Smerte som omfavner
et dypt savn
Hjorten, skutt og skadet, løper
villfarent inn i skogens mørke
For å hengi seg til nattens sorg
En smerte som synger og klinger
gjennom tette høye trær
Et flakkende blikk søkende etter
en vei ut av lidelsen
Et stønn tryglende om noe som
kan lindre dens sår

Sildringen i det fjerne av
bekken som renner
Vannets lindrende renhet en musikk for
hjortens ve
Hvor skjønt det lyder
I selskap av hyrden som leder
til grønne enger, til nye land
Midt i skogen, midt i dødsskyggens dal
fryktes det ikke for noe ondt
Her finnes et hvilens vann

Halvt våken, død, levende
Sovende i bevissthet, er hennes kropp
Som voldtas, temmes og slås
Som selges og handles i
den største handelen av dem alle
— Menneskehandel

Dagene merkes ikke
Tid er bare et tall
Hun, som en katt i et bur
Fruktbarhet er kattens symbol, men
funksjonen av fruktbarhet har de fratatt henne
I buret lik et fengsel høres ekkoet av
“jeg vil ikke”
Det hjemsøker hennes egne drømmer men døyves av
forbryterne som forbrøt seg
på kontrollen hennes

Du er bare en vare, sa de
Du må bli med oss
Hvilket hjerte, hvilken sjel?
Du er jo bare en vare, sa de
En vare for å tilfredsstille oss

Fanget i fangenskap
Så langt hjemmefra, i pur faenskap
I dette buret som fraktes fra ett land til et annet
Slik som landegrenser krysses,
krysses grensene på hennes kropp
De avvæpnet henne sitt beste våpen, sin stemme
Verden hører ikke om kriminaliteten som foregår
i mørklagte gater og på åpenlyse skjulesteder

Makten tok de, men sterk er hun
Vet de ikke, at katten har ni liv
Ni liv å leve
for å overleve

Dagen, nydelig fra daggry til solnedgang
Skinnende stråler av glede og fryd innenfor husets vegger
De små bekymringene uten de store
Skitne middagstallerkner fra et deilig middagsbesøk
med gode venner
Betryggende behag av tilfredsstillelse
De små bekymringene uten de store

Men dagen, den som var nydelig, fra daggry til solnedgang
kan endre sin karakter
Middagstallerkenene knuser i steingulvet
Gulvet er kaldt
Alkoholen i skapet blir konstant
Det som skal drukne sorgen
En uttrygghet har gjort innbrudd i det trygge
Døden trådte over dørstokken
Nådeløst, så abrupt
De små bekymringene blir store utover proporsjoner
Så tunge at de blir nummen

Ingen vet hva som kan skje
Ingen vet hva som venter
Bare vent, bare vent, til dagen endrer
og endrer ditt liv

Jeg døde
en langsom død på Slettebakken 4
Du sa du ikke trengte meg lengre
Så jeg gjorde det lettere for deg å gi slipp

Badekaret er fylt opp
Vannet venter på min kropp
Vannet tar meg imot
Kald, nummen og lei

En selvoppofrende handling
Mitt selv jeg ofret
Men jeg gjorde det jo for deg
Da er jeg heltinnen, ikke sant?

Eller kanskje,
jeg har misforstått det hele
Men nå er det for sent
Vannet i badekaret kom meg i forkjøpet

Komfortabel
Så komfortabel har vi blitt
Vandrende på automatikk
Nikker, smiler, alt er så hyggelig blitt
Men så sprekker – Boblen
Sprekker til tusen glasskår som spruter blod og det er blod
overalt, skrekkslagent, skarlagenrødt
som når en baby i en fødsel blir født
Et stykke kaos, et stykke sjokk
slår som en knyttneve midt i trynet, Hva skjer nå
Hvor er de kjente stemmene, de som
klang så fint i boblen
Du spør, Hvem er jeg uten min komfortable boble?
Ja, hvem er du
uten de konstruerte kjente rammene
Ja, hvem er du
i møte med det ukjente

Vet du i det hele tatt
hvem du egentlig er