Er det plass til poeten i menigheten?

  • Et utdrag fra boken “Ingen introverte i himmelen: om å gi plass til kreativitet og den gode individualismen” skrevet av Hans Eskil Vigdel. Fra kapittelet “Skapt” med undertittel “Er det plass til poeten i menigheten?”

 

Jeg lar meg lett imponere over menigheter som vokser raskt. Samtidig må jeg minne på faren for å bli blendet av vakre fasader. For enkeltmennesker er alltid langt viktigere enn grandiose prosjekter, imperier og store planer. Men vi glemmer så lett. Vi blendes så lett. Forstyrr oss som leder kristne fellesskap, og du som selv er leder – la deg forstyrre, og la oss minne hverandre på at det som bare har et imponerende ytre, ikke er det som imponerer han som ble født i en krybbe, uansett hvor gode intensjonene er. Jesus så den ene i menigheten, alltid. Så la oss myndiggjøre og synliggjøre den ene. La oss ta på alvor mørket og lyset i hver enkelt. For det var slik Jesus møtte mennesker. Nettopp noe av det som kjennetegner en sunn kultur, er når mennesker oppmuntres til å være seg selv, og til å utvikle sitt livsuttrykk og sin kreativitet uavhengig av om den kommer til syne i menighetens regi. 

Er det plass til det tilsynelatende unyttige og uproduktive i menigheten? Er det plass til kunsten i menigheten? Er det plass til vårt mørke? Er det plass til hun som gjør det hun er skapt til å gjøre, det hun brenner for, selv om det faller utenfor menighetens ukentlige aktivitetsrytme og vekststrategi? Anerkjennes kunsten for kunstens skyld? Er det ikke plass til poesiens mørke er det heller ikke plass til hele Gud eller til hele mennesket.

Advertisements

Grensesetting

Som jeg skrev om i et tidligere innlegg i høst, så går jeg gjennom en del indre prosesser for tiden. I bunn og grunn handler det om grensesetting, og det å finne ut hvilke og hvordan jeg skal sette grenser for meg selv. For meg er det helt avgjørende å sette grenser, men jeg har hatt problemer med å klare det. Over mange år har jeg belastet og presset meg selv til å gjøre mye mer enn det jeg egentlig har tålt, noe som har resultert i en konstant anspent og vond kropp, dårlig søvn og utvikling av migrene. Siden jeg er høysensitiv er det enda viktigere at jeg setter grenser nettopp fordi sensitive har ofte mye vanskeligere for å sette grenser enn andre, og de trenger det enda mer! En fryktelig dårlig kombo, haha. I tillegg har jeg kommet til en realization om at mye av tiden jeg har brukt på sosiale ting for eksempel, har gått på bekostning av tid til å dyrke mine interesser som å skrive og andre kreative ting. Disse indre prosessene handler derfor også om å komme tilbake til kjernen av den jeg er, og sette ting som jeg er lidenskapelig for, høyere. Hvis jeg ikke får skrevet, hvis jeg ikke får reflektert, hvis jeg ikke får brukt tid med Gud, ja da kjenner jeg meg ikke som meg selv. Da kjenner jeg at jeg er disconnected.

Det jeg forsøker nå, er å ta faktiske konkrete grep og valg som leder meg inn i en ny retning. Å bryte mønstre som man har hatt i mange år er dritvanskelig, og det koster noe. Men jeg opplever at ting allerede begynner å forandre seg. Noen av endringene jeg må gjøre handler om det sosiale. Jeg er redd for at det skal bli dårlig mottatt, men jeg kan ikke leve et liv ut fra å ta hensyn til alle andre enn meg selv. Jeg har et altfor stort nettverk til å klare å gi av meg selv helhjertet til alle. Jeg klarer ikke lengre å være en peoplepleaser og fylle rollen “alles venn som alltid stiller opp.” Det er en rolle som jeg av en eller annen grunn, har skapt for meg selv og som jeg har lagt min identitet i. Alt henger sammen. Grensesetting, selvverd og selvfølelse, alt henger sammen.

Innbakt i disse indre prosessene er også et åndelig aspekt som handler om at Gud har ledet meg til å dykke dypere i nådegaver. Nådegaver er jo gaver gitt av Gud som har en spesiell velsignelse og evne ved seg. Det som er så vakkert er at nettopp de nådegavene som jeg har fått handler om skriving og bønn. Med andre ord, nådegaver som krever sensitivitet, refleksjon, kreativitet og alenetid. Det er rørende og vakkert at Gud har gitt meg nådegaver som bekrefter den jeg er. Alt henger sammen. 

 

Høsten

Etter en lang vinter tenkte jeg at våren skulle være min nye favorittårstid. Men så kom høsten igjen, og jeg ble minnet på hvorfor høsten alltid har vært favorittårstiden min. De vakre høstfargene er mine farger, sennepsgult, oransje, dype rødtoner, brunt, sort. Den kalde klare luften som bringer klarhet i tanker. Høsten er symbolsk. Melankolien i bladene på bakken, og i de mørke kveldene. Rødvinsglassene og de nye bøkene som blir lest. Den varme ensomheten. Ikke bare leser man et nytt kapittel i en bok, men høsten er selve sesongen for nye ting. Ny innsikt og ny iver gjennom tankefulle kvelder og filosofiske samtaler. Høsten, min årstid.

See, I am doing a new thing. Now it springs up; do you not perceive it?

De siste ukene har vært spesielt emosjonelle. Det er ting i livet mitt jeg har visst om lenge at holder meg tilbake, som jeg har bearbeidet og latt modne i over et år, men likevel ikke hatt tiden til å virkelig ta de stegene som trengs. Kanskje jeg ikke har villet, kanskje jeg ikke har vært modig nok. Men nå gjør jeg det. Jeg tør å gi slipp, litt etter litt.

Mange av oss har lenker som binder oss, som vi ikke engang er bevisst på. Det er vanskelig å gjøre noe med noe som man ikke klarer å identifisere. Men med Guds hjelp har jeg identifisert det som er roten av at jeg ikke lever det livet jeg er skapt til å leve. Jeg ønsker ikke å utlevere meg selv helt, men jeg ønsker så gjerne å forklare og inspirere andre til å ta de stegene som er vanskelige å ta, men som er for det beste. For min del handler det om den sosiale sfæren, som har for mye makt i livet mitt. I flere år har jeg konstruert en hverdag basert på forventninger. Forventninger i alle former, både ytre forventninger, andres forventninger til meg, de forventningene jeg tillegger andre, og mine egne forventninger. Med Guds hjelp har jeg identifisert roten til lenkene som holder meg tilbake og som har gjort at energinivået mitt alltid er på underskudd. Det har føltes som om jeg er på en berg og dalbane som jeg ikke ønsker å være med på. Det har ført til at jeg har satt forventninger høyere enn min egen helse og høyere enn de tingene jeg er skapt til å gjøre.

Den siste uken har jeg brukt mye tid med Gud, hørt på prekener som har talt inn i livet mitt, kjent at Guds ord er styrke til min kropp og sjel og sinn, og gitt Gud rom til å blåse liv på nye ting i livet mitt. Det gamle skal ikke få ha makt i livet mitt lengre, jeg skal omfavne det nye. Det nye som har ligget der lenge og ventet på meg, men som jeg ikke har vært modig nok til å gripe. Nå vil jeg velge å være modig.

Sangen under har liksom vært sangen min de siste ukene, og beskriver prosessen jeg er i.

In the crushing, in the pressing, You are making new wine. In the soil, I now surrender. You are breaking new ground. Cause where there is new wine, there is new power. There is new freedom, and the kingdom is here. I lay down my old flames to carry Your new fire today.

Ta vare på sjelen

Den siste måneden har SALT hatt en taleserie “Kunsten å være menneske.” Talen av Daniel Matthiesen handler om å ta vare på sjelen og finne hvile hos Gud. Kvelden før Daniel talte den søndagen snakket meg og Vegard om nettopp disse tingene som Daniel tar opp. Jeg har nemlig lenge kjent at tidspress, distraksjoner, effektivitet og produktivitet er ødeleggende krefter mot den dype kontakten med Gud. Det akkurat som om Daniel tar ord ut av munnen på meg. Tydeligvis er dette noe Gud ønsker å kommunisere til oss. Talen er ærlig, rå, tankevekkende og berørende. Lytt her! Btw, talen begynner ikke før 2:30 minutter inn på podcasten, så bare spol dit.

kunsten_slide_logo-1500px
Bildet som hører til taleserien, tatt fra SaltBergen.

Kreativitet

Å være kreativ og kunstnerisk er så mye mer enn det å bli kategorisert som en musiker, forfatter, danser, maler, filmskaper, designer. Det handler om å være kreativ med løsninger, å være nytenkende. Det er å være sterk nok til å tørre å vise det sårbare, til å provosere, til å pirke borti. Å være kunstner er å kunne gi uttrykk til en følelse, formidle noe, se noe gjennom andre linser. Det er å stole på sin intuisjon. Å være kreativ er å være mer opptatt av den eksplorerende prosessen enn målet. Å være kunstner handler ikke bare om talent, det handler om måten man ser og opplever omgivelser og livet.

Earth Day: end plastic pollution

I dag er det Earth Day, med fokus på plastens forurensning. I praksis på ungdomsskolen var klima temaet i engelsk i fire av ukene. Det krevde at jeg måtte sette meg inn i klimadebatten, og spesielt plast. Når jeg tenker på all plasten som ødelegger naturen blir jeg helt kvalm. En dag da jeg gikk fra praksisskolen og til busstoppet begynte jeg å se etter plast i veikanten… jeg fant SÅ MYE. Så utrolig trist.

Dokumentaren “A plastic ocean” på Netflix ble en eyeopener for meg. Jeg har over lengre tid tenkt på at jeg vil gjøre noe med forbruket mitt av plast. Alle kan gjøre NOE. En av verstingene er jo engangsplasten og plastposene i butikken. Jeg ble tipset om en nettside beecoshop.com, som selger alternativer til plast. Kjøpte en pakke med flere ulike poser av bomull, som bildet viser. Disse prøver jeg å huske å ta med meg i sekken hvis jeg skal handle mat etter skolen/jobb. Jeg tar også veldig ofte med større handlenett.

I forgårs tok jeg flere poser med panteflasker og glassflasker som jeg resirkulerte, og det føltes SÅ bra å gjøre! Jeg pleier jo vanligvis å pante flasker, men jeg har vært litt lat på det området og bare saved up i en bod. Not anymore! Jeg har flere tanker. Snart flytter jeg jo inn med Vegard, og da har vi muligheten for å ta noen gode valg. Begge foretrekker gode materialer av kvalitet, så det er et bra utgangspunkt til å velge bærekraftige materialer.

Bli med på å redusere plast, og redd vår kjære jordklode! Havet er vår største kilde til mat, la oss holde den plastfri! Jeg vil ikke at den neste generasjonen som vokser opp skal oppleve et hav fullt av plast og ingen dyr. Jeg vil at de skal få se et rent blått hav fullt av dyreliv.