Å være tro mot seg selv

Den siste perioden har jeg tenkt spesielt mye over hvem jeg er. Omveltninger og situasjoner har gjort at jeg mye mer aktivt må tenke over ting – noe som både er krevende, men også viktig. Jeg har vært veldig redd for å “miste meg selv,” i alt jeg kanskje skal være med på, eller motsatt, alt det jeg ikke kan være med på. I tillegg har jeg hatt utfordringer med å takle tanker som jeg hadde lagt bak meg, som jeg allerede har jobbet meg gjennom, men som kom opp igjen som et slag i tryne. Det er slitsomt. Men jeg vil mye heller tenke gjennom alt i stedet for å være passiv. Jeg kan ikke være passiv i mitt eget liv.

Selv om jeg er redd for å “miste meg selv” så trenger jeg egentlig ikke bekymre meg, siden jeg vet nå, mye mer enn for et par år siden, hvilken person jeg faktisk er. Jeg kjenner meg selv veldig godt, og føler meg veldig trygg i den jeg er. Samtidig blir jeg jo utfordret siden livet er i konstant endring, det sier jo seg selv at jeg også vil endres. For meg gjelder det å prøve å sile ut de tingene jeg virkelig liker å gjøre og vil utvikle, det jeg brenner for, og ikke minst, å være tro mot meg selv. Jeg vil ikke la noe komme på bekostning av det hjertet Gud har lagt ned i meg, og på bekostning av ting jeg synes er viktig, som ekthet, dybde og særpreg. Å velge noe betyr nesten alltid å velge vekk noe annet. Jeg synes det der er sjukt vanskelig. Jeg vil gjerne velge alt på én gang. Men det går ikke. De folka som kjenner meg og er ekte venner vil også forstå hvorfor jeg velger som jeg gjør, og respektere og støtte meg. Det er godt å vite.

 

Jeg husker.

Om to dager er det ett år siden Benedicte gikk bort, og på nyttårsaften er det ett år siden Maria. Sorgen meldte sin ankomst igjen i dag, selv om jeg ble ferdig å sørge for lenge siden. Men savnet er der jo. Plutselig fikk jeg et glimt tilbake til da jeg fikk nyhetene i fjor. Å se smerten i mine venner sine ansikt. Å være i begravelsene. Dagene som fulgte. Den numne følelsen. Tyngden i brystet. Den ene sorgen etter den andre, smeltet sammen i én stor tyngde i min lille kropp. Jeg husker. Jeg husker også at Gud var med meg hver eneste dag og gråt sammen med meg.

“Tør å ta en sjanse på meg”

De siste ukene har vært et eneste stort kaos i mitt hode, med mange motstridende følelser. Ting har kommet opp igjen som jeg egentlig hadde lagt bak meg, og jeg måtte ta et vanskelig valg om igjen. Det kostet meg mye, men samtidig har det satt meg fri til det som ligger foran.

Jeg ga det til Gud i bønn, og opplevde tydelig at Han sa “tør å ta en sjanse på meg.” Altså, å velge vekk noe for å kunne leve fullt og helt i det som Gud har planlagt for mitt liv. En venninne sa til meg at mange ganger er det nettopp slike situasjoner Gud bruker til å bygge karakter i et menneske. Jeg kjenner en sterk dragning til å gå i tro på Guds ord og løfter. Jeg fant noe som jeg skrev for to måneder siden i et dokument, det stod: “Gud forstyrrer våre planer med sine større planer. Noen ganger kan de vanskelige periodene være inngangsdøren til at vi ser deler av Hans større plan, eller Gud kan bruke de til å lukke en dør, men åpne en annen, en bedre og større dør.”

Det er nettopp dette. Noen valg er vonde å ta i øyeblikket, men på lang sikt er de gode. Gud ser det større bildet. Derfor velger jeg å satse på Gud og ta en sjanse på Ham og Hans løfter. Det er så verdt det!

Wait. Disappear, with the night.

Ja, altså. Det er som om denne låten, Wait – M83, beskriver, i ord og musikk, alt det jeg føler nå. Jeg har nemlig en type kjærlighetssorg, og har egentlig hatt det en stund. En relasjon som har vært over mange ganger, men ikke helt over likevel. Det er en sånn tortur tilstand, noe som jeg virkelig ikke unner noen. Det tærer veldig på følelseslivet. Det verste med noe sånt er at man konstant bearbeider at det er over, men så plutselig får man kontakt og det blusser opp igjen og man får et lite håp likevel, innerst inne, selv om man vet at det er slutt. Jeg har følt meg alt annet enn fornuftig, alt annet enn smart, og rett og slett svak som har tillatt meg selv å ha det på denne måten. Men jeg er et menneske, og når mine følelser er involvert er det ikke alltid enkelt å være en supersterk kvinne og handle så sinnsykt fornuftig. Jeg har noen venninner som er veldig fornuftige, som ikke hadde latt seg selv komme i en slik situasjon, men jeg er ikke sånn. Jeg tillater meg selv å feile og jeg tillater meg selv å falle for personer som bare av en eller annen grunn klarer å dra meg inn.

Det går over, det vet jeg. Jeg bruker alltid lang tid, men jeg bearbeider det ganske bra om dere skjønner. Jeg tillater meg selv å kjenne på alle spektrene ved sorgen. Som i podcasten til Frida&Flora (to grymme svenske tjejer) så sier de “men livet handler jo om att känne” altså å føle. Jeg er delvis enig der, å føle er absolutt et veldig menneskelig aspekt ved det å leve. Selv om prosessen å komme over noen oppleves veldig veldig kjipt, så er det likevel nyttig lærdom å ta med seg videre. Jeg opplever at Gud er med meg hvert eneste steg, og Han har i det siste stadig minnet meg på at velsignelser venter på dem som stoler på Ham. Jeg stoler fullt og helt på Gud i dette, og opplevde senest i dag en helt overnaturlig glede i hjertet og i sjelen fordi jeg tilhører Ham. Det føltes som om jeg gikk rundt i en slags lykkerus, jeg var så uendelig glad. Tenk å få ha det midt i sorgen, det er helt sykt og helt nydelig, spør du meg. Det var ikke noe jeg innbilte meg, det kan jeg med hånden på hjertet si. Tro det om du vil eller ei. Gud er så utrolig god.

Det som er en ganske fin del av det å komme over noen er å kunne starte litt på nytt. Om man kjenner at ting er bare kjipt så synes jeg at det er deilig å gå en runde eller to med seg selv og finne ut hva man vil fokusere på og legge energien sin i. Det er en ypperlig mulighet til å tenke utenfor boksen, til å se utover og over sitt eget følelsesliv. For min del har det betydd å fokusere mer på å investere tid i menigheten som jeg går i. Til høsten skal jeg starte i en ny og spennende tjeneste og kunne gjøre noe betydningsfullt for andre, samt begynne i en LIFE-gruppe med en gruppe utrolig flotte og kule damer som jeg kjenner fra før. For min del kommer det til å være viktig å beskytte meg selv litt fra det som drar meg ned, og heller involvere meg i ting som er gode og som gir vekst. I tillegg er det nytt studie fra høsten, og jeg har flyttet inn i ny leilighet. Så med andre ord, mye fresht og fint. Så får jeg heller tåle å ha det litt kjipt, men det går jo over, til slutt, og jeg har dessuten veldig mye annet i livet mitt å glede meg over.

EN SHOUTOUT til mine venninner og til min søster, som støtter meg i tykt og tynt. Dere vet hvem dere er, dere som visste om alt dette jeg har skrevet om her, dere som har holdt ut med meg og dette greiene, TAKK. Uendelig takk til dere. Dere er nydelige mennesker og jeg hadde aldri klart meg uten dere.

Fem stille måneder?

Jeg har ikke postet et eneste bilde på Instagram siden desember i fjor. Det har aldri skjedd før. Helt siden jeg fikk Instagram i slutten av 2012 har jeg postet mange bilder, det har aldri gått en pause på så lang tid som dette. Det er fordi jeg har fått et annet forhold til sosiale medier i det siste. Men det er også fordi jeg har forandret meg mye siden i fjor på samme tidspunkt. For å være ærlig med dere, når jeg nå scroller nedover min egen Instagram konto blir jeg nesten kvalm. Det er fordi kontoen min er en kopi av alle andres. Det er ingenting spesielt ved den. I tillegg er den bare et “reinforcement of an ideal,” en fasadekultur, og det er derfor jeg blir kvalm, fordi jeg er med på å opprettholde en slik kultur.

Pausen min fra å poste på Insta er også fordi jeg fremdeles forsøker å finne ut hvilke type bilder som vil samsvare med den personen jeg er. Jeg forsøker vel egentlig å finne ut hvordan type menneske jeg ønsker å være og representere til andre. På en måte liker jeg veldig godt Instagram fordi det er noe estetisk inspirerende med bilder (ikke alt selvfølgelig, men noe), og jeg tror at jeg kommer til å poste bilder igjen, men det vil forhåpentligvis være noe annet enn det jeg har postet tidligere. Jeg vil at bildene mine skal si noe ekte og inspirerende, noe som er fint og autentisk, eller morsomt.

En av de største grunnene tror jeg er temaet på masteroppgaven min. Hele oppgaven handler om “the performance of normal” og å iscenesette det idealet i familiehjemmet. I konklusjonen min skriver jeg hvordan dette idealet, framstilt i litteraturen, har utviklet seg til en “performance of perfect” i sosiale medier i vårt contemporary society. Argumentene jeg kommer fram til i konklusjonen er faktisk litt urovekkende og skremmende.. og som har gitt meg helt nye perspektiver på sosiale medier. Jeg vurderer sterkt å slette snapchat, men kommer nok til å beholde Instagram og Facebook videre.

Your beauty runs deep

Å hente fram det som ligger under overflaten, under de lagene man pynter på. “Your beauty runs deep” er en setning som jeg tror på. Jeg tror på skjønnhet som går forbi en fin kropp, et pent smil, pene klær og høflighet. Mennesker har en innebygd skjønnhet som vår Far i himmelen la ned i oss, som et avtrykk av Han. Men jeg tror at vi har misforstått hva denne skjønnheten er. Mange tenker at “først må jeg fikse det der greiene” “først må jeg få på plass dette og dette i livet mitt” men vet du, du trenger ikke fikse på noe. Det å tenke at et korrekt bilde av seg selv er skjønnhet, det er jeg overbevist om at ikke stemmer. Jeg, for eksempel, lever ikke et “korrekt” liv, jeg har ikke livet på stell, veldig langt ifra. Jeg gjør feil, og de feilene jeg gjør blir gjentatt igjen og igjen, jeg er full av blandede følelser og tanker, jeg er et menneske. Skjønnhet har ikke sitt dypeste uttrykk i form av prestasjoner, popularitet, suksess, rikdom eller anerkjennelse. Skjønnhet har sitt dypeste uttrykk i empati, medfølelse, forståelse, oppriktighet, ydmykhet, villighet til å si unnskyld og til å vise nåde. Det er å hente fram gullet i andre mennesker, se potensialet og heie det fram. Et varmt hjerte og åpne hender er nettopp skjønnhetens ansikt.

Dype røtter

Dere vet når to personer i en relasjon går gjennom en vanskelige periode, kanskje en del krangling, men som til slutt styrker forholdet og som bringer hverandre enda tettere? Det er sånn det har vært i min relasjon med Gud i min troskrise. Det ikke et kristent liv i seg selv som er attraktivt for meg, men Jesus er attraktiv. Det er fordi Han har latt meg erfare en kjærlighet som er ulikt noe annet jeg har vært borti. I en tid av mørke har jeg virkelig fått erfare bibelverset ”For det er i Ham vi lever, beveger oss, og er til” (Apostlenes Gjerninger 17: 28). Når jeg var usikker på alt rundt meg så var Gud likevel så nær, Han levde og pustet gjennom meg, når jeg ikke klarte å bære troen så gjorde Han det for meg. Jeg vet ikke hvilken annen måte jeg kan forklare det på. En god ting med troskriser eller andre kriser er at det som virkelig er ekte, det vil stå igjen. Hvis jeg skal beskrive det i et bilde så er det kraftige røtter som strekker seg dypere og dypere i jorden, og trenger seg gjennom ugress og motstand. Det er sånn jeg føler at troen har tatt røtter i mitt hjerte. Jeg håper og tror at meg og Gud, vi kan tåle alle stormer, vi kan stå sammen i alt som livet hiver på meg og mine omgivelser. Skulle jeg noen gang bli helt kvelt av alt som skjer, så kan jeg vite at det er i Ham jeg lever, beveger meg og er til. Jeg kjenner på en helt ufattelig kjærlighet fra en Far i himmelen. Jeg er Hans jente og datter, uansett hvor klisje det er, så er det sant. Det er det som skjuler seg under alle lag på lag på lag med ”kristengreier,” til bunns ligger en kjærlighet, og det er det eneste i dette kristenlivet som er av betydning for meg. Alt det andre er ikke viktig. Det som er viktig er at kjærlighet blir formidlet til en verden i nød. Noen vil kanskje være uenige med meg og ha andre meninger om hvordan mitt liv burde se ut. Folk må bare tenke det de vil, men selv om mitt liv ikke følger en ”kristen-oppskrift” eller mal, så vet jeg at Gud har skreddersydd en unik vei for meg, og jeg vil først og fremst gå på den veien. Jeg vil være på team med Gud, for da kan de mest utrolige ting skje.

Ved dette ble Guds kjærlighet åpenbart blant oss, at Gud har sendt sin enbårne Sønn til verden, for at vi skal leve ved Ham. I dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud, men at Han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder. Elskede! Hvis Gud elsket oss slik, så skylder også vi å elske hverandre.

Første Johannesbrev 4: 9-11

Stop chasing the wrong things, and the good things will catch you.

Jeg merker at jeg må velge vekk noe i livet mitt, for å kunne gripe det som jeg egentlig trenger. Dere vet når man har ugress i livet sitt, destruktive ting? Ofte virker det veldig attraktivt på overflaten, men så merker man over tid hvor lite det gir sånn egentlig, man ender opp lei seg og trist, tom, såret, skuffet. Men så er det vanskelig å velge det vekk, selv om man vet at man til syvende og sist må gjøre det. Jeg merker at Gud jobber veldig mye med mitt indre, for å fornye mitt sinn og plassere mitt fokus. Jeg merker hvor ekstremt mye jeg trenger det. Jeg trenger det gode i livet mitt. Jeg har allerede mye godt, men samtidig har jeg gitt energi og tid til ting som ikke har gitt meg noe i etterkant. Jeg er en person som liker å ta sjanser, liker å være med på mye forskjellig, liker å leve og føle, og lar derfor følelsene komme foran fornuften til tider. For å si det sånn, så lever jeg mye mer med hjertet enn jeg gjør med hjernen, og det ligger i min personlighet. Altså, jeg tenker jo selvfølgelig også, haha, jeg er jo reflektert, men dere skjønner vel hva jeg mener. Nå har jeg for eksempel tatt en detox fra sosiale medier, og er på dag fire. Jeg skal bare ha det til i morgen. Jeg gjør meg selv en tjeneste med dette. Uten sosiale medier får jeg mye mer tid til egne tanker. For å være ærlig med dere, så gir sosiale medier meg en dårlig følelse i kroppen. Ikke alltid, men ofte. Akkurat nå i livet mitt forsøker jeg å velge vekk det som ikke er bra for meg. Det samme gjelder arrangementer eller andre ting, jeg vil ikke utsette meg selv for plasser og folk som ikke er bra for meg og som ikke ønsker meg vel. Ikke akkurat nå, i det minste. I dag hørte jeg en tale fra Intro Oslo hvor han som prekte sa at når troen prøves eller når verden rundt består av prøvelser så vil det som er ekte i troen stå gjennom prøvelsene. At man står sammen med Gud ikke bare på toppene, men også i dalene. Et veldig fint bilde han brukte på dette var en diamant som ikke er fullt så skinnende med mindre den slipes og går gjennom litt ulike justeringer. I fare for å høres utrolig klisjè ut, så vil jeg være Guds diamant, og jeg ønsker mest av alt å skinne for Ham og la Ham fornye mitt sinn og mitt hjerte. I alle mine åtte år som kristen så har jeg i dette siste året opplevd store hull i livet, men aldri har Guds trofasthet og nåde stått sterkere. Det er det eneste som har fått meg gjennom. It’s all Him, og det sier jeg med all overbevisning og tro. Og jeg vet at Gud vil at livet mitt skal være godt.

Å kunne stå alene, også.

Jeg tror det er mange ting som har skjedd tidligere, som gjør at jeg ikke vil bli for avhengig av andre folk, utenom Jesus. Relasjoner er noe av det aller viktigste for meg, men likevel må jeg vite at jeg kan stå alene også. Grunnen til det er at jeg har opplevd å bli forlatt, med en smerte som var større enn noe annet jeg har kjent, og derfor vil jeg ikke la meg selv være så avhengig av en person eller gruppe mennesker igjen. Noen vil kanskje synes det er dumt, men det betyr ikke at jeg ikke deltar i fellesskap, for det gjør jeg jo. Jeg har mange fellesskap, jeg bygger tette relasjoner, og er i mange ulike miljø. Som person blir jeg veldig knyttet til folk, og derfor er det kanskje ekstra viktig at jeg passer på. Jeg merker jo at det er mange som er veldig avhengig av å ha minst en person ved sin side, men jeg har liksom ikke en sånn person. Men det jeg har er veldig mange nære venner, som jeg kan betro meg til og som støtter meg. Men det betyr ikke at jeg må være rundt de twentyfourseven. Selv om jeg i vanskelige perioder har veldig mange gode folk rundt meg, må jeg likevel takle den verste smerten alene, eller sammen med Gud. Men jeg vil ha det sånn, hvis dere er med på tanken.

Endring

Noen perioder, mer tydelig enn andre perioder, gir vekst og endring. Jeg tror jeg har vært i en sånn periode nå. Det har vært så mye tankekjør og soulsearching. Revurderinger. Et steg utenfor et kjent rammeverk. Enormt mange spørsmål. Møte med døden, av to venninner. Følelser for en sjelden fyr som ikke kan bli noe mer. Tvil i troen, ikke på Jesus, men på rammeverket og på meg selv. Gud har vist meg så mye av sin nød for mennesker. Alle disse tingene går så veldig på dypet, at en endring i meg har vært uungåelig. Jeg kjenner meg ikke lengre igjen i alt som jeg engang var. Men kanskje det ikke er meningen, heller. Vi er jo ikke ment til å stå stille.

Jeg har ikke lyst til å bare leve et monotont hverdagsliv fullt av rutiner, hvor det viktigste er å fullføre en utdannelse og få seg jobb og få seg kjæreste og få seg hus og få seg bil og få seg barn. Før var det egentlig drømmen min, men ikke nå lengre. Nå vet jeg ikke helt hva jeg drømmer om.

Jeg har vært i perioder av vanskeligheter før, men da var jeg veldig opptatt av å få det bra igjen, å gjøre mest mulig som skulle fylle hverdagen min med glede. Det var annerledes den gangen. Nå er det ikke meg personlig jeg føler at vanskeligheten sitter i, men mer på alt som er rundt, og min opplevelse av det. Selv om en del går på meg personlig også, så er det likevel en liten forskjell.

Mamma tror at jeg har blitt voksen og realistisk. Men jeg tror det kan være andre ting. Jeg vet ikke, jeg vet bare at jeg ikke er helt sånn som jeg engang var, selv om jeg er meg. Forvirrende greier, det der.