Et annet type liv

I det siste har jeg kjent meg som en slave for tiden. En slave for tidsplan, ukesplan, årsplan. En slave for å rekke alt mulig. Studiet jeg skal gå på nå i høst krever veldig mye tid. Jeg frykter for at tiden skal kontrollere meg i fremtiden i min jobb og alle andre forpliktelser som venter. Derfor vil jeg velge å leve et annet type liv. Et liv der jeg istedenfor å se alt som må gjøres, heller kan se det øyeblikket jeg står i her og nå. Det høres ut som mindfullness filosofi, og det er faktisk noe veldig verdifullt i en slik tankegang.

Jeg er kalt til å leve et liv i tilstedeværelse og nærhet. Jeg er kalt til å være tilfreds i øyeblikket. Ta imot en dag om gangen. Alt jeg gjør vil jeg gjøre i tilstedeværelse. Når jeg leser på studiet vil jeg være tilstede og fokusere på det jeg leser. Setter jeg meg ned for å skrive dikt vil jeg være tilstede med ordene og følelsene som skapes. Er jeg med venner vil jeg være tilstede for dem og lytte. Er jeg sammen med Gud i bønn vil jeg være tilstede sånn at Gud får tale fritt til meg og vise meg det jeg trenger å høre. Er jeg i naturen vil jeg ta innover meg de vakre omgivelsene. Skal jeg lage mat vil jeg nyte stunden uten hastighet, og nyte råvarene jeg bruker for å lage et godt måltid. Uten forstyrrende elementer. Uten multitasking.

Jeg slettet snapchat for en del måneder siden. Messenger-appen på telefonen min gir ikke varslinger til meg utenom når jeg selv trykker inn på den. Det er nettopp fordi det er forstyrrende elementer. Det gjør at jeg blir mindre tilstede. Jeg vil ikke være en person som ikke er tilstede. Jeg ønsker å virkelig leve i omgivelsene og velge det faktiske fremfor det virtuelle. Jeg vil velge tilstedeværelse og ro fremfor tempo. Ta eierskap for mitt eget liv og leve det på den måten jeg tror vi var ment å leve det.

Advertisements

Formidleren

Mitt valg om å følge Jesus handler veldig lite om å følge en oppskrift, ei heller om forpliktelse til én bestemt menighet. Jeg er ikke kristen fordi jeg er så glad i menighetslivet (jeg vokste nemlig ikke opp i noe kristent miljø og vet veldig godt hvordan et liv uten er), eller fordi jeg vil bli en del av et spesifikt miljø. Selv om jeg vet at et fellesskap med andre troende er superviktig, så er det ikke noe mål for meg å bli fornøyd og komfortabel i en boble. At det skulle handle mer om menigheten, bli en del av folkene i den, følge kulturen, enn det handler om Jesus, er for meg en stor frykt. Det er en konstant kamp som jeg må ta i hverdagen min. Det var nemlig det som utløste troskrisen min for ett-to år siden, og er tanker som fremdeles sitter i meg.

Å være en del av kirkebevegelsen i pinsemiljøet i 2017 med veksten av moderne “megachurches” preget av Hillsong kulturen (som også preger kirken som jeg går i) gjør at vi lett havner i feller hvor ting handler mer om menigheten og aktivitetene og kulturen enn det handler om kjernetingene, som er Jesus og radikal kjærlighet. Dette er ting som jeg føler så sterkt på, og hvorfor, er det nok mange grunner til. Jeg er en observatør, og observerer konstant. Jeg er en tenker, jeg er en følelsesperson. Men det er nok også fordi Gud minner meg på disse tingene. Så mange ganger har Gud minnet meg på ordene Paulus skriver i Filipperbrevet om at alt annet regner han som uviktig og som tap i forhold til det å kjenne Gud (Fil 3: 7-11). Derfor er det vanskelig hvis forventningene rundt meg stadig skal fortelle meg at jeg må dedikere så og så mange dager av uken min til menighet, og tjene her og tjene der, og dette er måten å gjøre det på. Kanskje Gud kaller noen folk på denne måten, men jeg føler at Gud først og fremst vil at jeg skal bruke tiden min på å forstå mer av den Gud er i verden rundt også, utenfor alt greiene, der ingen forventer at han skal være, og at jeg er satt til å formidle det.

Den Jesus jeg følger var en som, da han levde på jorden, utfordret bestemte strukturer, tankesett og religiøsitet. Han så veldig mye lengre og forbi alt det folk rundt ham så. Han gjorde det politisk ukorrekte på den tiden. Men fremst i hans tanke og i hans vilje var kjærligheten fra Gud Faderen til menneskeheten. Den var aller fremst, som igjen bestemte og styrte valgene hans. Det er ganske ironisk at vi fremdeles ikke har forstått, selv over to tusen år senere, måten Gud bryter grenser og bokser og strukturer.

Jeg har vært i så mange ulike miljøer og har møtt så mange forskjellige mennesker med ulike perspektiver og levemåter, og jeg har virkelig blitt formet av den diversiteten. Det finnes ikke én riktig måte å gjøre ting på, det finnes heller ikke noe fasitsvar. Gud er skaperen, hvem speiler vel ikke mangfoldighet mer enn Ham?

Selv om jeg noen ganger nesten lider av en diagnose av å føle meg mindre viktig enn andre, føler jeg at Gud stadig gir meg bekreftelse på at jeg har noe viktig å si, selv om det kan stride mot det som er ”riktig” å si. Jeg skal fortsette å gå i kirken, men jeg skal også fortsette å ta kampene når det trengs, og gjøre mitt ytterste for å formidle noe av det jeg ser når jeg ser med Guds øyne.

Stillhetens skjønnhet

Mange forakter stillhet. Noen har det nesten aldri stille rundt seg. Jeg elsker stillhet. Min favoritt tid i løpet av dagen er morgenen, før hele verden våkner til tempo og effektivitet, før dagens gjøremål blir iverksatt. Om morgenen, når stillheten fra nattetimene regjerer en liten stund til – ved frokosten og kaffekoppen, da finner jeg ro. Ingen bråk, nesten ingen lyder. Bare stillhet. Meg og mine tanker.

Det er rart, fordi jeg elsker stillhet men jeg elsker også musikk. Det jeg ikke er glad i er bråket fra tempo, storbyliv. Jeg forbinder det med stress og med hastverk. Jeg har funnet ut, i løpet av det siste året spesielt, at jeg ikke trives med høyt tempo og hastverk. Min timeplan pleier å være ganske full. Det er ikke det at jeg ikke liker å ha mange ting å gjøre, men jeg trenger tid med ro. Med stillhet. Hva skjer når jeg har denne tiden? Jo, jeg stresser ned. Jeg bearbeider inntrykk. Tankene mine får synke inn. Anspentheten slipper taket. Kroppen min får hvile.

Hvis man alltid skal fylle tiden sin med gjøremål, lyd, en netflix serie, musikk, podcast, lese nettaviser, scrolle nedover instagram, you name it – da mister vi kontakt med vårt indre liv. Det tør jeg faktisk å påstå. Vi tar konstant inn inntrykk og informasjon. Hva med tiden der vi må forme våre egne tanker – uten ytre påvirkninger? Vi blir faktisk formet av alt vi tar inn. Vi fyller oss med det, vi begynner å tro på det. Vi blir det vi tar inn. Jeg nekter å la meg selv bli formet av et samfunn av jag og høyt tempo. Jeg skal gi meg selv den goden som finnes i stillhet, i ro. Jeg skal tillate meg selv å føle følelsene som kommer fram når jeg er stille, tørre å tenke de tankene som kommer i hodet mitt når jeg er stille. Jeg nekter å bli slave av tiden. Ro tillater Guds tanker om fred å forme meg. I stillhet vil jeg minnes Hans ord.

A tribute to women

Gratulerer med dagen, alle vakre og sterke kvinner der ute i verden. I alle aldre, former og fasonger. Hardtarbeidende, milde til sinns, kjærlige og modige. Det er mange kvinner som har formet meg til den jeg er i dag. Jeg kjenner mange sykt bra kvinner som jeg beundrer, og det er mine venninner, alle og enhver av dere har inspirert meg på ulike måter.

De siste månedene har jeg brukt tid i et fellesskap med kvinner, i en bønnegruppe. Vi er en gjeng jenter som samles annenhver uke for å lovsynge Gud sammen og be for hverandre. Det er ulikt alt annet jeg har vært en del av før, rett og slett unikt. Oppstarten var i høst, og gruppen har allerede vokst mye. Det var faktisk jeg som startet gruppen, men jeg visste at en del hadde samme hjerte og ønske som meg, så det eneste jeg gjorde var å få det i gang. Så det er min skatt. Gruppen heter Women of God. Det er mye power i å være en Guds kvinne. Å være en Guds kvinne kunne jeg sagt veldig mye om, men det jeg opplever mest er at jeg er fri, fri til å være fullt og helt meg selv og fri i nådens tilgivelse. Fri fra alt denne verden vil låse meg til. I gruppen er vi helt forskjellige jenter med ulike kvaliteter, fra ulike menigheter og bakgrunner, som kommer sammen for å ære Gud. Vi backer hverandre og heier på hverandre. Vi ber imot sammenlikning og baksnakking, og ber for fredstanker om hverandre, og har gode samtaler rundt de temaene. Vi er forskjellige, men går så godt sammen. Det er så vakkert. Samfunnet vårt trenger flere felleskap med kvinner som heier på hverandre!

Ubegrenset

Systemene. Boksene. Begrensningene. Alt det som lurte meg til å tenke lite, tenke smalt. Tiden da jeg fikk nok, da jeg ikke fikk puste, i bokser og bobler. Jeg ble kvalt, i systemer. Hver kveld ropte jeg til Gud og spurte, er vi ikke mer enn dette? Var det Din intensjon at vi skulle bokses inn, være tilfredse med alt som er korrekt og pent, eller verre – være likegyldige? Hva er det som skjer. Skal jeg bare si ja, si meg enig, følge strømmen? Hvis jeg kan krysse av på checklisten, da er jeg good, ikke sant? Men Gud svarte ”nei Silje, Jeg eier ingen begrensninger. Du er min datter, du hører ikke til i et system. Min kjærlighet kan ikke bokses inn. Den lever forbi alt som kan sees med øyet.” På den tiden måtte jeg kutte, kutte med vanlige mønstre til kirken. Jeg sluttet å gå på gudstjenester. Jeg koblet meg av et aktivt menighetsliv. Det ble for mye systemer og prestasjonskultur, det var dessverre alt jeg så på det tidspunktet. Men, jeg koblet meg likevel  Gud. Jeg måtte finne ut. Jeg måtte vite. Hva denne kjærligheten er, den som sprenger bokser og systemer, som lever på steder man minst skulle vente. Hva vil det si å virkelig se og kjenne levende kjærlighet. Hva vil det si å oppleve en kilde av strømmende vann, som er Guds Ånd, boende på innsiden av ens kropp og sjel. Hva er dette mysteriet. Mysteriet som Gud har gitt oss eierskap til. I meg var det en kamp mellom min opprørske oppførsel, og min iver og søken etter Gud. Jeg måtte se den Jesus er, uten alt det vi “kler på” av kultur og religiøsitet. Alle mine gråtende rop, mitt sinne, min avstand og frustrasjon, måtte til. Det måtte til, og det visste Gud, så Han lot meg være sint og opprørsk, fordi Han visste at jeg søkte etter det ekte. Gjennom de vanskelige nettene og dagene helt til nå har jeg fått se glimt av en kjærlighet som er selvoppofrende og sprenger alle grenser, som stikker hull på bobler og som elsker det minst elskelige i menneskets øyne. Hvem er du, Gud. Hva er dette mysteriet.