonde å ta i øyeblikket, men på lang sikt er de gode. Gud ser det større bildet. Derfor velger jeg å satse på Gud og ta en sjanse på Ham og Hans løfter. Det er så verdt det!

Wait. Disappear, with the night.

Ja, altså. Det er som om denne låten, Wait – M83, beskriver, i ord og musikk, alt det jeg føler nå. Jeg har nemlig en type kjærlighetssorg, og har egentlig hatt det en stund. En relasjon som har vært over mange ganger, men ikke helt over likevel. Det er en sånn tortur tilstand, noe som jeg virkelig ikke unner noen. Det tærer veldig på følelseslivet. Det verste med noe sånt er at man konstant bearbeider at det er over, men så plutselig får man kontakt og det blusser opp igjen og man får et lite håp likevel, innerst inne, selv om man vet at det er slutt. Jeg har følt meg alt annet enn fornuftig, alt annet enn smart, og rett og slett svak som har tillatt meg selv å ha det på denne måten. Men jeg er et menneske, og når mine følelser er involvert er det ikke alltid enkelt å være en supersterk kvinne og handle så sinnsykt fornuftig. Jeg har noen venninner som er veldig fornuftige, som ikke hadde latt seg selv komme i en slik situasjon, men jeg er ikke sånn. Jeg tillater meg selv å feile og jeg tillater meg selv å falle for personer som bare av en eller annen grunn klarer å dra meg inn.

Det går over, det vet jeg. Jeg bruker alltid lang tid, men jeg bearbeider det ganske bra om dere skjønner. Jeg tillater meg selv å kjenne på alle spektrene ved sorgen. Som i podcasten til Frida&Flora (to grymme svenske tjejer) så sier de “men livet handler jo om att känne” altså å føle. Jeg er delvis enig der, å føle er absolutt et veldig menneskelig aspekt ved det å leve. Selv om prosessen å komme over noen oppleves veldig veldig kjipt, så er det likevel nyttig lærdom å ta med seg videre. Jeg opplever at Gud er med meg hvert eneste steg, og Han har i det siste stadig minnet meg på at velsignelser venter på dem som stoler på Ham. Jeg stoler fullt og helt på Gud i dette, og opplevde senest i dag en helt overnaturlig glede i hjertet og i sjelen fordi jeg tilhører Ham. Det føltes som om jeg gikk rundt i en slags lykkerus, jeg var så uendelig glad. Tenk å få ha det midt i sorgen, det er helt sykt og helt nydelig, spør du meg. Det var ikke noe jeg innbilte meg, det kan jeg med hånden på hjertet si. Tro det om du vil eller ei. Gud er så utrolig god.

Det som er en ganske fin del av det å komme over noen er å kunne starte litt på nytt. Om man kjenner at ting er bare kjipt så synes jeg at det er deilig å gå en runde eller to med seg selv og finne ut hva man vil fokusere på og legge energien sin i. Det er en ypperlig mulighet til å tenke utenfor boksen, til å se utover og over sitt eget følelsesliv. For min del har det betydd å fokusere mer på å investere tid i menigheten som jeg går i. Til høsten skal jeg starte i en ny og spennende tjeneste og kunne gjøre noe betydningsfullt for andre, samt begynne i en LIFE-gruppe med en gruppe utrolig flotte og kule damer som jeg kjenner fra før. For min del kommer det til å være viktig å beskytte meg selv litt fra det som drar meg ned, og heller involvere meg i ting som er gode og som gir vekst. I tillegg er det nytt studie fra høsten, og jeg har flyttet inn i ny leilighet. Så med andre ord, mye fresht og fint. Så får jeg heller tåle å ha det litt kjipt, men det går jo over, til slutt, og jeg har dessuten veldig mye annet i livet mitt å glede meg over.

EN SHOUTOUT til mine venninner og til min søster, som støtter meg i tykt og tynt. Dere vet hvem dere er, dere som visste om alt dette jeg har skrevet om her, dere som har holdt ut med meg og dette greiene, TAKK. Uendelig takk til dere. Dere er nydelige mennesker og jeg hadde aldri klart meg uten dere.

Fem stille måneder?

Jeg har ikke postet et eneste bilde på Instagram siden desember i fjor. Det har aldri skjedd før. Helt siden jeg fikk Instagram i slutten av 2012 har jeg postet mange bilder, det har aldri gått en pause på så lang tid som dette. Det er fordi jeg har fått et annet forhold til sosiale medier i det siste. Men det er også fordi jeg har forandret meg mye siden i fjor på samme tidspunkt. For å være ærlig med dere, når jeg nå scroller nedover min egen Instagram konto blir jeg nesten kvalm. Det er fordi kontoen min er en kopi av alle andres. Det er ingenting spesielt ved den. I tillegg er den bare et “reinforcement of an ideal,” en fasadekultur, og det er derfor jeg blir kvalm, fordi jeg er med på å opprettholde en slik kultur.

Pausen min fra å poste på Insta er også fordi jeg fremdeles forsøker å finne ut hvilke type bilder som vil samsvare med den personen jeg er. Jeg forsøker vel egentlig å finne ut hvordan type menneske jeg ønsker å være og representere til andre. På en måte liker jeg veldig godt Instagram fordi det er noe estetisk inspirerende med bilder (ikke alt selvfølgelig, men noe), og jeg tror at jeg kommer til å poste bilder igjen, men det vil forhåpentligvis være noe annet enn det jeg har postet tidligere. Jeg vil at bildene mine skal si noe ekte og inspirerende, noe som er fint og autentisk, eller morsomt.

En av de største grunnene tror jeg er temaet på masteroppgaven min. Hele oppgaven handler om “the performance of normal” og å iscenesette det idealet i familiehjemmet. I konklusjonen min skriver jeg hvordan dette idealet, framstilt i litteraturen, har utviklet seg til en “performance of perfect” i sosiale medier i vårt contemporary society. Argumentene jeg kommer fram til i konklusjonen er faktisk litt urovekkende og skremmende.. og som har gitt meg helt nye perspektiver på sosiale medier. Jeg vurderer sterkt å slette snapchat, men kommer nok til å beholde Instagram og Facebook videre.