Høsten

Etter en lang vinter tenkte jeg at våren skulle være min nye favorittårstid. Men så kom høsten igjen, og jeg ble minnet på hvorfor høsten alltid har vært favorittårstiden min. De vakre høstfargene er mine farger, sennepsgult, oransje, dype rødtoner, brunt, sort. Den kalde klare luften som bringer klarhet i tanker. Høsten er symbolsk. Melankolien i bladene på bakken, og i de mørke kveldene. Rødvinsglassene og de nye bøkene som blir lest. Den varme ensomheten. Ikke bare leser man et nytt kapittel i en bok, men høsten er selve sesongen for nye ting. Ny innsikt og ny iver gjennom tankefulle kvelder og filosofiske samtaler. Høsten, min årstid.

See, I am doing a new thing. Now it springs up; do you not perceive it?

De siste ukene har vært spesielt emosjonelle. Det er ting i livet mitt jeg har visst om lenge at holder meg tilbake, som jeg har bearbeidet og latt modne i over et år, men likevel ikke hatt tiden til å virkelig ta de stegene som trengs. Kanskje jeg ikke har villet, kanskje jeg ikke har vært modig nok. Men nå gjør jeg det. Jeg tør å gi slipp, litt etter litt.

Mange av oss har lenker som binder oss, som vi ikke engang er bevisst på. Det er vanskelig å gjøre noe med noe som man ikke klarer å identifisere. Men med Guds hjelp har jeg identifisert det som er roten av at jeg ikke lever det livet jeg er skapt til å leve. Jeg ønsker ikke å utlevere meg selv helt, men jeg ønsker så gjerne å forklare og inspirere andre til å ta de stegene som er vanskelige å ta, men som er for det beste. For min del handler det om den sosiale sfæren, som har for mye makt i livet mitt. I flere år har jeg konstruert en hverdag basert på forventninger. Forventninger i alle former, både ytre forventninger, andres forventninger til meg, de forventningene jeg tillegger andre, og mine egne forventninger. Med Guds hjelp har jeg identifisert roten til lenkene som holder meg tilbake og som har gjort at energinivået mitt alltid er på underskudd. Det har føltes som om jeg er på en berg og dalbane som jeg ikke ønsker å være med på. Det har ført til at jeg har satt forventninger høyere enn min egen helse og høyere enn de tingene jeg er skapt til å gjøre.

Den siste uken har jeg brukt mye tid med Gud, hørt på prekener som har talt inn i livet mitt, kjent at Guds ord er styrke til min kropp og sjel og sinn, og gitt Gud rom til å blåse liv på nye ting i livet mitt. Det gamle skal ikke få ha makt i livet mitt lengre, jeg skal omfavne det nye. Det nye som har ligget der lenge og ventet på meg, men som jeg ikke har vært modig nok til å gripe. Nå vil jeg velge å være modig.

Sangen under har liksom vært sangen min de siste ukene, og beskriver prosessen jeg er i.

In the crushing, in the pressing, You are making new wine. In the soil, I now surrender. You are breaking new ground. Cause where there is new wine, there is new power. There is new freedom, and the kingdom is here. I lay down my old flames to carry Your new fire today.

Ta vare på sjelen

Den siste måneden har SALT hatt en taleserie “Kunsten å være menneske.” Talen av Daniel Matthiesen handler om å ta vare på sjelen og finne hvile hos Gud. Kvelden før Daniel talte den søndagen snakket meg og Vegard om nettopp disse tingene som Daniel tar opp. Jeg har nemlig lenge kjent at tidspress, distraksjoner, effektivitet og produktivitet er ødeleggende krefter mot den dype kontakten med Gud. Det akkurat som om Daniel tar ord ut av munnen på meg. Tydeligvis er dette noe Gud ønsker å kommunisere til oss. Talen er ærlig, rå, tankevekkende og berørende. Lytt her! Btw, talen begynner ikke før 2:30 minutter inn på podcasten, så bare spol dit.

kunsten_slide_logo-1500px
Bildet som hører til taleserien, tatt fra SaltBergen.

Kreativitet

Å være kreativ og kunstnerisk er så mye mer enn det å bli kategorisert som en musiker, forfatter, danser, maler, filmskaper, designer. Det handler om å være kreativ med løsninger, å være nytenkende. Det er å være sterk nok til å tørre å vise det sårbare, til å provosere, til å pirke borti. Å være kunstner er å kunne gi uttrykk til en følelse, formidle noe, se noe gjennom andre linser. Det er å stole på sin intuisjon. Å være kreativ er å være mer opptatt av den eksplorerende prosessen enn målet. Å være kunstner handler ikke bare om talent, det handler om måten man ser og opplever omgivelser og livet.

Earth Day: end plastic pollution

I dag er det Earth Day, med fokus på plastens forurensning. I praksis på ungdomsskolen var klima temaet i engelsk i fire av ukene. Det krevde at jeg måtte sette meg inn i klimadebatten, og spesielt plast. Når jeg tenker på all plasten som ødelegger naturen blir jeg helt kvalm. En dag da jeg gikk fra praksisskolen og til busstoppet begynte jeg å se etter plast i veikanten… jeg fant SÅ MYE. Så utrolig trist.

Dokumentaren “A plastic ocean” på Netflix ble en eyeopener for meg. Jeg har over lengre tid tenkt på at jeg vil gjøre noe med forbruket mitt av plast. Alle kan gjøre NOE. En av verstingene er jo engangsplasten og plastposene i butikken. Jeg ble tipset om en nettside beecoshop.com, som selger alternativer til plast. Kjøpte en pakke med flere ulike poser av bomull, som bildet viser. Disse prøver jeg å huske å ta med meg i sekken hvis jeg skal handle mat etter skolen/jobb. Jeg tar også veldig ofte med større handlenett.

I forgårs tok jeg flere poser med panteflasker og glassflasker som jeg resirkulerte, og det føltes SÅ bra å gjøre! Jeg pleier jo vanligvis å pante flasker, men jeg har vært litt lat på det området og bare saved up i en bod. Not anymore! Jeg har flere tanker. Snart flytter jeg jo inn med Vegard, og da har vi muligheten for å ta noen gode valg. Begge foretrekker gode materialer av kvalitet, så det er et bra utgangspunkt til å velge bærekraftige materialer.

Bli med på å redusere plast, og redd vår kjære jordklode! Havet er vår største kilde til mat, la oss holde den plastfri! Jeg vil ikke at den neste generasjonen som vokser opp skal oppleve et hav fullt av plast og ingen dyr. Jeg vil at de skal få se et rent blått hav fullt av dyreliv.

tankefull torsdag

Jeg passer ikke inn i dette moderne samfunnet. Et samfunn som tilbyr høyt tempo, teknologi, dårlige matvaner, ugjennomtenkte forbrukervalg, stillesittende jobber, bruk-kast mentalitet, og altfor mye stimuli fra alle kanter. Hvordan kan folk blomstre i et sånt liv?

Vi må finne tilbake til essensen av den vi er. I roligere omgivelser, i naturen, med økologisk og grønn mat, med tilstedeværelse, med respekt for miljøet. Jeg har kjent på disse tingene i flere år, og det går ikke bare på kunnskap, men jeg kjenner det fysisk på kroppen, og gjennom intuisjonen min.

Det begynte for fire år siden, da Gud begynte å vise meg sannheten om bruk-kast mentaliteten vår, det kvalme forbrukersamfunnet, og falskheten av en pen ytre fasade. Gud vekte min bevissthet rundt det hele, nettopp fordi Gud ønsker at vi skal finne tilbake til essensen av den vi virkelig er, elsket av Ham. Vi er kalt til å leve en annerledes livsstil enn å shoppe med en ubevisst holdning, løpe fra sted til sted, scrolle nedover en skjerm, og klamre oss til materialistiske ting.

Selv om det urbane livet byr på utrolig mange muligheter og kulturelle begivenheter, så har jeg naturen at heart. Jobbe i hagen og bruke kroppen, gå barfot i gresset, lukte på blomster, dyrke grønnsaker. Vasse i sjøen, lukte frisk luft, høre fuglekvitter. Respektere og nyte Guds skaperverk. Lese en god bok, skrive dikt, lage mat fra bunnen av. Bruke ressursene vi har blitt gitt. Alt dette er noe som jeg lengter etter, men som jeg ikke kan få i hverdagen. Det føles som om jeg er fanget i en livsstil som jeg egentlig ikke vil ha, og at jeg ikke får være den jeg egentlig er. Jeg er høysensitiv, det ligger i min personlighet å trives i det enkle, rolige, essensielle. Det er her jeg blomstrer. Men jeg er ikke der. Jeg lever i overstimuli. Det er ikke rart jeg at har en kropp full av plager. Tvert imot, det er ganske logisk. Hvor trist er ikke det?

Jeg vet at jeg kanskje maler et romantisert bilde av livet, men samtidig er det jo ikke urealistisk å lengte etter naturen. Jeg får muligheten til å gjøre noen av tingene jeg nevnte, som å skrive og lese, gå på tur, og lage mat fra bunnen. Men, det er helheten av en livsstil jeg går rundt og tenker på. Det handler om rytme, tempo, omgivelser.

Det var kveldens tanker på en tankefull torsdag.

Led meg til hvilens vann

IMG_4246

Det var ikke helt sånn jeg så for meg at det nye året skulle starte. I’m about to get real honest with you, uten å utlevere mer enn det jeg synes er greit. I julen hadde jeg tre fridager, og det var julaften, første og andre juledag. De andre dagene jobbet jeg. Rett før jul gikk jo alt i ett med eksamen, jobb, jule-arrangementer og alt det som gjør desember til en spesielt hektisk måned. I romjulen og første uken i januar sov jeg utrolig dårlig flere netter på rad selv om jeg bare skulle på jobb og ikke noe annet stressende (jeg sover ofte veldig dårlig i stressende perioder hvor jeg tenker på veldig mye). I forrige uke våknet jeg flere dager på rad med hodepine, og uten å føle meg uthvilt. NOE ER GALT.

Rett før jul hadde også en av mine nærmeste en liten “intervention” med meg, og fortalte hvordan det at jeg alltid er sliten går utover vår relasjon. Selv om det var kjipt for meg å høre visste jeg innerst inne at det var så utrolig sant! Vil jeg være en sånn person? Som ikke har overskudd til å gi av meg selv til mine aller nærmeste? Det høres farlig mye ut som det hun forfatteren av boken jeg nevnte i et tidligere innlegg, Present over Perfect. Hun forteller om at nettopp dette skjedde i hennes nærmeste relasjoner og familieliv. At jeg leste den boken i høst er jeg sykt takknemlig for nå.

Jeg har vært her før. I fjor jul var det samme greien, men da gikk det fortere “tilbake til normalt.” Forrige gang det ble skikkelig ille var våren 2015, første året på master. Da endte det med at jeg kuttet ned på en del ansvarsgreier, og det gikk bra. Men nå er jeg her igjen, og hva forteller det? At jeg går tilbake til gamle mønstre. Jeg tenker det går fint, helt til det ikke gjør det lengre.

Det jeg har gjort denne uken er rett og slett å ta meg helt fri i tre dager. Skolen startet igjen på mandag, uheldigvis, men jeg valgte å droppe forelesning og seminar mandag og tirsdag. I dag er det ikke forelesning. Jeg har sovet og ligget i sengen til kl tolv hver morgen, tatt det helt med ro, lest, brukt tid i bønn, gjort yoga i stuen og ladet opp. På ingen måte tror jeg at tre dager fri fikser det. Det som trengs er et skifte. Et skifte i måte å leve på. Jeg har visst dette så lenge, tankene om det har kvernet og modnet over lengre tid men handlingene har ikke fulgt etter. Jeg har hørt Gud hviske det til meg i flere år, men jeg har ikke forstått hvordan og hva og hvor viktig det faktisk er. Jeg kan ikke gi av meg selv når jeg er på minus siden, når lageret er tomt. Det er innmarig ironisk at jeg nå i møte med det mest hektiske halvåret med siste semester på skolen, praksisperiode, planlegging av bryllup og kjøp av bolig, nå skal liksom roe ned. Men desto viktigere er jo hvile dette halvåret. For at jeg skal klare det, uten å bli utbrent. Jeg vil jo ikke bare overleve, jeg vil leve i glede.

Hvile. Et vakkert ord. Et ord som virkelig har printet seg inn i hele meg de siste dagene. Gud viser meg nye ting om hva hvile er. Han leder meg til hvilens vann. Her senker roen seg og freden tar plass. Det er et godt sted å leve.

 

 

Agency

What I’m learning is that you have to stop doing a whole lot of things to learn what it is you really love, who it is you really are.

– Shauna Niequist, Present over Perfect: leaving behind a frantic for a simpler, more soulful way of living.

Et sitat fra denne boken som jeg leste i høst. En bok som jeg trengte å lese, en bok som jeg kjenner meg igjen i. Budskapet er å gå tilbake til kjernen av den du er, til å tørre å leve det livet som Gud skapte deg til. For min del handler det om å leve et liv hvor jeg har tid til å hvile. Tid til å ta vare på meg selv, mitt sinn, min ånd, min sjel og min kropp. Automatisk setter jeg veldig mye annet øverst på listen, mens meg selv kommer nederst. Jeg innser mer og mer at jeg flykter fra den jeg egentlig er når jeg ikke skaper den tiden til hvile og til å gjøre det jeg lengter etter; å leve en mer soulful way of living. En slowliving kind of life betyr ikke å være treig eller lat, men det betyr at jeg ikke løper i takt med det høye tempoet til dette samfunnet og kaster meg hit og dit for å tilfredsstille alt og alle. Det betyr at jeg kan puste inn og ut livets store gleder og sorger, og faktisk ta innover meg og prosessere alt som foregår rundt meg. Det betyr at jeg kan bestemme over mitt eget liv. Det betyr at jeg kan gi videre til mennesker rundt meg av energi, overskudd og omsorg fordi jeg selv har fått hvile og tatt imot kjærlighet fra Gud i stilletid med Ham. Man kan ikke gi på tomt lager.

2018, året jeg blir ordentlig voksen.

Godt nyttår!! Takk for 2017. Det har vært et spesielt og veldig fint år. 2018 blir enda mer innholdsrikt vil jeg tro. Det er året jeg scorer mer voksenpoeng enn jeg har gjort hittil i livet! Jeg blir nemlig ferdig utdannet lektor, gifter meg, og kjøper leilighet for første gang. Say whaaat. På én måte er det ok med flere endringer samtidig, bortsett fra at det blir sykt travelt med visninger, planlegge bryllup, siste praksisperiode og eksamener, OG søke etter jobber!! Blir nesten svimmel av tanken på alt som skal skje samtidig. Men, en annen ting er jo jeg og min lille greie med at jeg frykter å bli etablert og kjedelig. Jeg har liksom en forestilling om at når man blir etablert så blir man stuck i et A4 liv og blir kjedelig. Noe av det er nok sant. Jeg vil jo tross alt (forhåpentligvis) få meg en lærerjobb som er 9-16 i hverdagen. Men, livet er jo alt det man gjør det til selv. Dessuten skal jeg jo bo sammen med Vegard, og livet med Vegard er alt annet enn kjedelig. Han har alltid en interessant tanke på lur som fører til mange spennende samtaler. Han er faktisk mer nyskjerrig på livet enn det jeg er, og det er et utgangspunkt som trolig vil viske ut ordet kjedelig.

Vil jeg bli voksen? Jeg er jo voksen allerede. Men jeg holder liksom liiiitt tilbake på den helt helt voksen etablert unger og hus livet. Jeg føler meg ikke SÅ voksen. Men nå kommer det jo litt etter litt snikende inn på meg, og det er vel ikke vits i å løpe fra det heller. Kanskje jeg skal forsøke å ta det litt mer imot, men på mine premisser. At jeg nekter å miste interesser, at jeg fremdeles skal kunne tenke andre tanker enn bare planlegging og ordne ting. Jeg vil tenke kreativitet og skriving og personlighet og alt som hører med de dype tankebanene.

Nå skal det sies, jeg gleder meg veldig mye til bryllupet! Det er noe jeg oppriktig gleder meg til. Det kribler i hele kroppen når jeg ser dagen for meg! Det samme gjelder leilighet. Aahh, tenk å få sin EGEN leilighet man kan innrede etter sin smak og sette sitt personlige preg på! Jeg er umåtelig takknemlig for at jeg får oppleve disse tingene, det er jo tross alt ting jeg har ønsket meg lenge. Jeg ser fram til å falle til ro i en leilighet jeg vet ikke bare er midlertidig, men faktisk en plass jeg skal bo lenge. Finne hvilepulsen i leiligheten som jeg vet er mitt eget sted. Finne hvilepulsen i å se gifteringen på fingeren.

Kanskje er det ikke noe å frykte likevel?

the moon will always be there.

Her har jeg vært noen dager nå, på lesesalen på Sydneshaugen. Jeg skriver på to hjemmeeksamener som skal leveres på tirsdag, i religion- og engelsk-didaktikk. Jeg koser meg når jeg skriver oppgaver, det er jo den eksamensformen jeg liker best.

IMG_4392

På tirsdag da jeg satt på lesesalen skulle jeg printe ut noen artikler, og gikk bort til den gamle mastersalen og i de gangene vi vandret da vi skrev master. Hun jeg hadde som veileder kom tilfeldigvis gående akkurat i samme øyeblikk og jeg slo av en prat med henne. Hele greien ble veldig nostalgisk for meg. Alt kom som et flashback da jeg gikk i de gangene og jeg så ut vinduet på snøen. Tenkte på den vinteren da jeg skrev master. Det var en tid da alt var ganske annerledes. Dagene dreide seg om forskning og skriving på en spennende oppgave, sammen med noen av de fineste folkene jeg har møtt i mitt liv. Samtidig var det mye smerte, mange indre prosesser som jeg gikk gjennom. Det året vokste jeg så mye.Jeg fant ut hva som virkelig var viktig, og hvem jeg egentlig er. Selv om livet hele tiden er en prosess og man aldri slutter å vokse, så er det likevel noen år som virkelig endrer deg. Og dette var en sånt år. Jeg ville aldri vært foruten alt det vanskelige som skjedde, fordi det har gjort meg til den jeg er i dag. Tidenes klisjé, men så sant. Man kan ikke vokse uten å føle på smerte, uten å se hvem du egentlig er når du møter motgang. I en verden som er full av valgmuligheter, inntrykk og dikterer hva du burde, må man rette blikket oppover og innover, for å skjelne vas og fjas i livet vekk fra det som egentlig er viktig. Kjernen av alt.