Headspace

Dette er oss i august, med en F U attitude. Vi er vanligvis hyggelige folk, men vi er også litt care. Hahaha. Her satt vi ute på en superkoselig gourmetrestaurant i utkanten av Oslo, med uteplass hvor man bare kunne se ut på den rolige gaten og folkene. Varme og sol, digg mat og vin. Jeg lengter!

Mye av tiden min går til jobb. Jeg føler at jobb tar det meste av min tid og energi og tankekraft, men jeg ønsker jo ikke at hverdagen min skal handle mest om jobb. Jeg savner mer tid til å bare være, til å reflektere og ha tid til meg selv. Det er synd om jobb skal ta knekken på min kreativitet og lidenskap til å gjøre andre ting – det er noe jeg går rundt og grubler på. Skulle ønske jeg kunne designe min helt egen jobb, og ha en jobb som jeg kunne legge fra meg på fritiden. Jeg føler ikke at det å sette noen grenser hjelper så veldig mye, det er fremdeles enormt mye jobb utenom arbeidstiden. I tillegg er jeg et vrak når jeg konstant er overstimulert. Meg, høysensitiv, i en jobb som er høyt tempo, tusen ting å tenke på samtidig og konstant stimuli er ikke akkurat oppskriften på en god hverdag for meg. Noe av det beste med jobben er rommet av kreativitet med undervisning og det å designe undervisningsopplegg, da kan jeg nerde meg mye og det liker jeg! Det aller beste er selvsagt de gode øyeblikkene med elevene og relasjonene med de. Jeg liker veldig godt å snakke med de og få innblikk i deres verden, jeg ler mye sammen med de og koser meg ofte. Men samtidig opplever jeg at den konstante overstimulien gjør at jeg mister mye av meg selv føler jeg… så jeg er litt i tenkeboksen, på om det er verdt det.

In a time of healing

Når folk ser tilbake på dette året vil utfordringene med koronaperioden tre fram. Alle snakker om hvor tøft det har vært og hvor mye det har påvirket ens liv. Men når jeg ser tilbake på dette året så er det ikke korona som har vært utfordrende. Koronaperioden har egentlig ikke påvirket meg personlig noe særlig, og det er jeg selvfølgelig takknemlig for. For meg er det andre ting som har vært vanskelig. Jeg har tatt en ganske god oppvask med tankemønstre og selvbilde, og roten til det vonde. Jeg har stått ansikt til ansikt med barnet Silje og ungdommen Silje i emosjonsfokusert terapi, og sett hvordan opplevelser fra de tidligere årene har formet meg som voksen. Jeg har stått ansikt til ansikt med mine svakheter og de usunne røttene som så lett sprer ugress i mitt indre. Jeg ser sammenhenger fra tidligere opplevelser (noen ganske traumatiske) og mine nåværende reaksjonsmønstre. Jeg har stått ansikt til ansikt med min indre kritiker og avslørt dens metoder. Jeg forstår nå, og det hjelper meg på veien videre med å håndtere ting på en sunnere måte. Men jeg er på ingen måte ferdig med prosessen, og noen sår må fremdeles ha tid til å leges.

På mange måter har jeg de siste årene hatt mye selvtillit, vært klar over styrkene mine, respektert meg selv, blitt flinkere på å sette grenser, og vært glad i meg selv. Men det har likevel vært mye ved mitt selvbilde som har vært ødelagt. Jeg ble ikke sett og bekreftet for den jeg var da jeg var barn og ungdom, noe som i bunn og grunn er avvisning. Dette gjorde til at jeg vendte meg mot venner for å få den bekreftelsen og kjærligheten jeg trengte. Jeg har alltid hatt mange nære venner, men jeg har også hatt flere vonde opplevelser med utestenging og utfrysning – avvisning igjen. Jeg trodde lenge jeg hadde tilgitt og lagt dette bak meg, men jeg har innsett at jeg har dratt alt dette med meg videre og latt det få makt i livet mitt – noe som har utspilt seg på flere måter. Uten å være bevisst på det har jeg blant annet gitt andres blikk makt til å avgjøre om jeg er verdifull eller ikke, og om jeg er god nok. Det sier seg selv at dette gir vekst til et utrolig ustø og usikkert selvbilde. Ut fra dette er det mye annet usunt som vokser fram, blant annet sammenlikning og en konstant uro. I denne uroen ligger en obsessive tilnærming til hva andre synes og tenker, hvorvidt jeg er inkludert eller ikke, hvem som er mer inkludert enn meg, og ansvaret for relasjonen mellom meg og en annen ligger totalt på meg for å motvirke frykten om å bli left out. Den minste ting kan trigge disse tankene og følelsene – et bilde på instagram kan være nok. Derfor har jeg et veldig ambivalent forhold til sosiale medier.

Hva hjelper? Det er en skikkelig hard jobb å gå inn i tankemønstre og følelsesreaksjoner, og jeg klarer det ikke alene. Profesjonell hjelp, podcaster om emosjonell helse (gjerne fra et kristent perspektiv), bøker, bønn, samtale og tid – dette er mine go-to verktøy. Det er veldig lett for at jeg blir skuffet over meg selv for at jeg ikke har kommet lengre i prosessen, fremdeles reagerer på en viss måte, og liksom henger igjen. Som oftest når dette skjer ender jeg opp med å kritisere og være hard mot meg selv, men det er jo nettopp det som viser at selvbildet mitt ikke er som det skal være. Jeg må øve meg på å møte meg selv med omsorg, ikke en hard stemme.

Kanskje du lurer på hvorfor jeg bretter ut om noe så personlig på bloggen. Vel, det er bare venner som leser denne bloggen, og dessuten er det mye kraft i å få noe out in the open – ut i lyset. Da blir det avslørt, og får ikke den samme makten over meg lengre. Selv om slike prosesser er harde, er jeg glad for at jeg tar det nå. Det er viktig for meg å ikke bli bitter, men at jeg klarer å tilgi det som må tilgis slik at bitterheten og selvmedlidenheten ikke tar tak i meg. Det er umulig for meg å klare alene, men jeg har Gud på laget. Han setter meg fri fra bitterhet, uro, frykt for avvisning, og erstatter det med sin trofaste kjærlighet. Han har sagt til meg flere ganger at jeg skal få se meg selv gjennom Hans øyne. Selv om jeg ikke gjør det nå, håper jeg at jeg vil gjøre det en dag. Det tar den tiden det tar.

Under jorden

I forrige uke snakket meg og Henri om hvor lei vi er av nyheter om korona. Vi trenger noe annet også. Vi trenger kunsten. Vi trenger kunsten til å få oss gjennom dette. Om det så vil si å fordype seg i en bok og vakre formuleringer, å høre på et stykke musikk som tar deg inn i en annen verden, eller om du bruker hendene dine til å skape noe. Hva det enn er, gjør det, utsett deg for noe annet enn nyheter og regler og tunge ting.

Å gi opp sin ungdom

Jeg hører på låten “Å gi opp sin ungdom” av John Olav Nilsen og Nordsjøen, og tenker på nettopp det tittelen formidler. Jeg merker at Nostalgien med stor N lister seg inn i tankene mine, og utover låten tar mer og mer del i følelsene mine – helt til mine minner, Nostalgien og låten er én og samme del. Delen som søker bakover i tid, i alt det som var, i de gode følelsene, de spennende årene da man gikk fra å være russ til student til yrkesutøver. Fra å være en resolutt idealist til å innse realismens krav på åpenbaring. Nostalgien er de gode følelsene, de gode opplevelsene. Men man må kanskje også innse at man etterhvert må gjøre nettopp det John Olav synger, å gi opp sin ungdom.

Musikk er det som tar meg tilbake. Jeg husker hva jeg hørte på da jeg satt på lesesalen eller biblioteket på Sydneshaugen, da jeg gikk til forelesningene og kjente vårsolen i ansiktet. Jeg husker hva jeg studerte de ulike semestrene, bøkene jeg leste, hvem jeg tilbragte somrene med, hvilke fjell og turer jeg gikk, hvem jeg bodde sammen med, hvem jeg var forelsket i, hva jeg hørte på og hvilke konserter og utesteder jeg var på. Musikken tar meg tilbake til minnene, atmosfæren, sinnsstemningen, følelsene, alt.

Så selv om jeg må gi opp min ungdom, kan jeg i det minste ha musikken, og i musikken ha nostalgien og minnene.

Melodies & Desires

Det er lenge siden sist, I know. En måned med ferie. En måned med mer tid til tankene. En måned med kontemplasjon. Ikke en vakker og filosofisk type grubling, men en destruktiv og vond grubling. Tittelen på denne posten fikk jeg for meg da jeg for noen minutter siden hørte på Lykke Li sitt første album, og musikken grep meg med en slags forståelse, en escape og et håp som jeg merker at gjør meg godt. Hodet mitt trenger input annet enn mitt eget hode. Derfor hører jeg på flere podcaster disse dager som handler om å forstå seg selv på ulike plan. Det jeg egentlig prøver å si er at jeg den siste tiden har hatt en “war in my mind” som Lana Del Rey synger så fint i Ride. Jeg skulle gjerne bare gjort som henne, “I just ride.” Men jeg innser at jeg ikke bare “just ride,” det kjennes som om jeg sitter fast. Men jeg tar tak i det, og tar ansvar for min egen helse og wellbeing. Oh how kompleks min kropp er. “Du burde tatt kroppen din til forskning” forteller folk meg. Alt som manifesterer seg fysisk i kroppen min er ikke separert fra mine tanker og min sjel, ånd. Jeg er en helhet, akkurat som du er.

Det føles som om mine sår fra fortiden er som klør på følelsene mine. Uansett hvor mye jeg forsøker å riste de av meg så funker det ikke. Det hjemsøker meg, lar meg ikke være i fred. Jeg må gå dypere til verks, dypere. Til roten. Jeg har sett og møtt roten av problemet før, og har trodd at jeg bearbeidet det i stor nok grad. En travel hverdag løp raskere og tok meg igjen, overbeviste meg om at annet måtte prioriteres. Men hva kan være viktigere enn ens egen wellbeing? Jeg er mye utmattet, og kanskje ikke bare av aktivitetsnivå og smerter i kroppen, men kanskje er det tankekjøret som egentlig er den største faktoren?

Dere kjenner meg og vet at jeg alltid må invitere Gud inn i det. Hvorfor kan Han ikke ta det vekk i et øyeblikk? Dersom Han hadde gjort det, ville nok det samme problemet manifestert seg på nytt i en eller annen form. En quick fix is not His way i denne situasjonen. Jeg husker sommeren for to år siden opplevde jeg at sa Gud til meg at jeg skulle inn i en helbredelsesprosess. Jeg skjønte ikke helt hva Han mente der og da. Det tok to år før jeg virkelig lyttet og forstod. Det som skulle til? At jeg følte meg så langt nede at jeg begynte å bli redd. Not pretty. Jeg har vel utsatt å poste på bloggen fordi jeg har vært litt sick of myself, litt ferdig. Men så kom det liksom over meg at her kan være et fristed hvor jeg kan dyrke mine interesser. Den siste tiden har jo nesten bare vært jobb, korona, oppussing og mørke tanker. Men denne plassen er et fristed fra det.

Masse kjærleik fra meg til dere fine venner!

We try to make sense of it all

IMG-1502IMG-1501
Noen ganger har jeg tenkt over alt jeg ville gjort annerledes hvis jeg kunne gått tilbake i tid. Det er jo klisjé å si at man ikke skal angre på noe, men jeg tror nok at jeg angrer på noen ting. Spesielt måten jeg har brukt tiden min på, og at jeg har vært people pleaser istedenfor å gå all in for å dyrke mine interesser tidlig.

Jeg har vel alltid visst hvem jeg er til en viss grad, men det var ikke før det året jeg skrev masteroppgaven at jeg dykket dypere i interessene mine in a real way, og at jeg begynte å bli mer slik jeg er nå. Før den tid var jeg litt all over, litt med på alt, uten å helt vite og velge riktig for meg. Dersom jeg hadde gått tilbake i tid er det godt mulig at jeg ville valgt andre sosiale miljø tidligere, en annen retning innenfor studie, og jeg lurer på hvis jeg hadde valgt annerledes om jeg da hadde falt mer til rette og til ro. Det vet jeg ikke, men jeg lurer av og til. Men man sier jo at alt som har skjedd har gjort en til den man er. I guess there is truth in that.

Et nytt år

Om to dager starter 2020, og som alltid tar jeg noen ekstra runder i tankeboksen i disse tider. Jeg tror ikke nødvendigvis på overfladiske nyttårsforsett, men jeg tror at det er lurt å dykke enda dypere og stille spørsmålet om man lever i tråd med den man er og med den man ønsker å være. Mitt svar er både ja og nei.

I det nye året ønsker jeg å bli enda mer investert i det jeg allerede gjør, som å være leder for forbønnstjenesten i kirken, og for Women of God (bønnegruppen bestående av en gruppe inspirerende kvinner på tvers av kirker). Disse to tingene står mitt hjerte så nært og jeg ønsker å gjøre det helhjertet – ikke halvveis.

Det samme gjelder menneskene man omgir seg med. Man har ikke tid til alle, spesielt ikke hvis man skal ha tid til kjæreste, egentid, jobb, kirke og trening i tillegg. Det er et regnestykke som ikke går opp. Da må man finne ut hvem som er de viktigste, og innse hvem man vokser fra og tørre å si farvel til dem. Det har jeg måttet gjøre. Jeg har rett og slett måtte velge de vennskapene som er de dype og næreste, og finne ut hvem jeg har mest til felles med, og hvem jeg og Vegard kommer til å være mest med fremover. Det har vært beintøft for meg siden jeg ikke vil såre noen, men det er helt nødvendig for å ikke bli utbrent på ytre forventninger.

Ofte har jeg latt meg styre av ytre omstendigheter og forventninger, men jeg har det siste året begynt å navigere mer ut fra det indre. Når man er gift må man også tenke på den andre, man kan ikke bare leve ut fra seg selv lengre. Det gjelder å finne en balanse hvor man får ivaretatt seg selv og den andre, og noen ganger må man inngå kompromiss. Når man som par har det godt har man det også godt selv.

Med andre ord, det viktigste man kan gjøre i møte med det nye året er å finne ut hva som er viktig for en selv, og skape rom i hverdagen for at man kan leve i tråd med nettopp det. Det er ikke så lett, men det er virkelig viktig for at man skal ha det bra.

 

The ugly liberating truth

Jeg innser mer og mer at jeg lenge har hatt noen vanskelige følelser som jeg ikke har «trengt» å deale med før nå det siste året. Det er dype emosjonelle ting som trolig har sine røtter i barndommen, som har fått seg en del trøkk opp gjennom årene, og som har ligget på innsiden hele denne tiden og stort sett bare kommet til overflaten i ny og ne. Forskjellen er at nå kommer det til overflaten mye oftere og regelmessig. Det er mange ytre ting jeg kan regulere på og forsøke å endre på, men det vil ikke ta tak i the core issue. Jeg vil jobbe med the core issue, fordi det er der forandringen ligger.

I over et år har jeg bedt mye over dette, og har spurt Gud om å vise meg hva som egentlig ligger bak. Det gjør vondt å se. I mitt hode forstår jeg hva som trengs for å få det bedre, men problemet er å få hjertet og følelsene med på laget. Det gjør at jeg kjenner meg svak og jeg blir lei meg. Samtidig minner Gud meg på at «i min svakhet er Han sterk». Gud har gitt meg muligheter, pusterom og større landskap midt i dette dritt-terrenget som jeg går i. Jeg er så glad for at jeg ikke går alene. I forfjor vinter fikk jeg en fornemmelse av at Gud kalte meg inn i en helbredelsesprosess, uten å helt vite hva han ville helbrede. Men nå ser jeg det mye klarere. Gud vet hva som rører seg, Han er alltid i forveien og forbereder hjertene våre til det som kommer.

Noe interessant ble sagt på en psykologi-podcast som jeg hørte i går, nemlig at god psykisk helse handler om å ha innsikt i sine egne følelser og forstå hvorfor man reagerer på visse måter. Det er mange i dag som flykter fra følelsene sine ved å alltid fylle sinnet sitt med inntrykk, netflix, sosiale medier og medisiner fordi de ikke orker å møte de vonde følelsene – dette gjør vi alle i større eller mindre grad. Å observere sine følelser og tanker er en av nøklene til å kunne ha et sunt forhold til sitt indre liv, som igjen vil legge til rette for god psykisk helse. Selv om jeg nå føler meg stuck med de samme usunne følelsesreaksjonene mine, gir det meg oppmuntring å høre at jeg i det minste forstår, observerer og kan forholde meg til reaksjonsmønstrene mine – og at det er en av nøklene til å kunne ha det godt med seg selv. Mer enn noe annet er dette en prosess som trolig vil ta litt tid. Selv om det hadde vært mye enklere og mer ønskelig med en quick fix, gir prosesser muligheter til å lære og forstå på et dypere plan. Det er jo det som vil gi vekst til et bærekraftig liv.

Refleksjoner rundt et nytt år

Hver romjul og overgang til et nytt år reflekteres det ekstra mye i hodet mitt. Ikke refleksjon rundt nyttårsforsetter, men måten jeg lever hverdagen min på. Hva som skjer på innsiden av meg. Hvilke ytre omstendigheter som påvirker meg.

På bloggen i fjor skrev jeg et trist innlegg noen dager ut i januar hvor jeg fortalte om at jeg var på nippet til å bli totalt utbrent. Denne høsten som var har jeg endelig tatt noen steg og gjort små (men viktige) endringer i livet mitt for at jeg skal kunne få det bedre med meg selv. Jeg har klart å roe ned, men samtidig har uroen inni meg steget – nettopp fordi at jeg bryter med gamle vaner. Derfor handler det ikke bare om å gjøre endringer i det ytre, men også jobbe med det indre. Denne høsten har jeg tatt meg selv på alvor, og det er jeg stolt over. Samtidig er det veldig mye jeg må jobbe med videre og flere steg som må tas. I det nye året som kommer har jeg ingen mål om å få til noe fantastisk bra eller imponerende, men heller å fortsette i riktig retning. Om jeg i det hele tatt skal strebe etter noe, så vil jeg strebe etter å finne hvilepulsen og roen, og leve i tråd med den jeg er. Først da kan jeg være et godt medmenneske for de rundt meg og kjenne at jeg virkelig lever.

Er det plass til poeten i menigheten?

  • Et utdrag fra boken “Ingen introverte i himmelen: om å gi plass til kreativitet og den gode individualismen” skrevet av Hans Eskil Vigdel. Fra kapittelet “Skapt” med undertittel “Er det plass til poeten i menigheten?”

 

Jeg lar meg lett imponere over menigheter som vokser raskt. Samtidig må jeg minne på faren for å bli blendet av vakre fasader. For enkeltmennesker er alltid langt viktigere enn grandiose prosjekter, imperier og store planer. Men vi glemmer så lett. Vi blendes så lett. Forstyrr oss som leder kristne fellesskap, og du som selv er leder – la deg forstyrre, og la oss minne hverandre på at det som bare har et imponerende ytre, ikke er det som imponerer han som ble født i en krybbe, uansett hvor gode intensjonene er. Jesus så den ene i menigheten, alltid. Så la oss myndiggjøre og synliggjøre den ene. La oss ta på alvor mørket og lyset i hver enkelt. For det var slik Jesus møtte mennesker. Nettopp noe av det som kjennetegner en sunn kultur, er når mennesker oppmuntres til å være seg selv, og til å utvikle sitt livsuttrykk og sin kreativitet uavhengig av om den kommer til syne i menighetens regi. 

Er det plass til det tilsynelatende unyttige og uproduktive i menigheten? Er det plass til kunsten i menigheten? Er det plass til vårt mørke? Er det plass til hun som gjør det hun er skapt til å gjøre, det hun brenner for, selv om det faller utenfor menighetens ukentlige aktivitetsrytme og vekststrategi? Anerkjennes kunsten for kunstens skyld? Er det ikke plass til poesiens mørke er det heller ikke plass til hele Gud eller til hele mennesket.