Under jorden

I forrige uke snakket meg og Henri om hvor lei vi er av nyheter om korona. Vi trenger noe annet også. Vi trenger kunsten. Vi trenger kunsten til å få oss gjennom dette. Om det så vil si å fordype seg i en bok og vakre formuleringer, å høre på et stykke musikk som tar deg inn i en annen verden, eller om du bruker hendene dine til å skape noe. Hva det enn er, gjør det, utsett deg for noe annet enn nyheter og regler og tunge ting.

Å gi opp sin ungdom

Jeg hører på låten “Å gi opp sin ungdom” av John Olav Nilsen og Nordsjøen, og tenker på nettopp det tittelen formidler. Jeg merker at Nostalgien med stor N lister seg inn i tankene mine, og utover låten tar mer og mer del i følelsene mine – helt til mine minner, Nostalgien og låten er én og samme del. Delen som søker bakover i tid, i alt det som var, i de gode følelsene, de spennende årene da man gikk fra å være russ til student til yrkesutøver. Fra å være en resolutt idealist til å innse realismens krav på åpenbaring. Nostalgien er de gode følelsene, de gode opplevelsene. Men man må kanskje også innse at man etterhvert må gjøre nettopp det John Olav synger, å gi opp sin ungdom.

Musikk er det som tar meg tilbake. Jeg husker hva jeg hørte på da jeg satt på lesesalen eller biblioteket på Sydneshaugen, da jeg gikk til forelesningene og kjente vårsolen i ansiktet. Jeg husker hva jeg studerte de ulike semestrene, bøkene jeg leste, hvem jeg tilbragte somrene med, hvilke fjell og turer jeg gikk, hvem jeg bodde sammen med, hvem jeg var forelsket i, hva jeg hørte på og hvilke konserter og utesteder jeg var på. Musikken tar meg tilbake til minnene, atmosfæren, sinnsstemningen, følelsene, alt.

Så selv om jeg må gi opp min ungdom, kan jeg i det minste ha musikken, og i musikken ha nostalgien og minnene.

Melodies & Desires

Det er lenge siden sist, I know. En måned med ferie. En måned med mer tid til tankene. En måned med kontemplasjon. Ikke en vakker og filosofisk type grubling, men en destruktiv og vond grubling. Tittelen på denne posten fikk jeg for meg da jeg for noen minutter siden hørte på Lykke Li sitt første album, og musikken grep meg med en slags forståelse, en escape og et håp som jeg merker at gjør meg godt. Hodet mitt trenger input annet enn mitt eget hode. Derfor hører jeg på flere podcaster disse dager som handler om å forstå seg selv på ulike plan. Det jeg egentlig prøver å si er at jeg den siste tiden har hatt en “war in my mind” som Lana Del Rey synger så fint i Ride. Jeg skulle gjerne bare gjort som henne, “I just ride.” Men jeg innser at jeg ikke bare “just ride,” det kjennes som om jeg sitter fast. Men jeg tar tak i det, og tar ansvar for min egen helse og wellbeing. Oh how kompleks min kropp er. “Du burde tatt kroppen din til forskning” forteller folk meg. Alt som manifesterer seg fysisk i kroppen min er ikke separert fra mine tanker og min sjel, ånd. Jeg er en helhet, akkurat som du er.

Det føles som om mine sår fra fortiden er som klør på følelsene mine. Uansett hvor mye jeg forsøker å riste de av meg så funker det ikke. Det hjemsøker meg, lar meg ikke være i fred. Jeg må gå dypere til verks, dypere. Til roten. Jeg har sett og møtt roten av problemet før, og har trodd at jeg bearbeidet det i stor nok grad. En travel hverdag løp raskere og tok meg igjen, overbeviste meg om at annet måtte prioriteres. Men hva kan være viktigere enn ens egen wellbeing? Jeg er mye utmattet, og kanskje ikke bare av aktivitetsnivå og smerter i kroppen, men kanskje er det tankekjøret som egentlig er den største faktoren?

Dere kjenner meg og vet at jeg alltid må invitere Gud inn i det. Hvorfor kan Han ikke ta det vekk i et øyeblikk? Dersom Han hadde gjort det, ville nok det samme problemet manifestert seg på nytt i en eller annen form. En quick fix is not His way i denne situasjonen. Jeg husker sommeren for to år siden opplevde jeg at sa Gud til meg at jeg skulle inn i en helbredelsesprosess. Jeg skjønte ikke helt hva Han mente der og da. Det tok to år før jeg virkelig lyttet og forstod. Det som skulle til? At jeg følte meg så langt nede at jeg begynte å bli redd. Not pretty. Jeg har vel utsatt å poste på bloggen fordi jeg har vært litt sick of myself, litt ferdig. Men så kom det liksom over meg at her kan være et fristed hvor jeg kan dyrke mine interesser. Den siste tiden har jo nesten bare vært jobb, korona, oppussing og mørke tanker. Men denne plassen er et fristed fra det.

Masse kjærleik fra meg til dere fine venner!

We try to make sense of it all

IMG-1502IMG-1501
Noen ganger har jeg tenkt over alt jeg ville gjort annerledes hvis jeg kunne gått tilbake i tid. Det er jo klisjé å si at man ikke skal angre på noe, men jeg tror nok at jeg angrer på noen ting. Spesielt måten jeg har brukt tiden min på, og at jeg har vært people pleaser istedenfor å gå all in for å dyrke mine interesser tidlig.

Jeg har vel alltid visst hvem jeg er til en viss grad, men det var ikke før det året jeg skrev masteroppgaven at jeg dykket dypere i interessene mine in a real way, og at jeg begynte å bli mer slik jeg er nå. Før den tid var jeg litt all over, litt med på alt, uten å helt vite og velge riktig for meg. Dersom jeg hadde gått tilbake i tid er det godt mulig at jeg ville valgt andre sosiale miljø tidligere, en annen retning innenfor studie, og jeg lurer på hvis jeg hadde valgt annerledes om jeg da hadde falt mer til rette og til ro. Det vet jeg ikke, men jeg lurer av og til. Men man sier jo at alt som har skjedd har gjort en til den man er. I guess there is truth in that.

Et nytt år

Om to dager starter 2020, og som alltid tar jeg noen ekstra runder i tankeboksen i disse tider. Jeg tror ikke nødvendigvis på overfladiske nyttårsforsett, men jeg tror at det er lurt å dykke enda dypere og stille spørsmålet om man lever i tråd med den man er og med den man ønsker å være. Mitt svar er både ja og nei.

I det nye året ønsker jeg å bli enda mer investert i det jeg allerede gjør, som å være leder for forbønnstjenesten i kirken, og for Women of God (bønnegruppen bestående av en gruppe inspirerende kvinner på tvers av kirker). Disse to tingene står mitt hjerte så nært og jeg ønsker å gjøre det helhjertet – ikke halvveis.

Det samme gjelder menneskene man omgir seg med. Man har ikke tid til alle, spesielt ikke hvis man skal ha tid til kjæreste, egentid, jobb, kirke og trening i tillegg. Det er et regnestykke som ikke går opp. Da må man finne ut hvem som er de viktigste, og innse hvem man vokser fra og tørre å si farvel til dem. Det har jeg måttet gjøre. Jeg har rett og slett måtte velge de vennskapene som er de dype og næreste, og finne ut hvem jeg har mest til felles med, og hvem jeg og Vegard kommer til å være mest med fremover. Det har vært beintøft for meg siden jeg ikke vil såre noen, men det er helt nødvendig for å ikke bli utbrent på ytre forventninger.

Ofte har jeg latt meg styre av ytre omstendigheter og forventninger, men jeg har det siste året begynt å navigere mer ut fra det indre. Når man er gift må man også tenke på den andre, man kan ikke bare leve ut fra seg selv lengre. Det gjelder å finne en balanse hvor man får ivaretatt seg selv og den andre, og noen ganger må man inngå kompromiss. Når man som par har det godt har man det også godt selv.

Med andre ord, det viktigste man kan gjøre i møte med det nye året er å finne ut hva som er viktig for en selv, og skape rom i hverdagen for at man kan leve i tråd med nettopp det. Det er ikke så lett, men det er virkelig viktig for at man skal ha det bra.

 

The ugly liberating truth

Jeg innser mer og mer at jeg lenge har hatt noen vanskelige følelser som jeg ikke har «trengt» å deale med før nå det siste året. Det er dype emosjonelle ting som trolig har sine røtter i barndommen, som har fått seg en del trøkk opp gjennom årene, og som har ligget på innsiden hele denne tiden og stort sett bare kommet til overflaten i ny og ne. Forskjellen er at nå kommer det til overflaten mye oftere og regelmessig. Det er mange ytre ting jeg kan regulere på og forsøke å endre på, men det vil ikke ta tak i the core issue. Jeg vil jobbe med the core issue, fordi det er der forandringen ligger.

I over et år har jeg bedt mye over dette, og har spurt Gud om å vise meg hva som egentlig ligger bak. Det gjør vondt å se. I mitt hode forstår jeg hva som trengs for å få det bedre, men problemet er å få hjertet og følelsene med på laget. Det gjør at jeg kjenner meg svak og jeg blir lei meg. Samtidig minner Gud meg på at «i min svakhet er Han sterk». Gud har gitt meg muligheter, pusterom og større landskap midt i dette dritt-terrenget som jeg går i. Jeg er så glad for at jeg ikke går alene. I forfjor vinter fikk jeg en fornemmelse av at Gud kalte meg inn i en helbredelsesprosess, uten å helt vite hva han ville helbrede. Men nå ser jeg det mye klarere. Gud vet hva som rører seg, Han er alltid i forveien og forbereder hjertene våre til det som kommer.

Noe interessant ble sagt på en psykologi-podcast som jeg hørte i går, nemlig at god psykisk helse handler om å ha innsikt i sine egne følelser og forstå hvorfor man reagerer på visse måter. Det er mange i dag som flykter fra følelsene sine ved å alltid fylle sinnet sitt med inntrykk, netflix, sosiale medier og medisiner fordi de ikke orker å møte de vonde følelsene – dette gjør vi alle i større eller mindre grad. Å observere sine følelser og tanker er en av nøklene til å kunne ha et sunt forhold til sitt indre liv, som igjen vil legge til rette for god psykisk helse. Selv om jeg nå føler meg stuck med de samme usunne følelsesreaksjonene mine, gir det meg oppmuntring å høre at jeg i det minste forstår, observerer og kan forholde meg til reaksjonsmønstrene mine – og at det er en av nøklene til å kunne ha det godt med seg selv. Mer enn noe annet er dette en prosess som trolig vil ta litt tid. Selv om det hadde vært mye enklere og mer ønskelig med en quick fix, gir prosesser muligheter til å lære og forstå på et dypere plan. Det er jo det som vil gi vekst til et bærekraftig liv.

Refleksjoner rundt et nytt år

Hver romjul og overgang til et nytt år reflekteres det ekstra mye i hodet mitt. Ikke refleksjon rundt nyttårsforsetter, men måten jeg lever hverdagen min på. Hva som skjer på innsiden av meg. Hvilke ytre omstendigheter som påvirker meg.

På bloggen i fjor skrev jeg et trist innlegg noen dager ut i januar hvor jeg fortalte om at jeg var på nippet til å bli totalt utbrent. Denne høsten som var har jeg endelig tatt noen steg og gjort små (men viktige) endringer i livet mitt for at jeg skal kunne få det bedre med meg selv. Jeg har klart å roe ned, men samtidig har uroen inni meg steget – nettopp fordi at jeg bryter med gamle vaner. Derfor handler det ikke bare om å gjøre endringer i det ytre, men også jobbe med det indre. Denne høsten har jeg tatt meg selv på alvor, og det er jeg stolt over. Samtidig er det veldig mye jeg må jobbe med videre og flere steg som må tas. I det nye året som kommer har jeg ingen mål om å få til noe fantastisk bra eller imponerende, men heller å fortsette i riktig retning. Om jeg i det hele tatt skal strebe etter noe, så vil jeg strebe etter å finne hvilepulsen og roen, og leve i tråd med den jeg er. Først da kan jeg være et godt medmenneske for de rundt meg og kjenne at jeg virkelig lever.

Er det plass til poeten i menigheten?

  • Et utdrag fra boken “Ingen introverte i himmelen: om å gi plass til kreativitet og den gode individualismen” skrevet av Hans Eskil Vigdel. Fra kapittelet “Skapt” med undertittel “Er det plass til poeten i menigheten?”

 

Jeg lar meg lett imponere over menigheter som vokser raskt. Samtidig må jeg minne på faren for å bli blendet av vakre fasader. For enkeltmennesker er alltid langt viktigere enn grandiose prosjekter, imperier og store planer. Men vi glemmer så lett. Vi blendes så lett. Forstyrr oss som leder kristne fellesskap, og du som selv er leder – la deg forstyrre, og la oss minne hverandre på at det som bare har et imponerende ytre, ikke er det som imponerer han som ble født i en krybbe, uansett hvor gode intensjonene er. Jesus så den ene i menigheten, alltid. Så la oss myndiggjøre og synliggjøre den ene. La oss ta på alvor mørket og lyset i hver enkelt. For det var slik Jesus møtte mennesker. Nettopp noe av det som kjennetegner en sunn kultur, er når mennesker oppmuntres til å være seg selv, og til å utvikle sitt livsuttrykk og sin kreativitet uavhengig av om den kommer til syne i menighetens regi. 

Er det plass til det tilsynelatende unyttige og uproduktive i menigheten? Er det plass til kunsten i menigheten? Er det plass til vårt mørke? Er det plass til hun som gjør det hun er skapt til å gjøre, det hun brenner for, selv om det faller utenfor menighetens ukentlige aktivitetsrytme og vekststrategi? Anerkjennes kunsten for kunstens skyld? Er det ikke plass til poesiens mørke er det heller ikke plass til hele Gud eller til hele mennesket.

Grensesetting

Som jeg skrev om i et tidligere innlegg i høst, så går jeg gjennom en del indre prosesser for tiden. I bunn og grunn handler det om grensesetting, og det å finne ut hvilke og hvordan jeg skal sette grenser for meg selv. For meg er det helt avgjørende å sette grenser, men jeg har hatt problemer med å klare det. Over mange år har jeg belastet og presset meg selv til å gjøre mye mer enn det jeg egentlig har tålt, noe som har resultert i en konstant anspent og vond kropp, dårlig søvn og utvikling av migrene. Siden jeg er høysensitiv er det enda viktigere at jeg setter grenser nettopp fordi sensitive har ofte mye vanskeligere for å sette grenser enn andre, og de trenger det enda mer! En fryktelig dårlig kombo, haha. I tillegg har jeg kommet til en realization om at mye av tiden jeg har brukt på sosiale ting for eksempel, har gått på bekostning av tid til å dyrke mine interesser som å skrive og andre kreative ting. Disse indre prosessene handler derfor også om å komme tilbake til kjernen av den jeg er, og sette ting som jeg er lidenskapelig for, høyere. Hvis jeg ikke får skrevet, hvis jeg ikke får reflektert, hvis jeg ikke får brukt tid med Gud, ja da kjenner jeg meg ikke som meg selv. Da kjenner jeg at jeg er disconnected.

Det jeg forsøker nå, er å ta faktiske konkrete grep og valg som leder meg inn i en ny retning. Å bryte mønstre som man har hatt i mange år er dritvanskelig, og det koster noe. Men jeg opplever at ting allerede begynner å forandre seg. Noen av endringene jeg må gjøre handler om det sosiale. Jeg er redd for at det skal bli dårlig mottatt, men jeg kan ikke leve et liv ut fra å ta hensyn til alle andre enn meg selv. Jeg har et altfor stort nettverk til å klare å gi av meg selv helhjertet til alle. Jeg klarer ikke lengre å være en peoplepleaser og fylle rollen “alles venn som alltid stiller opp.” Det er en rolle som jeg av en eller annen grunn, har skapt for meg selv og som jeg har lagt min identitet i. Alt henger sammen. Grensesetting, selvverd og selvfølelse, alt henger sammen.

Innbakt i disse indre prosessene er også et åndelig aspekt som handler om at Gud har ledet meg til å dykke dypere i nådegaver. Nådegaver er jo gaver gitt av Gud som har en spesiell velsignelse og evne ved seg. Det som er så vakkert er at nettopp de nådegavene som jeg har fått handler om skriving og bønn. Med andre ord, nådegaver som krever sensitivitet, refleksjon, kreativitet og alenetid. Det er rørende og vakkert at Gud har gitt meg nådegaver som bekrefter den jeg er. Alt henger sammen. 

 

Høsten

Etter en lang vinter tenkte jeg at våren skulle være min nye favorittårstid. Men så kom høsten igjen, og jeg ble minnet på hvorfor høsten alltid har vært favorittårstiden min. De vakre høstfargene er mine farger, sennepsgult, oransje, dype rødtoner, brunt, sort. Den kalde klare luften som bringer klarhet i tanker. Høsten er symbolsk. Melankolien i bladene på bakken, og i de mørke kveldene. Rødvinsglassene og de nye bøkene som blir lest. Den varme ensomheten. Ikke bare leser man et nytt kapittel i en bok, men høsten er selve sesongen for nye ting. Ny innsikt og ny iver gjennom tankefulle kvelder og filosofiske samtaler. Høsten, min årstid.