Empowering women

I løpet av de siste årene har jeg blitt feminist. Det vil si, jeg er hovedsakelig opptatt av det jeg vil kalle empowering women. Det innebærer et klart og klingende NEI til at kvinner selges som slaver i den verste formen for slaveri vi har sett i moderne tid: menneskehandel. Et klart NEI til at kvinner skal få mindre lønn enn menn. Et klart NEI til dominansen av et patriarkalsk samfunn. Et klart JA til at kvinner skal opp og frem.

large
(Bilde fra weheartit)

Etter å ha studert litteratur var vi innom mye kjønnsteori, som ga meg mer opplysninger, informasjon og oppfordret til kritisk tenkning. Jeg har lært av venninner som er feminister. En av disse venninnene er en av de smarteste jeg kjenner, og hun velger å droppe sminken for å være au natural til alle tider. Hun gjør det blant annet for å si et klart NEITAKK til forbrukersamfunnets kvalmende metoder som jakter etter å få kvinner til å handle det ene og det andre sånn at vi kan bli mer attraktive for menn. Jeg er helt for at kvinner kan sminke seg og pynte seg, men det er viktig å tenke over alle de metodene forbrukersamfunnet bruker.

Jeg har også lært mer om empowering women gjennom tid sammen med Gud. Er du skeptisk nå? Det kan jeg tenke meg. De fleste forbinder kristen tro med mannlig dominanse, ikke sant? Det er ikke til å stikke under en stol at Bibelens tekster har uttalelser om at kvinnen skal underordne seg mannen, MEN man må faktisk ta i betraktning konteksten og huske på at tekstene ble skrevet for utrolig mange hundre år siden, i et helt annet type samfunn. I tillegg må vi huske at tekstene er skrevet av mennesker, og alle skribenter skriver ut fra sine egne briller, selv om ordene kan være inspirert av Den Hellige Ånd. Mennesker er ikke feilfrie, heller ikke de som skrev tekstene i Bibelen. De viktigste tekstene å se på, etter min mening, er evangeliene. I evangeliene kan vi se hvordan Jesus behandlet kvinner. Jesus tok parti med kvinner, han brøt religiøse regler som sa at man ikke skulle snakke med kvinner som var samaritanere. Han rørte også ved en “uren” kvinne som hadde lidd av blødninger i tolv år, for å gjøre henne frisk. Han tråkket over reglene og normene i samfunnet, var sammen med kvinner og skjøv dem overhode ikke vekk.

Mange feminister barberer seg ikke. Det tror jeg Gud er enig med. Gud skapte jo kvinnekroppen med hår på! Han skapte kvinnen vakker i sitt bilde, uten at hun trenger å fikse på seg. Vi kvinner er Guds dyrebare skatt. I kirken jeg går i har vi like mange kvinnelige ledere som menn, det blir jeg inspirert av! Vi har fremdeles en lang vei å gå, men jeg vet at Gud heier på kvinner all the way. Vi er sterke slik som Gud skapte oss.

Advertisements

You make the darkness tremble

En nydelig songsession versjon av en av de sterkeste lovsangene jeg har hørt i det siste. Den bygger opp til et refreng som gir skikkelig frysninger. Vi synger denne sangen på gudstjenestene i SALT også. Låten er skrevet av folk i MOSAIC church i USA. Vokalisten er datteren til han som har skrevet boken The Artisan Soul, som jeg siterte i innlegget under.

Bagasje

Du river i plasteret
Strør salt i såret
Pirker i skorpen til det blør igjen
Skorpen som dekker skammen
Skammen som skjuler det som er sant

Vi sier det ikke høyt men det skjer
i skolegården, i stua, på soverommet
Bak ryggen, på internett, på byen
Livet leves, i ett sekund og i det neste
vil vi ta plaster på plaster i et forsøk på
å skjule det vi ikke vil at andre skal vite
Det som er menneskets bagasje
Et følge av reisen det har vært på

Men hei, om du roter det til og får
ekstra bagasje
Endrer det ikke på fakta i passet om
Hvem du er, hvor du har vært
Om du er høy eller lav
Har lyst hår eller mørkt
Har et kort navn eller langt

Nåden tar imot sårene, skammen
Den tar bort plasteret
og leger såret med reint blod
Bagasjen er med deg, men er ikke
det Han ser når Han ser deg

Han ser på passet ditt og bærer
Bagasjen din
“Jeg vet akkurat hvor mange kilo den veier,
Det endrer ingenting for meg”
sier Hans milde øyne

Gå i tro

Salig er hun som trodde, for det som ble talt til henne av Herren skal bli fullført

– Lukas 1: 45

Store drømmer, lengsler og en nød, ble lagt i mitt hjerte for noen år siden. En visjon lagt i mine tanker. Jeg har fått se ting. Jeg har hørt. Enten kan jeg ignorere det, og følge et rammeverk som er forventet og som er den enkleste veien. Eller, så kan jeg følge de ordene som Gud har talt til meg, og stole på at det skal bli fullført. Du kan jo gjette hva jeg har tenkt å gjøre!!! Hvis Gud legger ting på mitt hjerte, så vil jeg velge å stole på det. Gå imot strømmen. Gå i tro.

Formidleren

Mitt valg om å følge Jesus handler veldig lite om å følge en oppskrift, ei heller om forpliktelse til én bestemt menighet. Jeg er ikke kristen fordi jeg er så glad i menighetslivet (jeg vokste nemlig ikke opp i noe kristent miljø og vet veldig godt hvordan et liv uten er), eller fordi jeg vil bli en del av et spesifikt miljø. Selv om jeg vet at et fellesskap med andre troende er superviktig, så er det ikke noe mål for meg å bli fornøyd og komfortabel i en boble. At det skulle handle mer om menigheten, bli en del av folkene i den, følge kulturen, enn det handler om Jesus, er for meg en stor frykt. Det er en konstant kamp som jeg må ta i hverdagen min. Det var nemlig det som utløste troskrisen min for ett-to år siden, og er tanker som fremdeles sitter i meg.

Å være en del av kirkebevegelsen i pinsemiljøet i 2017 med veksten av moderne “megachurches” preget av Hillsong kulturen (som også preger kirken som jeg går i) gjør at vi lett havner i feller hvor ting handler mer om menigheten og aktivitetene og kulturen enn det handler om kjernetingene, som er Jesus og radikal kjærlighet. Dette er ting som jeg føler så sterkt på, og hvorfor, er det nok mange grunner til. Jeg er en observatør, og observerer konstant. Jeg er en tenker, jeg er en følelsesperson. Men det er nok også fordi Gud minner meg på disse tingene. Så mange ganger har Gud minnet meg på ordene Paulus skriver i Filipperbrevet om at alt annet regner han som uviktig og som tap i forhold til det å kjenne Gud (Fil 3: 7-11). Derfor er det vanskelig hvis forventningene rundt meg stadig skal fortelle meg at jeg må dedikere så og så mange dager av uken min til menighet, og tjene her og tjene der, og dette er måten å gjøre det på. Kanskje Gud kaller noen folk på denne måten, men jeg føler at Gud først og fremst vil at jeg skal bruke tiden min på å forstå mer av den Gud er i verden rundt også, utenfor alt greiene, der ingen forventer at han skal være, og at jeg er satt til å formidle det.

Den Jesus jeg følger var en som, da han levde på jorden, utfordret bestemte strukturer, tankesett og religiøsitet. Han så veldig mye lengre og forbi alt det folk rundt ham så. Han gjorde det politisk ukorrekte på den tiden. Men fremst i hans tanke og i hans vilje var kjærligheten fra Gud Faderen til menneskeheten. Den var aller fremst, som igjen bestemte og styrte valgene hans. Det er ganske ironisk at vi fremdeles ikke har forstått, selv over to tusen år senere, måten Gud bryter grenser og bokser og strukturer.

Jeg har vært i så mange ulike miljøer og har møtt så mange forskjellige mennesker med ulike perspektiver og levemåter, og jeg har virkelig blitt formet av den diversiteten. Det finnes ikke én riktig måte å gjøre ting på, det finnes heller ikke noe fasitsvar. Gud er skaperen, hvem speiler vel ikke mangfoldighet mer enn Ham?

Selv om jeg noen ganger nesten lider av en diagnose av å føle meg mindre viktig enn andre, føler jeg at Gud stadig gir meg bekreftelse på at jeg har noe viktig å si, selv om det kan stride mot det som er ”riktig” å si. Jeg skal fortsette å gå i kirken, men jeg skal også fortsette å ta kampene når det trengs, og gjøre mitt ytterste for å formidle noe av det jeg ser når jeg ser med Guds øyne.